Jeg ser det er flere som har skrivd sin fødselhistorie og tenkte at jeg ville dele min også 
Det ble veldig langt, men deilig å få det ned på "papiret".
Tirsdag 7 januar var jeg og kjæresten på gravidfotografering. Jeg husker at jeg var utrolig varm og svettet mye. Vi måtte ha verandadøra oppe og tilogmed kjæresten frøys, noe han ellers aldri gjør. Jeg gikk på do flere ganger og tørket svette, husker jeg. Hele tiden så irriterte jeg meg over kynnere og at jeg var litt sliten i ryggen. Fotograferinga gikk riktignok veldig fint og vi var hjemme i 21-tiden på kvelden. Den uka var jeg veldig rastløs. Lørdag hadde vi vært på IKEA, mandag var jeg ute og løp en halvtimes tid og den tirsdagen tok jeg meg en gåtur på en halvannen time. Merket at jeg hadde litt kynnere, men tenkte ikke noe særlig over det siden jeg hadde hatt mye kynnere den siste tiden. Jeg var ikke hjemme før halv 1, tok en lang dusj og så gikk jeg og la meg.
Da startet ryggsmertene. Dette var fjerde natta på rad hvor jeg ikke skulle få sove pga smerter i ryggen. Jeg trudde jo det var bekkenløsning siden jeg hadde vært mye aktiv den siste uka, men prøvde også og ta tiden på "taka". Det nytta jo ikke. Smertene var jo så vonde at jeg noen ganger måtte konsentrere meg om å puste, men siden smertene ikke var regelmessige og siden jeg ikke merka når de slutta (jeg kjente bare at de starta), så dreit jeg litt i det.... men ikke den tirsdagsnatta. I to-tiden på natta var jeg drittlei og tenkte jeg skulle ringe føden i håp om at de kanskje kunne strippe meg. Jeg var nemlig lei av å ikke få sove på nettene. Jeg tok med meg mobilen, satt meg på do for å ringe føden - og da gikk vannet 02.15.
Fikk beskjed av føden om å komme for en sjekk og kjæresten spurte om vi ikke skulle ta med fødebagen. "Neeeeida, vi blir sikkert sendt hjem igjen", svarte jeg. I bilen merket fikk jeg et par sterke kynnere, men når vi kom på sykehuset hadde jeg ikke vondt og jeg insisterte på å ta trappene opp til 5. etg. Vi kom på føden og jeg fikk på meg disse ctg beltene inne på et undersøkelsesrom.
Jordmor gikk ut av rommet, men etter 2 min sa jeg til kjæresten at han måtte hente jordmor for jeg klarte virkelig ikke å ligge stille pga smerter og jeg måtte på do i tillegg. Jordmor kom inn og undersøkte meg, da var klokka litt over 03 på natta, før hun plutselig sier "hmmm... du er jo 8 cm åpen". Jeg trudde nesten ikke mine egne ører. Sist jeg sjekka klokka var den 0315 og da startet riene for fullt. Fikk fødestue med en gang og fikk en skjorte jeg skulle ta på meg. Så fort jeg fikk på meg den skjorta var det ned på alle fire, midt på gulvet, for riene kom så tett og intenst at jeg fikk ingen pauser. Det var akkurat som om noen hadde skrudd på en knapp, og PANG sa det! Jordmor kom inn (hun hadde nemlig vært ute og prøvd å registrere meg på den dataen) og fikk meg opp i fødesenga, fremdeles på alle fire, og jeg fikk beskjed om å presse. Jeg husker jeg pressa for harde livet og jeg ble så varm!! Jeg irriterte meg så over den skjorta jeg hadde på, for jeg dreiv jo å pusta inn i skjorta. Tilslutt reiv jeg av meg skjorta og da la de et laken over rumpa (sikkert for å ikke blotte meg), men etter et par minutter slang jeg det avgårde også. Jeg var jo sååå varm!! Jeg husker tilogmed at jeg klaga til jordmor at jeg måtte så tisse, så tilslutt så sa hun "men så tiss da vel", og jeg prøvde, fremdeles på alle fire i fødesenga, men neida. Det gikk ikke
Etter litt ville de ha meg sittende og det gjorde så vondt å sitte i den stillingen. Ikke hadde jeg lyst til det heller for jeg hadde sett på fødeavdelingen ganske mange ganger og der sier de jo "press som om du skal bæsje", og jeg hadde jo tenkt for meg selv at det er ikke naturlig å ligge i den stillingen og bæsje, så jeg skulle føde på alle fire. Når jeg da endelig satt sånn at jeg ikke følte jeg skulle knekke sammen (riene mine satt nemlig i ryggen), gikk hjerterytmen til baby ned og jeg måtte snu meg. Jeg snudde meg på sida, men da trudde jeg at jeg skulle stryke med, så da var det opp på alle fire igjen. Etter noen press til var jeg så utmattet og sliten og svimmel. Jeg pressa jo så hardt at jeg var sikker på at øynene skulle poppe ut! Heldigvis så tok kroppen overhånd. Jeg fikk pressrier, og på tredje pressrie var baby ute! Da var klokka 04.22.
Jeg hadde to ønsker for fødselen min og det var at jeg skulle klare å være hjemme så lenge som mulig sånn at når jeg kom på føden så ville det være for seint for epidural, selvom jeg spurte etter det. Ønsket nemlig ikke den. Det andre var at jeg ikke ville føde liggende/sittende. Jeg fikk begge ønsker oppfylt. Og jeg fødte helt naturlig. Lystgassen rakk jeg ikke å tenke på engang, og jeg er sikker på at hvis de hadde spurt så hadde jeg sagt nei. Jeg hadde nok med å puste.
Alt i alt en drømmefødsel. For meg så virket det som om fødselen bare tok 20 min. Så intenst var det! Vannet som gikk 02.15, var på fødestua 03.20 og da startet riene for fullt, baby var ute 04.22. Det tok bare en drøy time fra jeg lå på undersøkelsesbenken til baby var ute. Fikk en liten rift så måtte sy 2 sting bare. Så han kom altså 7,5 timer etter gravidfotograferinga. Baby var 2950 gram og 46 cm lang. Jeg hadde menstermin 9 januar, men ULtermin 28 januar. På papiret står det derfor at han er født i uke 37+3. I tillegg er jeg førstegangsfødende og fikk beskjed om at hvis jeg skulle ha flere babyer måtte jeg komme meg på føden mye fortere neste gang!
Kjæresten var helt fantastisk og stod ved siden av meg og heia meg fram hele tiden. Henta kald klut, og jeg husker at han hadde ikke vridd den om så det rant kaldt vann nedover ansiktet og der og da føltes det himmelsk ut.
I forkant av fødselen hadde jeg egentlig mange symptomer på at ting var i gang. Slimproppen hadde gått, jeg hadde gått med nedpress mange uker før termin, var på kontroll tidlig i desember og fikk da beskjed om at jeg var moden, diare noen dager før og sist, men ikke minst... jeg hadde hatt rier, men jeg skjønte ikke selv at det var rier Etter fødselen var fødestua full av jordmødre som måtte ta rapporten der inne for den stakkars jordmora mi hadde jo ikke rukket å gjøre noenting, hun måtte ta alt papirarbeidet etterpå.
Det ble veldig langt, men deilig å få det ned på "papiret". Tirsdag 7 januar var jeg og kjæresten på gravidfotografering. Jeg husker at jeg var utrolig varm og svettet mye. Vi måtte ha verandadøra oppe og tilogmed kjæresten frøys, noe han ellers aldri gjør. Jeg gikk på do flere ganger og tørket svette, husker jeg. Hele tiden så irriterte jeg meg over kynnere og at jeg var litt sliten i ryggen. Fotograferinga gikk riktignok veldig fint og vi var hjemme i 21-tiden på kvelden. Den uka var jeg veldig rastløs. Lørdag hadde vi vært på IKEA, mandag var jeg ute og løp en halvtimes tid og den tirsdagen tok jeg meg en gåtur på en halvannen time. Merket at jeg hadde litt kynnere, men tenkte ikke noe særlig over det siden jeg hadde hatt mye kynnere den siste tiden. Jeg var ikke hjemme før halv 1, tok en lang dusj og så gikk jeg og la meg.
Da startet ryggsmertene. Dette var fjerde natta på rad hvor jeg ikke skulle få sove pga smerter i ryggen. Jeg trudde jo det var bekkenløsning siden jeg hadde vært mye aktiv den siste uka, men prøvde også og ta tiden på "taka". Det nytta jo ikke. Smertene var jo så vonde at jeg noen ganger måtte konsentrere meg om å puste, men siden smertene ikke var regelmessige og siden jeg ikke merka når de slutta (jeg kjente bare at de starta), så dreit jeg litt i det.... men ikke den tirsdagsnatta. I to-tiden på natta var jeg drittlei og tenkte jeg skulle ringe føden i håp om at de kanskje kunne strippe meg. Jeg var nemlig lei av å ikke få sove på nettene. Jeg tok med meg mobilen, satt meg på do for å ringe føden - og da gikk vannet 02.15.
Fikk beskjed av føden om å komme for en sjekk og kjæresten spurte om vi ikke skulle ta med fødebagen. "Neeeeida, vi blir sikkert sendt hjem igjen", svarte jeg. I bilen merket fikk jeg et par sterke kynnere, men når vi kom på sykehuset hadde jeg ikke vondt og jeg insisterte på å ta trappene opp til 5. etg. Vi kom på føden og jeg fikk på meg disse ctg beltene inne på et undersøkelsesrom.
Jordmor gikk ut av rommet, men etter 2 min sa jeg til kjæresten at han måtte hente jordmor for jeg klarte virkelig ikke å ligge stille pga smerter og jeg måtte på do i tillegg. Jordmor kom inn og undersøkte meg, da var klokka litt over 03 på natta, før hun plutselig sier "hmmm... du er jo 8 cm åpen". Jeg trudde nesten ikke mine egne ører. Sist jeg sjekka klokka var den 0315 og da startet riene for fullt. Fikk fødestue med en gang og fikk en skjorte jeg skulle ta på meg. Så fort jeg fikk på meg den skjorta var det ned på alle fire, midt på gulvet, for riene kom så tett og intenst at jeg fikk ingen pauser. Det var akkurat som om noen hadde skrudd på en knapp, og PANG sa det! Jordmor kom inn (hun hadde nemlig vært ute og prøvd å registrere meg på den dataen) og fikk meg opp i fødesenga, fremdeles på alle fire, og jeg fikk beskjed om å presse. Jeg husker jeg pressa for harde livet og jeg ble så varm!! Jeg irriterte meg så over den skjorta jeg hadde på, for jeg dreiv jo å pusta inn i skjorta. Tilslutt reiv jeg av meg skjorta og da la de et laken over rumpa (sikkert for å ikke blotte meg), men etter et par minutter slang jeg det avgårde også. Jeg var jo sååå varm!! Jeg husker tilogmed at jeg klaga til jordmor at jeg måtte så tisse, så tilslutt så sa hun "men så tiss da vel", og jeg prøvde, fremdeles på alle fire i fødesenga, men neida. Det gikk ikke
Etter litt ville de ha meg sittende og det gjorde så vondt å sitte i den stillingen. Ikke hadde jeg lyst til det heller for jeg hadde sett på fødeavdelingen ganske mange ganger og der sier de jo "press som om du skal bæsje", og jeg hadde jo tenkt for meg selv at det er ikke naturlig å ligge i den stillingen og bæsje, så jeg skulle føde på alle fire. Når jeg da endelig satt sånn at jeg ikke følte jeg skulle knekke sammen (riene mine satt nemlig i ryggen), gikk hjerterytmen til baby ned og jeg måtte snu meg. Jeg snudde meg på sida, men da trudde jeg at jeg skulle stryke med, så da var det opp på alle fire igjen. Etter noen press til var jeg så utmattet og sliten og svimmel. Jeg pressa jo så hardt at jeg var sikker på at øynene skulle poppe ut! Heldigvis så tok kroppen overhånd. Jeg fikk pressrier, og på tredje pressrie var baby ute! Da var klokka 04.22.
Jeg hadde to ønsker for fødselen min og det var at jeg skulle klare å være hjemme så lenge som mulig sånn at når jeg kom på føden så ville det være for seint for epidural, selvom jeg spurte etter det. Ønsket nemlig ikke den. Det andre var at jeg ikke ville føde liggende/sittende. Jeg fikk begge ønsker oppfylt. Og jeg fødte helt naturlig. Lystgassen rakk jeg ikke å tenke på engang, og jeg er sikker på at hvis de hadde spurt så hadde jeg sagt nei. Jeg hadde nok med å puste.
Alt i alt en drømmefødsel. For meg så virket det som om fødselen bare tok 20 min. Så intenst var det! Vannet som gikk 02.15, var på fødestua 03.20 og da startet riene for fullt, baby var ute 04.22. Det tok bare en drøy time fra jeg lå på undersøkelsesbenken til baby var ute. Fikk en liten rift så måtte sy 2 sting bare. Så han kom altså 7,5 timer etter gravidfotograferinga. Baby var 2950 gram og 46 cm lang. Jeg hadde menstermin 9 januar, men ULtermin 28 januar. På papiret står det derfor at han er født i uke 37+3. I tillegg er jeg førstegangsfødende og fikk beskjed om at hvis jeg skulle ha flere babyer måtte jeg komme meg på føden mye fortere neste gang!
Kjæresten var helt fantastisk og stod ved siden av meg og heia meg fram hele tiden. Henta kald klut, og jeg husker at han hadde ikke vridd den om så det rant kaldt vann nedover ansiktet og der og da føltes det himmelsk ut.
I forkant av fødselen hadde jeg egentlig mange symptomer på at ting var i gang. Slimproppen hadde gått, jeg hadde gått med nedpress mange uker før termin, var på kontroll tidlig i desember og fikk da beskjed om at jeg var moden, diare noen dager før og sist, men ikke minst... jeg hadde hatt rier, men jeg skjønte ikke selv at det var rier
Etter fødselen var fødestua full av jordmødre som måtte ta rapporten der inne for den stakkars jordmora mi hadde jo ikke rukket å gjøre noenting, hun måtte ta alt papirarbeidet etterpå.
