Ellise
Flørter med forumet
Jeg har nå fått fødselen litt på avstand, og kan faktisk fortelle om den og føle at jeg mimrer om noe positiv og fint. Det har tatt litt tid. Det er nå 9 dager siden fødselen. Jeg hadde hatt modningsrier i 2-3 dager. De to første dagene var det ikke vondt-vondt, men vondt nok. Tredje dagen begynte det å gjøre litt vondere. Så vondt at jeg ikke klarte å skjule smertene for datteren min på 7. Jeg måtte puste meg gjennom sammentrekningene/kynnerne/riene. Jeg visste jo ikke på dette tidspunktet helt hva det var, da jeg ikke fødte naturlig med datteren min (planlagt keisersnitt). På kvelden følte jeg for å ringe føden, og de ville ha meg inn til en sjekk. Jeg var overbevist om at vi ble sendt hjem igjen, og at smerteterskelen min bare var lav. Jordmora undersøkte meg ca 20 søndag kveld, og konstaterte at jeg hadde mellom 2 og 3 cm åpning og at mormunnen var helt flat. Jeg ble derfor lagt inn. Fikk komme i badekar og lå der en times tid. Så fikk vi komme på fødestua. Der fikk jeg lystgass. Jeg ble litt uvel, så hun skrudde den ned, og jeg brukte bare maska og 02, da jeg syns det hjalp meg å fokusere. Riene tok seg opp. Det begynte å gjøre vondt! Ca 23 ble jeg undersøkt igjen. 5 cm. Jeg syns det gikk fremover og var veldig stolt av meg selv. Kl 02 hadde jeg 7 cm, og på dette tidspunktet ville jeg bare hjem. Husker jeg skrek i lystgass-maska. Jordmor hadde skrudd opp lystgassen uten at jeg visste det, og jeg husker jeg følte meg helt drita. Fikk latterkrampe mellom riene. Ca 03 var jeg på 8 cm, og jordmor syns jeg skulle få epidural så jeg fikk slappet av før pressriene begynte. Jeg var ikke vond å be. Da hun gikk av vakt 07, hadde jeg full åpning. Da tok en annen jordmor over. Hun var nyutdanna, og ung. Husker jeg tenkte at jeg heller ville ha ei eldre og erfaren jordmor. Hun var uansett superkoselig og hadde et veldig godt vesen. Riene mine stoppet opp en periode, og hun ville jeg skulle stå oppreist og lene meg på en prekestol. Epiduralen gjorde at jeg mistet nærmest følelsene i begge bena, så å stå oppreist var ikke det enkleste. Men der stod jeg å hang over prekestolen og gjorde knebøy med jordmor. Var heldigvis høy faktor av humor! Riene avtok ikke, men tok seg heller ikke opp selv om epiduralen ble skrudd av. Ca 09:30 kom legen og vurderte. Han syns babyen lå fint til, hadde gjort den siste rotasjonen, og mente at dette skulle gå bra uten hans hjelp. Han ga meg og jordmødrene en halvtime til. Pressriene kom aldri, så jeg presset på vilja. Etter en halvtime kom legen tilbake og så at det var lite fremgang. Babyen lå for høyt opp i bekkenet. Han sa til jordmødrene at han ga det en siste sjanse. Maks et kvarter. Og hadde det ikke skjedd fremgang da, så ville han forløse med tang. Jeg pressa for harde livet så jeg skulle slippe tanga. Jeg pressa og pressa og var helt fortvila. Merka at jeg var tom for krefter etter 4 døgn med lite søvn og vondt. Plutselig kom legen inn og var sint på jordmødrene. Det hadde gått lengre tid enn et kvarter som var avtalen, og han mente de skulle ha ringt. Fra nå ble det en amper og anstrengt stemning på fødestua, og ikke minst stress. Jeg husker jeg var livredd pga at legen virka så stressa. Han satte inn tanga i en fart, og dro til. Jeg hylte! Nå hadde han dratt babyen ned i bekkenet. Så var det å dra hodet ut. Men først måtte han klippe meg. Jeg hylskrek igjen! Så satte de på dryppet på maks og ba meg presse ved neste ri. Det føltes som minutter, men var kun noen sekunder før pressrien kom og jeg pressa alt jeg kunne i håp om at jeg skulle klare det uten hans drahjelp. Når han dro kjentes det ut som hvert ben i kroppen knakk. Det kom også knekkelyd, en lyd jeg aldri glemmer! Så var hode ute. Skulderen satt noe fast så de måtte inn å hjelpe til med det også. Så var han ute. Så skulle morkaka ut, og den kom alt for fort, så de fikk ikke forberedt det de skulle. Jeg blødde. Mye. De stressa en stund før de fikk stoppet det, og da hadde jeg mistet 1,5 liter blod. Jeg var sikker på at min siste time hadde kommet. Samboeren min satt med babyen, og jeg husker jeg ikke orka se bort på de for da kom jeg til å knekke helt sammen. Så jeg lå å så i taket. Telte sekunder og minutter. De fortalte at de hadde stoppet blødningen og at alt var bra. Jordmor begynte å sy. Hun sydde i over en time. Jeg spurte hvor mange sting det hadde blitt, men hun sa det ikke var noe poeng i å telle de. Endelig turte jeg å se bort på guttene mine, og da brøt begge helt sammen. Vi gråt og vi gråt. Jordmor ble så rørt at hun begynte å grine også. Jeg var så lykkelig! Det var så mye følelser på en gang! Dagene etter fødsel var prega av mye smerter. Vi var på sykehuset en uke. Nå har vi vært hjemme i 3 dager, og det er fortsatt vondt. Jeg tror jeg har brukket/fått brist i halebenet. Skal til kiropraktor i dag. Stingene gjør også utrolig vondt! Håper det blir bedre dag for dag. Ligger her ihvertfall med verdens fineste gutt og er så lykkelig, at ord kan ikke beskrive det. Og selv om fødselen endte som et mareritt, var det drømmefødsel frem til 8 cm. Jeg føder faktisk gjerne igjen 
snufs...
Godt å høre at du ikke ble altfor skremt. Kos deg masse med gutten deres, så håper jeg du kommer raskt i form igjen! 
