Mimre litt
- Trådstarter Vibeke :)
- Opprettet
1.desember
NISSEN SOM HADDE REVEROMPE (Kjell Aukrust)
Det var en gang en liten bustete nisseskrott som lå innpå mørkeste låven og spekulerte sånn like innunder jul. Jammerlig kaldt var det ute, og stort bedre var det ikke innendørs heller nå vinterstid. "Ja blir en ikke sjuk av dette, er en ikke frisk" hutra nissen og dro topplua helt opp til ørene. Korsla armene og trakk bena godt oppunder seg. "Nei en skulle ikke være nisse i gamle gisne hus lell" momla han med seg sjøl, mens han nagla de små svarte nisseøynene på en frostbleik måpnesigd gjennom en sprekk i monsåsen. Og så urimelig fort som tia gikk da, han ble nesten ilter på det gamle sveitseruret som lå der og tikka og tikka, og harka og slang seg fram mot firetallet. Han fikk bryte seg ut av topplua, og få det unnagjort før det ble orntli lyst ute, for nå skulle det skje, og det på timen. Han var lei av og gå som en annen Mikkel rev og få fantord slengt etter seg av Nordistunissen for denne dumme halen, som han fikk i oppveksten fordi han ikke kunne holde opp med revestrekene sine.
Ja, idag skulle halen vekk, for på julekvelden i år, ville han se ut som nisser flest, han med! Så rusta han seg ut med fettlærstøvler og innleggssåler, rota fram grå bladvotter fra redaskrinet, trakk topplua godt over ørene, og pusla bortover låvebrua på knurkende golvplanker.
Men jammen var det hustre og kalt ute, lell. Det kniksta iltert i snøen på vei imot stallen, og frostrøyken sto som ei yre rundt nissen i stalldøra. Det var riktig vær til slik en utferd, momla han mens han rota ned et langt reip fra stallveggen. Så bar det ut i kulda til bjørkeskiene ved kjellerlemmen, og der glei han ned bakken ved Nordistua, ned på elva og over isen. Men da gaulte og sang det gjennom låvegluggen på Nordigarden: "Å reven rasker over isen, å reven rasker over isen". Det var nok grautnissen på Nordigard som ble var naboen på bjørkeski der ute på elva.
Nei noe så fortærende som denne Nordigardsnissen!. Nå gaulte og lo han slik at han riusta der oppe i låvegluggen. Å skratte gjorde han så lenge det var luft igjen i bringen. Hahaha hihihi hohoii. Nå ja, han skulle nok stoppe bæljen på denne flisespikkeren på Nordigarden, når han bare fikk kvitta seg med denne rompa! Heisann! Han ble lystigere til sinns bare ved tanken - og oppover bar det mot brattberget. Han kava og peste seg frem i løssnøen, prata med seg sjøl, og kom riktig i godlag.
"Ja, her var lende for en Trysilknut, sann. Jo, jo, det skulle nok bli utforkjøring når han kom seg sånn passe opp i berget". Det siste stykket bar han skiene, for her var det nå så reint for kronglete lende og mase seg frem i. Men opp kom han da på et vis. Pesende og pustende feide han snøen unna skiene, rota frem en liten parafinvoks fra vestelomma, og gav seg til å vokse. Først på tvers, så på langs, og så på tvers. også på langs igjen. Ja, her skulle bli gli, sann! Han hadde rent på bjørkeski en dag før han Lars! Så var det rompa da. Han knisla ved tanken på det lure påfunnet sitt. Sett slik at han ikke hadde kommet på det knepet før, da!
Han surra repet godt fast i halen, og derfra bort i en bjørkerank litt ovafor. Slik ja! Han slo på et par knuter til for sikkerhet skyld. Rykte til. Jo, jo den stubben sto nå fast i rota. Han måtte ha seg noen gode drag av pipa, før han lot det stå til, fingra frem tennstikkene, smatta og dro, og blåste svære røykskyer ut i frostnatta, du og du, for en vederkvegelse! Nei slik som det rauk, da. Det var no så rent over lag og det da.
Han skotta nedover ufsa, fulgte de opptråkka spora sine nedover til de forsvant i vidjekrattet nede ved elva, der nede på Nordigardslåven sitter han vel ved gluggen og koper på månene, lusker, og koser seg, og flirer av han. Det surkler og spraker reint vederstyggelig i pipa, da han tar de siste magedragene, før han putter den på plass i busserullen. Ja, ja, sann! Nå fikk han se til og komme i veien. Han spytter langt bortover snøen, spenner på seg skiene - trekker topplua ned i øyenene, huker seg sammen, og lar det stå utfor. Heisann og hopp! - Nå er det like før - farten auker. Et nytt iltert stavtak og skrotten fremover nå, ja, nå skulle det snart være gjort.
Det svartner for Lars da rykket kommer, at det var noe som løsnet var sikkert. Han gjør et kjærringbyks rett ut i vær og vind, også kast i kast nedover ufsa, mens bjørkeskiene ligger igjen som småflis nedover hele brattberget. Men enten du tror meg eller ei, kommer det også en bjørkerank med reip i, susende etter. Og det som verre er, rompa sitter like fast den, og på samme sted som før. Den var bare en tanke lengre.
Det var alt.
"Ja, ja, så får den bare sitte der den sitter, da, sa Lars da han fikk summet seg litt. "Og god og ha, er den saktens nå i sprengkulda, så aldri så galt at det er godt for noe, skal du se". Han glaner bistert oppover brattberget., fomler til seg topplua, og rusler nedover mot elva - over isen, i en stor bue rundt Nordigarden, og inn på låven.
Og skulle du noen gang treffe en slik en med rompe på. så vet du da hvem det er!
2. DESEMBER
Den vesle gutten og julenissetoget (Alf Prøysen)
Det var en gang ei lita jente, som skulle gå ned i stasjonsbyen søndag før jul, og se i butikkvinduene. Og som hun gikk bortover vegen, fikk hun se en liten gutt i grå klær som satt på snøplogkanten og slang med bena. Jenta stansa, for hun hadde aldri sett den vesle gutten før, og hun visste at når de var så små som han, så fikk de ikke lov til å være ute alene etter at det hadde blitt mørkt.
"Hvorfor sitter du her?" sa jenta.
"For ikkeno akkurat", sa gutten. Han hadde så tynn rar stemme. "Har faren og moren din gått fra deg for å se på juleutstillingen?" spurte jenta. "Kom og bli med meg nå, så skal vi nok finne dem igjen", sa hun og tok gutten i hånda. Han hadde ikke votter på seg, men han var god og varm. "Nå skal vi gå og se på alle nissene i butikkvinduet,vi", sa jenta. "Nisser, hva er det for noe?" sa gutten. "Vet du ikke hva nisser er"? lo jenta. "Da skal du jammen meg få se det snart".
Også gikk de til de kom utafor den store butikken. Der hang det nissemasker i alle vinduene, og i det største vinduet, var det et tog. Et stort leketog, og i alle vognene, satt det nisser, og toget hadde orntli lys og gikk gjennom tuneller og over bruer.
"Der ser du nisser", sa jenta. "Heter alle vognene nisser"? spurte gutten. "Neida, men de så mennene som sitter i vognene, det er nisser, ja det er ikke orntlie nisser, altså, for det er ikke noe som heter nisser, det er bare noe vi sier når det er jula. Det er bare bittesmå unger som tror på nisser". "Sånne små unger som meg", spurte gutten. "Da vil jeg jammen tro på nissene".
"Morn, nisser", ropte han. Og jenta ble helt paff, for alle nissene smilte og blunka med øynene til den vesle gutten. Alle som sto og så på, sa: "Nei, men du store verden, tenk at nissene kan blunke med øynene, og smile. Ja, nå finner de på mye rart, for å lokke penga av folk. Men jammen var det moro. Nå skal vi stå her, og se om nissene snart smiler igjen." Men nå satt nissene akkurat som før, stive i ansiktet med røde, små luer og kjørte inn i tunneller og ut av tunneller. Og en av de minste nissene som satt i den siste vogna, holdt på å dette ut. Hver gang toget skulle springe opp på brua, så lente nissen seg mer og mer over sia. "Pass deg så du ikke detter ut, nisse!" ropte den vesle gutten. Og nissen gjørde et kast på seg, og satte seg rett og fint midt i vogna. Og nå ropte folk ende over seg.
"Maken til morsome nisser! Ja, i år har de jammen vært flinke til å lage vindusutstilling her! Nå skal vi se om de andre nissene gjør noe rart." Men nissene bare satt som stive pinner, og kjørte over bruer, og forbi små stasjoner. "Er det ikke en nissestasjonsmester her da?" sa gutten. " Nei, det er nok ikke det,"sa jenta. "Det kan hende, Tittei nissestasjonsmester!" ropte gutten. Og med en gang kom det ut en liten nissestasjonsmester, og blåste i fløta si, og smatt inn igjen nesten før noen hadde sett han. "Nei, men det var noe av det morsomste!" Sa de som sto og så på. "Det må være noen som dirigerer det hele inne fra butikken. Vent litt nå, så kommer han nok ut igjen." Men stasjonsmestern kom ikke ut igjen. Og toget gikk i kroker og svinger. Gjennom tunneller og over bruer. "De må da bli slitne av og kjøre sånn uten oå stoppe", sa gutten "Det der er jammen en troskyldig liten gutt," sa de. "Tenk at han tror nissene er levende." "Jeg tror det jeg vil, jeg," sa gutten, "og nissene er slitne nå. Nå kan dere stoppe!" ropte gutten, og akkurat da, stoppet toget. "Å, det begynner nok snart og gå igjen," sa folkene som sto og så på. "vi får stå og vente." " Det begynner ikke å gå igjen nå, vel, jeg ba dem jo om å stoppe," sa gutten. "Så får du be dem om å kjøre videre igjen også da!" sa folkene, for nå begynte de nesten å bli sinte på gutten "Ja, så kjør videre da hvis dere vil," sa gutten," " men nå må jeg gå hjem" Også begynte toget og kjøre igjen.
Og jenta tok gutten i hånda, også gikk de bortover vegen. "Nå får du si meg hvor du bor hen, da," sa jenta. "Jeg bor i nisseland!" lo gutten. "Jeg er en liten nisse!" "å, nei, da" sa jenta. " men åssen kunne du få nissene til og smile og gjøre akkurat det du sa til dem?" " det hadde vel du greid også, det?" sa gutten. "Nei, det hadde jeg vel ikke," sa jenta "Å nei, du hadde vel ikke det. Men det var nære på, " sa den vesle gutten. "morna! Takk for i kveld, og god jul!" sa han og sprang inn på en sidevei og ble borte.
3. DESEMBER
Nissen som fikk nye bukser til jul (Sagn fra indre Østfold, fritt fortalt)
Det var på en gard at de hadde en nisse de var så inderlig fornøyd med. Denne nissen var så flink med dyrene, og især hestene fikk det beste stell. Så vel var det at mannen på garden, aldri trengte å stelle hestene når han kom hjem etter dagens dont. Nissen tok av dem seltøyet, fikk dem på plass i stallen, og gav dem for og vann.
Da det led mot jul, fant gardsfolket ut at de ville gi nissen noe igjen for at han var så snill og flink. Dermed fikk de sydd noen små, fine skinnbukser til han. På selve julekvelden, da kjærringa satte ut grøt til nissen, la hun også skinnbuksene opp på stalltrevet.
Tidlig juledag var det et overhendig vær, med regn og snø og blåst. Likevel dro gardsfolket til kirke, slik som skikken var. Vel hjemme igjen satte de hestene fra seg fremfor stalldøra - de var jo vant til at nissen ordnet resten. Men da mannen lagt på dag var et ærend ute, fikk han se at hestene fortsatt sto som han hadde forlatt dem. Ingen hadde tatt av dem seltøyet, ingen hadde sørget for dem, de var søkkvåte og kalde.
Mannen ble rent sint, han fikk hestene under tak, og prøvde så godt han kunne å få varmen i dem igjen. Så snudde han seg mot stallrevet, og skjente opp mot nissen som hadde sviktet dem sånn, og det enda de hadde gitt han nye bukser!
Da kom det tynt der oppe fra: "Men jeg kunne jo ikke gå ut!"
"Hvorfor kan du ikke gå ut", ville mannen vite.
"Det var så stygt vær, og jeg hadde fått så fine bukser - de kunne blitt våte!"
4. DESEMBER
Juletreet fra havet (Regine Normann)
Det lå en syvårs jente på kne ved vinduet og stirret igjennom et gløtthull hun hadde smeltet tvers igjennom vindusrutens isblomster. Det var moren hun speidet efter, hun hadde gått for å finne brisk til å lage juletre av.
Men det snedde og snedde og usikkert var det om hun fant noe.
Gi meg litt og drikke, Magnhild, bad faren. Han lå nede med spanskesyke, og kunne ikke være til noen slags nytte, hverken skru grenene fast i stammen når mor nu kom med brisken, eller hjelpe til med alt det andre som nødvendigvis skulle være unnagjort til helgen ringtes inn i morgen kveld.
Jenta hentet suppeskålen i ovnporten, og bar den bort til han. Han tok den med begge hendene, drakk begjærlig og la seg igjen som om han sov.
Hun skyndte seg tilbake til gløtthullet. Holdt det nu ikke snart opp med og sne, fant mor aldri i verden en eneste briskelunge også ble det ikke noe juletre i år. Og hun som hadde gledet seg så! stilt gled hun ned av stolen, og listet seg varlig for ikke å vekke faren, bort til komoden, så dro hun frem den nederste skuffen, tok opp en stor pappeske med julepynt og åpnet lokket. Der lå alt sammen vel forvart: glasskuler, stjerner, glitter og flagg., og alle de pene papirkurvene hun og mor hadde moret seg med å lage den gang far var borte, og det bare var de to alene hjemme. Han skulle ikke vite om det før han så det på treet. Forsiktig bredde hun stasen utover bordplaten, og så den over ennu en gang. Det kunne være ett eller annet som ikke var i stand.
Mor kom inn, hun var rød og varm, og stivfrossen rundt skjørtekanten.
- sover han, hvisket hun og skottet bort på den syke. Magnhild slapp stasen.
- Ja, han sover, sa hun - men fant du brisk?
- Nei, det var aldeles nedsnedd på alle de stedene jeg vet om. Jeg var innom på Nordset o spurte om de hadde et par klunger og avse, men de hadde stoøt på trygt vær, liksom vi, så de hadde ikke noe å lage tre av de heller.
Magnhild tasset tibake til bordet og ga seg til å sanke stasen sammenog legge det tilbake i esken. Hun klemte munnen tett sammen, og stred for ikke å gråte, så lei var hun. Jul uten juletre, det ble liksom ikke jul det.
Utpå kvelden, røk det opp til et forferdelig uvær, så hele huset skaket og skalv. Magnhild måtte bli med mor ut, og se til at båten var forsvarlig bundet og vær dør lukket og stengt med lås og slå. Det siste de gjorde var å slå igjen lukene for vinduene på den siden av huset hvor været sto på. Far bad dem ikke være redde, og de kledde av seg, og la seg., men lampen hang og lyste.
Klokken viste bortimot to da Magnhild våknet av et veldig vindstøt som skaket huset så veggene knaket. Redd satte hun seg opp i sengen, men foreldrene sov, og hun ville ikke vekke dem. Aller minst far, stakkar, som var syk av spansken. Men ikke torde hun legge seg og sove heller, så ble hun liggende og se på lampen som hang og gjynget.
Også var det at hun foldet hendene, og sa til Gud at hun var redd for at vinden skulle blåse huset overende, og at hun var så bitterlig bedrøvet fordi mor ikke hadde funnet noen brisk. Men kunne ikke Gud lage det så de fant, om bare et par klunger, til et ørlite tre? Det kom ro over henne mens hun bad, og sikker på at Gud ville ta vare på dem, sovnet hun.
Da hun våknet satt far i sengen med kaffebrettet foran seg, Han var nesten frisk forsikret han, og han kunne gjerne stå opp og hjelpe til. Men mor sa nei. Hun hadde Magnhild, og trengte ikke hjelpen hans.
Da det hadde lysnet av dag, sparang Magnhild ned til fjæra for å se efter båten. Den værste stormen hadde gitt seg, men havet gikk hvitt, og skumsprøyten sto høyt om steinene i fjæra.
Hun stanset innved båtsiden og stirret på noe stort, bustet og mørkt som fulgte dragsuget. Der ble det møtt av brytende båer, og slynget høyt opp i fjæra. Var det ikke et grantre? Slik et de hadde hatt på ungdomsforeningen i fjor!
Hun styrtet nedover den våte fjæra, fikk tak i en av grenene og halte og slet det hun orket for å få treet flofritt. Mor ropte ned til henne og spurte hva hun balte med? Og tvers igjennom stormen skrek hun tilbake:
- Skynd deg mor, og kom hit og se! Vår Herre har latt havet komme med juletre til meg!
NISSEN SOM HADDE REVEROMPE (Kjell Aukrust)
Det var en gang en liten bustete nisseskrott som lå innpå mørkeste låven og spekulerte sånn like innunder jul. Jammerlig kaldt var det ute, og stort bedre var det ikke innendørs heller nå vinterstid. "Ja blir en ikke sjuk av dette, er en ikke frisk" hutra nissen og dro topplua helt opp til ørene. Korsla armene og trakk bena godt oppunder seg. "Nei en skulle ikke være nisse i gamle gisne hus lell" momla han med seg sjøl, mens han nagla de små svarte nisseøynene på en frostbleik måpnesigd gjennom en sprekk i monsåsen. Og så urimelig fort som tia gikk da, han ble nesten ilter på det gamle sveitseruret som lå der og tikka og tikka, og harka og slang seg fram mot firetallet. Han fikk bryte seg ut av topplua, og få det unnagjort før det ble orntli lyst ute, for nå skulle det skje, og det på timen. Han var lei av og gå som en annen Mikkel rev og få fantord slengt etter seg av Nordistunissen for denne dumme halen, som han fikk i oppveksten fordi han ikke kunne holde opp med revestrekene sine.
Ja, idag skulle halen vekk, for på julekvelden i år, ville han se ut som nisser flest, han med! Så rusta han seg ut med fettlærstøvler og innleggssåler, rota fram grå bladvotter fra redaskrinet, trakk topplua godt over ørene, og pusla bortover låvebrua på knurkende golvplanker.
Men jammen var det hustre og kalt ute, lell. Det kniksta iltert i snøen på vei imot stallen, og frostrøyken sto som ei yre rundt nissen i stalldøra. Det var riktig vær til slik en utferd, momla han mens han rota ned et langt reip fra stallveggen. Så bar det ut i kulda til bjørkeskiene ved kjellerlemmen, og der glei han ned bakken ved Nordistua, ned på elva og over isen. Men da gaulte og sang det gjennom låvegluggen på Nordigarden: "Å reven rasker over isen, å reven rasker over isen". Det var nok grautnissen på Nordigard som ble var naboen på bjørkeski der ute på elva.
Nei noe så fortærende som denne Nordigardsnissen!. Nå gaulte og lo han slik at han riusta der oppe i låvegluggen. Å skratte gjorde han så lenge det var luft igjen i bringen. Hahaha hihihi hohoii. Nå ja, han skulle nok stoppe bæljen på denne flisespikkeren på Nordigarden, når han bare fikk kvitta seg med denne rompa! Heisann! Han ble lystigere til sinns bare ved tanken - og oppover bar det mot brattberget. Han kava og peste seg frem i løssnøen, prata med seg sjøl, og kom riktig i godlag.
"Ja, her var lende for en Trysilknut, sann. Jo, jo, det skulle nok bli utforkjøring når han kom seg sånn passe opp i berget". Det siste stykket bar han skiene, for her var det nå så reint for kronglete lende og mase seg frem i. Men opp kom han da på et vis. Pesende og pustende feide han snøen unna skiene, rota frem en liten parafinvoks fra vestelomma, og gav seg til å vokse. Først på tvers, så på langs, og så på tvers. også på langs igjen. Ja, her skulle bli gli, sann! Han hadde rent på bjørkeski en dag før han Lars! Så var det rompa da. Han knisla ved tanken på det lure påfunnet sitt. Sett slik at han ikke hadde kommet på det knepet før, da!
Han surra repet godt fast i halen, og derfra bort i en bjørkerank litt ovafor. Slik ja! Han slo på et par knuter til for sikkerhet skyld. Rykte til. Jo, jo den stubben sto nå fast i rota. Han måtte ha seg noen gode drag av pipa, før han lot det stå til, fingra frem tennstikkene, smatta og dro, og blåste svære røykskyer ut i frostnatta, du og du, for en vederkvegelse! Nei slik som det rauk, da. Det var no så rent over lag og det da.
Han skotta nedover ufsa, fulgte de opptråkka spora sine nedover til de forsvant i vidjekrattet nede ved elva, der nede på Nordigardslåven sitter han vel ved gluggen og koper på månene, lusker, og koser seg, og flirer av han. Det surkler og spraker reint vederstyggelig i pipa, da han tar de siste magedragene, før han putter den på plass i busserullen. Ja, ja, sann! Nå fikk han se til og komme i veien. Han spytter langt bortover snøen, spenner på seg skiene - trekker topplua ned i øyenene, huker seg sammen, og lar det stå utfor. Heisann og hopp! - Nå er det like før - farten auker. Et nytt iltert stavtak og skrotten fremover nå, ja, nå skulle det snart være gjort.
Det svartner for Lars da rykket kommer, at det var noe som løsnet var sikkert. Han gjør et kjærringbyks rett ut i vær og vind, også kast i kast nedover ufsa, mens bjørkeskiene ligger igjen som småflis nedover hele brattberget. Men enten du tror meg eller ei, kommer det også en bjørkerank med reip i, susende etter. Og det som verre er, rompa sitter like fast den, og på samme sted som før. Den var bare en tanke lengre.
Det var alt.
"Ja, ja, så får den bare sitte der den sitter, da, sa Lars da han fikk summet seg litt. "Og god og ha, er den saktens nå i sprengkulda, så aldri så galt at det er godt for noe, skal du se". Han glaner bistert oppover brattberget., fomler til seg topplua, og rusler nedover mot elva - over isen, i en stor bue rundt Nordigarden, og inn på låven.
Og skulle du noen gang treffe en slik en med rompe på. så vet du da hvem det er!
2. DESEMBER
Den vesle gutten og julenissetoget (Alf Prøysen)
Det var en gang ei lita jente, som skulle gå ned i stasjonsbyen søndag før jul, og se i butikkvinduene. Og som hun gikk bortover vegen, fikk hun se en liten gutt i grå klær som satt på snøplogkanten og slang med bena. Jenta stansa, for hun hadde aldri sett den vesle gutten før, og hun visste at når de var så små som han, så fikk de ikke lov til å være ute alene etter at det hadde blitt mørkt.
"Hvorfor sitter du her?" sa jenta.
"For ikkeno akkurat", sa gutten. Han hadde så tynn rar stemme. "Har faren og moren din gått fra deg for å se på juleutstillingen?" spurte jenta. "Kom og bli med meg nå, så skal vi nok finne dem igjen", sa hun og tok gutten i hånda. Han hadde ikke votter på seg, men han var god og varm. "Nå skal vi gå og se på alle nissene i butikkvinduet,vi", sa jenta. "Nisser, hva er det for noe?" sa gutten. "Vet du ikke hva nisser er"? lo jenta. "Da skal du jammen meg få se det snart".
Også gikk de til de kom utafor den store butikken. Der hang det nissemasker i alle vinduene, og i det største vinduet, var det et tog. Et stort leketog, og i alle vognene, satt det nisser, og toget hadde orntli lys og gikk gjennom tuneller og over bruer.
"Der ser du nisser", sa jenta. "Heter alle vognene nisser"? spurte gutten. "Neida, men de så mennene som sitter i vognene, det er nisser, ja det er ikke orntlie nisser, altså, for det er ikke noe som heter nisser, det er bare noe vi sier når det er jula. Det er bare bittesmå unger som tror på nisser". "Sånne små unger som meg", spurte gutten. "Da vil jeg jammen tro på nissene".
"Morn, nisser", ropte han. Og jenta ble helt paff, for alle nissene smilte og blunka med øynene til den vesle gutten. Alle som sto og så på, sa: "Nei, men du store verden, tenk at nissene kan blunke med øynene, og smile. Ja, nå finner de på mye rart, for å lokke penga av folk. Men jammen var det moro. Nå skal vi stå her, og se om nissene snart smiler igjen." Men nå satt nissene akkurat som før, stive i ansiktet med røde, små luer og kjørte inn i tunneller og ut av tunneller. Og en av de minste nissene som satt i den siste vogna, holdt på å dette ut. Hver gang toget skulle springe opp på brua, så lente nissen seg mer og mer over sia. "Pass deg så du ikke detter ut, nisse!" ropte den vesle gutten. Og nissen gjørde et kast på seg, og satte seg rett og fint midt i vogna. Og nå ropte folk ende over seg.
"Maken til morsome nisser! Ja, i år har de jammen vært flinke til å lage vindusutstilling her! Nå skal vi se om de andre nissene gjør noe rart." Men nissene bare satt som stive pinner, og kjørte over bruer, og forbi små stasjoner. "Er det ikke en nissestasjonsmester her da?" sa gutten. " Nei, det er nok ikke det,"sa jenta. "Det kan hende, Tittei nissestasjonsmester!" ropte gutten. Og med en gang kom det ut en liten nissestasjonsmester, og blåste i fløta si, og smatt inn igjen nesten før noen hadde sett han. "Nei, men det var noe av det morsomste!" Sa de som sto og så på. "Det må være noen som dirigerer det hele inne fra butikken. Vent litt nå, så kommer han nok ut igjen." Men stasjonsmestern kom ikke ut igjen. Og toget gikk i kroker og svinger. Gjennom tunneller og over bruer. "De må da bli slitne av og kjøre sånn uten oå stoppe", sa gutten "Det der er jammen en troskyldig liten gutt," sa de. "Tenk at han tror nissene er levende." "Jeg tror det jeg vil, jeg," sa gutten, "og nissene er slitne nå. Nå kan dere stoppe!" ropte gutten, og akkurat da, stoppet toget. "Å, det begynner nok snart og gå igjen," sa folkene som sto og så på. "vi får stå og vente." " Det begynner ikke å gå igjen nå, vel, jeg ba dem jo om å stoppe," sa gutten. "Så får du be dem om å kjøre videre igjen også da!" sa folkene, for nå begynte de nesten å bli sinte på gutten "Ja, så kjør videre da hvis dere vil," sa gutten," " men nå må jeg gå hjem" Også begynte toget og kjøre igjen.
Og jenta tok gutten i hånda, også gikk de bortover vegen. "Nå får du si meg hvor du bor hen, da," sa jenta. "Jeg bor i nisseland!" lo gutten. "Jeg er en liten nisse!" "å, nei, da" sa jenta. " men åssen kunne du få nissene til og smile og gjøre akkurat det du sa til dem?" " det hadde vel du greid også, det?" sa gutten. "Nei, det hadde jeg vel ikke," sa jenta "Å nei, du hadde vel ikke det. Men det var nære på, " sa den vesle gutten. "morna! Takk for i kveld, og god jul!" sa han og sprang inn på en sidevei og ble borte.
3. DESEMBER
Nissen som fikk nye bukser til jul (Sagn fra indre Østfold, fritt fortalt)
Det var på en gard at de hadde en nisse de var så inderlig fornøyd med. Denne nissen var så flink med dyrene, og især hestene fikk det beste stell. Så vel var det at mannen på garden, aldri trengte å stelle hestene når han kom hjem etter dagens dont. Nissen tok av dem seltøyet, fikk dem på plass i stallen, og gav dem for og vann.
Da det led mot jul, fant gardsfolket ut at de ville gi nissen noe igjen for at han var så snill og flink. Dermed fikk de sydd noen små, fine skinnbukser til han. På selve julekvelden, da kjærringa satte ut grøt til nissen, la hun også skinnbuksene opp på stalltrevet.
Tidlig juledag var det et overhendig vær, med regn og snø og blåst. Likevel dro gardsfolket til kirke, slik som skikken var. Vel hjemme igjen satte de hestene fra seg fremfor stalldøra - de var jo vant til at nissen ordnet resten. Men da mannen lagt på dag var et ærend ute, fikk han se at hestene fortsatt sto som han hadde forlatt dem. Ingen hadde tatt av dem seltøyet, ingen hadde sørget for dem, de var søkkvåte og kalde.
Mannen ble rent sint, han fikk hestene under tak, og prøvde så godt han kunne å få varmen i dem igjen. Så snudde han seg mot stallrevet, og skjente opp mot nissen som hadde sviktet dem sånn, og det enda de hadde gitt han nye bukser!
Da kom det tynt der oppe fra: "Men jeg kunne jo ikke gå ut!"
"Hvorfor kan du ikke gå ut", ville mannen vite.
"Det var så stygt vær, og jeg hadde fått så fine bukser - de kunne blitt våte!"
4. DESEMBER
Juletreet fra havet (Regine Normann)
Det lå en syvårs jente på kne ved vinduet og stirret igjennom et gløtthull hun hadde smeltet tvers igjennom vindusrutens isblomster. Det var moren hun speidet efter, hun hadde gått for å finne brisk til å lage juletre av.
Men det snedde og snedde og usikkert var det om hun fant noe.
Gi meg litt og drikke, Magnhild, bad faren. Han lå nede med spanskesyke, og kunne ikke være til noen slags nytte, hverken skru grenene fast i stammen når mor nu kom med brisken, eller hjelpe til med alt det andre som nødvendigvis skulle være unnagjort til helgen ringtes inn i morgen kveld.
Jenta hentet suppeskålen i ovnporten, og bar den bort til han. Han tok den med begge hendene, drakk begjærlig og la seg igjen som om han sov.
Hun skyndte seg tilbake til gløtthullet. Holdt det nu ikke snart opp med og sne, fant mor aldri i verden en eneste briskelunge også ble det ikke noe juletre i år. Og hun som hadde gledet seg så! stilt gled hun ned av stolen, og listet seg varlig for ikke å vekke faren, bort til komoden, så dro hun frem den nederste skuffen, tok opp en stor pappeske med julepynt og åpnet lokket. Der lå alt sammen vel forvart: glasskuler, stjerner, glitter og flagg., og alle de pene papirkurvene hun og mor hadde moret seg med å lage den gang far var borte, og det bare var de to alene hjemme. Han skulle ikke vite om det før han så det på treet. Forsiktig bredde hun stasen utover bordplaten, og så den over ennu en gang. Det kunne være ett eller annet som ikke var i stand.
Mor kom inn, hun var rød og varm, og stivfrossen rundt skjørtekanten.
- sover han, hvisket hun og skottet bort på den syke. Magnhild slapp stasen.
- Ja, han sover, sa hun - men fant du brisk?
- Nei, det var aldeles nedsnedd på alle de stedene jeg vet om. Jeg var innom på Nordset o spurte om de hadde et par klunger og avse, men de hadde stoøt på trygt vær, liksom vi, så de hadde ikke noe å lage tre av de heller.
Magnhild tasset tibake til bordet og ga seg til å sanke stasen sammenog legge det tilbake i esken. Hun klemte munnen tett sammen, og stred for ikke å gråte, så lei var hun. Jul uten juletre, det ble liksom ikke jul det.
Utpå kvelden, røk det opp til et forferdelig uvær, så hele huset skaket og skalv. Magnhild måtte bli med mor ut, og se til at båten var forsvarlig bundet og vær dør lukket og stengt med lås og slå. Det siste de gjorde var å slå igjen lukene for vinduene på den siden av huset hvor været sto på. Far bad dem ikke være redde, og de kledde av seg, og la seg., men lampen hang og lyste.
Klokken viste bortimot to da Magnhild våknet av et veldig vindstøt som skaket huset så veggene knaket. Redd satte hun seg opp i sengen, men foreldrene sov, og hun ville ikke vekke dem. Aller minst far, stakkar, som var syk av spansken. Men ikke torde hun legge seg og sove heller, så ble hun liggende og se på lampen som hang og gjynget.
Også var det at hun foldet hendene, og sa til Gud at hun var redd for at vinden skulle blåse huset overende, og at hun var så bitterlig bedrøvet fordi mor ikke hadde funnet noen brisk. Men kunne ikke Gud lage det så de fant, om bare et par klunger, til et ørlite tre? Det kom ro over henne mens hun bad, og sikker på at Gud ville ta vare på dem, sovnet hun.
Da hun våknet satt far i sengen med kaffebrettet foran seg, Han var nesten frisk forsikret han, og han kunne gjerne stå opp og hjelpe til. Men mor sa nei. Hun hadde Magnhild, og trengte ikke hjelpen hans.
Da det hadde lysnet av dag, sparang Magnhild ned til fjæra for å se efter båten. Den værste stormen hadde gitt seg, men havet gikk hvitt, og skumsprøyten sto høyt om steinene i fjæra.
Hun stanset innved båtsiden og stirret på noe stort, bustet og mørkt som fulgte dragsuget. Der ble det møtt av brytende båer, og slynget høyt opp i fjæra. Var det ikke et grantre? Slik et de hadde hatt på ungdomsforeningen i fjor!
Hun styrtet nedover den våte fjæra, fikk tak i en av grenene og halte og slet det hun orket for å få treet flofritt. Mor ropte ned til henne og spurte hva hun balte med? Og tvers igjennom stormen skrek hun tilbake:
- Skynd deg mor, og kom hit og se! Vår Herre har latt havet komme med juletre til meg!
*Solsikke*
Glad i forumet
Koselig!!![:D]
Rakk ikke innom for å legge inn no i går, så da ble det to dager i dag...
5.DESEMBER
Den vesle bygda som glømte at det var jul (Alf Prøysen)
Høyt oppe i åsen lå det ei lita bygd for seg sjøl. Folk som bodde der var akkurat slik som andre folk i andre bygder. Noen var store, og noen var små, noen var flinke og noen var late, og noen likte fiskeboller bedre enn kjøttkaker - og noen likte kjøttkaker bedre enn fiskeboller. Så de var nokså forskjellige, men når det gjaldt en ting, var de like alle sammen.
De var så fæle til å glømme, og de glømte de merkeligste ting, alle på en gang!
En gang glømte de og ta på seg sko. Det hadde vært veldig varmt hele sommeren, så alle hadde gått barbeint. Og da det ble høst, glømte de og ta på seg sko.
- Du verdens rike så kaldt det var nå da, sa de til hverandre. - Ja, jeg skjønner ikke åssen det skal gå hvis det blir kaldere enn det er nå. det blir værst når snøen kommer, sa de. Og da snøen kom gikk de barbeint ut å sa: - Å nå må det være mange kuldegrader, også gikk de sånn og fraus. Men så var det en dag det sto to kjerringer på et veikryss og prata med hverandre og fraus på beina. Da fikk de se en guttunge som spurte smeden om hvorfor han skodde hesten, og da skjønte kjerringene at de hadde glømt og ta på seg sko. Så sprang kjærringene hjem og tok på seg sko, og etterpå gikk den ene kjerringa i øst, og den andre kjerringa i vest og fortalte folk hvorfor de fraus på beina. Også tok de på seg sko alle sammen.
En annen gang hadde de glømt og spise. De gikk flere dager uten mat, og tilslutt så blei de sjuke alle sammen, og måtte gå og legge seg å ringe etter doktorn. Men han kunne ikke komme for han hadde også glømt og spise, så han var like sjuk som de andre. Men en dag doktorn var på beina kom det fram en musunge med en ostebit i munnen, og da skjønte doktorn hva det var de hadde glømt. Også sto han opp og spiste, også dro han rundt på sjukebesøk i hele bygda og sa at de bare hadde glømt å spise. Også sto alle sammen opp og spiste, også ble de friske igjen.
Men værst var det den gangen de glømte at det snart var jul.
Da det var lille julaften var det ingen som hadde gjort reint i huset og hengt opp reine gardiner, og ingen hadde funnet juletre, og i butikkvinduene var det ikke så mye som en julenissemaske engang. Skoleungene sto på skolen og sang "Kom mai, du skjønne milde", og det fantes ikke så mye som en smultering i en eneste kakeboks i hele bygda.
I ei lita stue helt øverst i bygda like ved skaubrynet, gikk det ei lita jente og tenkte og tenkte. Hun var bare fem år, og ellers så brukte hun å hoppe og danse og leke og ha det moro. Men nå gikk hun bare å tenkte og tenkte. Hun gikk inn i skauen og sto og så på de små granbuskene.
- Det er noe vi har glømt nå igjen, sa veslejenta til seg sjøl. - Det er noe med ei lita gran, men jeg husker ikke hva det er. Så gikk jenta inn i stua, og fant saks og litt gråpapir. - Det er noe med ei saks også, sa jenta - men jeg husker ikke hva det er. Så gikk hun ut på låven, og der fikk hun se et kornband som faren hennes hadde hengt oppunder en takbjelke så musa ikke skulle få tak i det.
- Det er noe med dette kornbandet også, sa jenta. Også sto hun der å så deg om kring. Også fikk hun se den lange stanga som de brukte å ha juleneket på. Og da husket den vesle jenta at det snart var jul!
- Å, det er jo lille julaften, det er jo lille julaften, ropte jenta og sprang inn for å fortelle det til mor og far, men de var ikke inne. - å åssen skal jeg få sagt i fra til alle i hele bygda at det snart er jula? åssen skal jeg få sagt i fra til alle i hele bygda at det er lille julaften? sa jenta. Hun prøvde å ta den høye stanga og sett juleneket i toppen av den, men det greide hun ikke. Men så skjønte hun hva hun skulle gjøre! Flaggstanga! Og det greide hun. Og så fort veslejenta hadde greid det fløy en lite meis fra den øverste greina, på den høyeste grana så snøen raste nedover stammen.
- Hvor skal du, hvor skal du? kvitret de andre meisene som satt og halvsov innimellom greinene.
-Det er jul, det er jul, veslejenta har satt opp julenek! - vi blir med, vi blir med, sang spurvene og startet på likt fra telefontrådene så alle telefondamene fikk dotter i ørene. Og akkurat da lettet alle dompappene fra nypebuskene i hagen. Damen på telefonsentralen sprang bort til vinduet for å se hvor fuglene skulle, og så da juleneket i flaggstanga.
Og damene til å ringe rundt i hele bygda og fortelle at de hadde glømt at det snart var jul! Og folk til å bake og koke og steike, noen gjorde reint i huset, og noen hang opp reine garduiner. Og noen gikk ut i skauen og fant juletre. Og noen pakket inn julegavene som de hadde gjømt unna før de begynte og glømme. Og noen hang opp julestjerner i vinduene..
Tilslutt klatret alle sammen i hele bygda opp i en kjempediger balje som snekkern hadde lagd mens de andre pyntet og gjorde i stand til jul, også badet de alle på en gang. Og akkurat da de var ferdige, og hadde fått på seg reine klær, og mora til veslejenta i stua aller øverst i bygda sto og knyttet ei rød sløyfe i håret på henne......
Akkurat da ringte kirkeklokkene.
Og så var det jul.
6. Desember
Itte no knussel (Barbra Ring)
Rik og barnløs satt Marte Svennerud, landhandlersken, på Svennerud gård og holdt bygdas tøyler i sin hånd. Kunne folk betale inndro Marte Svennerud ubarmhjertig like til siste øre. Kunne de ikke betale, trakk hun en strek over hele regnskapet - Itte no knussel, sa Marte Svennerud.
Så hendte det like under jul at lærer Hansen døde, og enken satt igjen med hele sju uforsørgede i rene armoden. Presten sendte liste rundt for å få penger til begravelsen og betale husleien. Lista kom selvsagt først til Marte Svennerud. Såppas skyldte bygda henne. Men vidre kom den aldri. Den gikk tilbake til presten med påskriften: "Jeg bitaler. Itte no knussel". Hvor mye Marte Svennerud enn holdt på å ikke være knuslete, sparte hun alltid på de'n Svennerud.
- Det der kunne bare en i bygda ha skrevet, og det er Marte Svennerud, sa presten. Han satte et komma etter "bitaler".
Så lot Marte Svennerud spenne for, anbragte sin mektige personn i baksetet, og fylte hele sluffa med små og store poser fra butikken. Også kjørte hun på kondolansevissitt til lærer Hansens enke.
Hvis noen etter den vissitten hadde spurt lærer Hansens barn om hvordan Jomfru Maria så ut, ville de alle sammen ha forsikret at hun hadde tre haker og små lyseblå øyne - sånn som Marte Svennerud.
Men lille julaften morgen gled lærer Hansens enke i kjellertrappa, og slo seg slik at hun døde fra barneflokken sin noen timer etter.
Presten hentet alle sju til prestegården og kalte i hui og hast sammen et møte av de beste menn i bygda - til dem regnet man først og fremst Marte Svennerud - for å høre om noen var villige til å ta til seg et av lærer Hansens barn. Møtet hadde ikke vart lenge før alle sju var anbragt. Bygda hadde stort hjertelag. Imens satt barna i prestegårdskjøkkenet og spilte gnav.
- Det er best de får noe annet å tenke på. Krypet og gnav er uskyldige spill, sa prestens husholderske. De hadde spist opp alle rosinene de hadde fått å spille om. De satt og lyttet til alle stemmene inne på prestens kontor. De største skjønte godt hva det dreide seg om. Plutselig sa Nils, en liten lyslugget med gløgge øyne: - Vi spiller om hvem som får komme til Marte Svennerud. Hun tar nok en av oss.
Spillet begynte. De var så spente som om det gjalt livet. å komme til Marte Svennerud var nesten som å komme like lukt i Paradis. Mikkel, den eldste, vant. Den yngste begynte og gråte: - Mei åsså vil til Matte Fenneru. Men gråten stanset brått. Det gikk i døra til kontoret.
Marte Svennerud kom ut. Det var selvsagt at hun skiulle velge først. Hun satte seg ned og lot de små lyse øynene vandre rundt på alle sammen. En gang til - rundt på alle sammen. Hun stanset ved Nils.
- Namnet ditt? spurte hun.
- Nils Ezekile Hansen, svarte gutten ildeød av forventning.
- Å gammal?
- Jeg fyller ti den attende januar, kom det kjapt.
- Vil du følgje med til Svennerud og komme på butikken?
- ja, takk, brast det ut av Nils. Han strålte. Men så kom han til å se bort på Mikkel som satt og svelget og svelget. - Takk, men.. sa Nils.
- Nå, har du kanskje itte løst? Marte Svennerud hørtes støtt.
- Jo, men.. Nils skottet på ny bort på Mikkel.
- Nå! Åer'e med deg? spurte Marte Svennerud litt kvast.
- Jeg vil nok gjerne, men - men - det var Mikkel som vant deg, sa Nils fort.
- Å forslag, spurte Marte Svennerud uforstående.
- Vi spilte om hvem som skulle komme til Svennerud, og Mikkel vant.
Marte Svennerud dro på smilet. - Så du spilte bort meg du da, Nils.
- Ja, jeg gjorde nok det. Nils hvisket og så skamfult ned.
- åkken vainn du da?
- Ingen. Nils så mer og mer ulykkelig ut.
- Stakkar'n , sa Marte Svennerud.
- Åkken vainn du da? Hun vendte seg mot en åtteåring med to lyse fletter. Hun ble blodrød og vred seg hit og dit og fikk møysommelig frem at hun heller ikke hadde vunnet noen.
- var det berre han Mikkel som vainn da? spurte Marte Svennerud.
- Ja for vi spelte ikke om andre enn deg, hvisket Nils.
- Så hvorfor spelte de itte om andre?
Marte Svenneruds lyseblå øyne tittet nyskjerrig ut av det runde, lyserøde ansiktet.
- For vi ville helst være hos deg alle sammen, svarte Nils.
- Jasså, sa Marte Svennerud og kikket betenkt ut av vinduet. - Jasså, så hun en gang til, hun knep munnen sammen, reiste seg brått og gikk uten og si mer. Barna så på hverandre. De ble sittende ganske tause, i angst for at hun skulle være blitt sint, og ikke ville ha noen av dem. Men Marte Svennerud gikk inn på kontoret og satte seg ved siden av presten.
- Je tar aille sju. Itte no knussel, sa hun myndig og klasket sin store hånd i bordet. Da Marte Svennerud en stund etter kjørte ut av prestegården med sluffa stuvende full av unger, og bygdas gode menn satt i sine store sleder og ventet - for etter gammel skikk og la Marte Svennerud kjøre først - trådte presten ned trappa.
- Nå et Hurra for Marte Svennerud, ropte han og svingte i begeistring kalotten. Og da det hurraet var slutt, svingte han den en gang til.
- En gang til. Itte no knussel, smilte presten.
Og hurra ble det ropt så lenge den brede ryggen til Marte Svennerud var synlig fra prestegårdstrappa.
5.DESEMBER
Den vesle bygda som glømte at det var jul (Alf Prøysen)
Høyt oppe i åsen lå det ei lita bygd for seg sjøl. Folk som bodde der var akkurat slik som andre folk i andre bygder. Noen var store, og noen var små, noen var flinke og noen var late, og noen likte fiskeboller bedre enn kjøttkaker - og noen likte kjøttkaker bedre enn fiskeboller. Så de var nokså forskjellige, men når det gjaldt en ting, var de like alle sammen.
De var så fæle til å glømme, og de glømte de merkeligste ting, alle på en gang!
En gang glømte de og ta på seg sko. Det hadde vært veldig varmt hele sommeren, så alle hadde gått barbeint. Og da det ble høst, glømte de og ta på seg sko.
- Du verdens rike så kaldt det var nå da, sa de til hverandre. - Ja, jeg skjønner ikke åssen det skal gå hvis det blir kaldere enn det er nå. det blir værst når snøen kommer, sa de. Og da snøen kom gikk de barbeint ut å sa: - Å nå må det være mange kuldegrader, også gikk de sånn og fraus. Men så var det en dag det sto to kjerringer på et veikryss og prata med hverandre og fraus på beina. Da fikk de se en guttunge som spurte smeden om hvorfor han skodde hesten, og da skjønte kjerringene at de hadde glømt og ta på seg sko. Så sprang kjærringene hjem og tok på seg sko, og etterpå gikk den ene kjerringa i øst, og den andre kjerringa i vest og fortalte folk hvorfor de fraus på beina. Også tok de på seg sko alle sammen.
En annen gang hadde de glømt og spise. De gikk flere dager uten mat, og tilslutt så blei de sjuke alle sammen, og måtte gå og legge seg å ringe etter doktorn. Men han kunne ikke komme for han hadde også glømt og spise, så han var like sjuk som de andre. Men en dag doktorn var på beina kom det fram en musunge med en ostebit i munnen, og da skjønte doktorn hva det var de hadde glømt. Også sto han opp og spiste, også dro han rundt på sjukebesøk i hele bygda og sa at de bare hadde glømt å spise. Også sto alle sammen opp og spiste, også ble de friske igjen.
Men værst var det den gangen de glømte at det snart var jul.
Da det var lille julaften var det ingen som hadde gjort reint i huset og hengt opp reine gardiner, og ingen hadde funnet juletre, og i butikkvinduene var det ikke så mye som en julenissemaske engang. Skoleungene sto på skolen og sang "Kom mai, du skjønne milde", og det fantes ikke så mye som en smultering i en eneste kakeboks i hele bygda.
I ei lita stue helt øverst i bygda like ved skaubrynet, gikk det ei lita jente og tenkte og tenkte. Hun var bare fem år, og ellers så brukte hun å hoppe og danse og leke og ha det moro. Men nå gikk hun bare å tenkte og tenkte. Hun gikk inn i skauen og sto og så på de små granbuskene.
- Det er noe vi har glømt nå igjen, sa veslejenta til seg sjøl. - Det er noe med ei lita gran, men jeg husker ikke hva det er. Så gikk jenta inn i stua, og fant saks og litt gråpapir. - Det er noe med ei saks også, sa jenta - men jeg husker ikke hva det er. Så gikk hun ut på låven, og der fikk hun se et kornband som faren hennes hadde hengt oppunder en takbjelke så musa ikke skulle få tak i det.
- Det er noe med dette kornbandet også, sa jenta. Også sto hun der å så deg om kring. Også fikk hun se den lange stanga som de brukte å ha juleneket på. Og da husket den vesle jenta at det snart var jul!
- Å, det er jo lille julaften, det er jo lille julaften, ropte jenta og sprang inn for å fortelle det til mor og far, men de var ikke inne. - å åssen skal jeg få sagt i fra til alle i hele bygda at det snart er jula? åssen skal jeg få sagt i fra til alle i hele bygda at det er lille julaften? sa jenta. Hun prøvde å ta den høye stanga og sett juleneket i toppen av den, men det greide hun ikke. Men så skjønte hun hva hun skulle gjøre! Flaggstanga! Og det greide hun. Og så fort veslejenta hadde greid det fløy en lite meis fra den øverste greina, på den høyeste grana så snøen raste nedover stammen.
- Hvor skal du, hvor skal du? kvitret de andre meisene som satt og halvsov innimellom greinene.
-Det er jul, det er jul, veslejenta har satt opp julenek! - vi blir med, vi blir med, sang spurvene og startet på likt fra telefontrådene så alle telefondamene fikk dotter i ørene. Og akkurat da lettet alle dompappene fra nypebuskene i hagen. Damen på telefonsentralen sprang bort til vinduet for å se hvor fuglene skulle, og så da juleneket i flaggstanga.
Og damene til å ringe rundt i hele bygda og fortelle at de hadde glømt at det snart var jul! Og folk til å bake og koke og steike, noen gjorde reint i huset, og noen hang opp reine garduiner. Og noen gikk ut i skauen og fant juletre. Og noen pakket inn julegavene som de hadde gjømt unna før de begynte og glømme. Og noen hang opp julestjerner i vinduene..
Tilslutt klatret alle sammen i hele bygda opp i en kjempediger balje som snekkern hadde lagd mens de andre pyntet og gjorde i stand til jul, også badet de alle på en gang. Og akkurat da de var ferdige, og hadde fått på seg reine klær, og mora til veslejenta i stua aller øverst i bygda sto og knyttet ei rød sløyfe i håret på henne......
Akkurat da ringte kirkeklokkene.
Og så var det jul.
6. Desember
Itte no knussel (Barbra Ring)
Rik og barnløs satt Marte Svennerud, landhandlersken, på Svennerud gård og holdt bygdas tøyler i sin hånd. Kunne folk betale inndro Marte Svennerud ubarmhjertig like til siste øre. Kunne de ikke betale, trakk hun en strek over hele regnskapet - Itte no knussel, sa Marte Svennerud.
Så hendte det like under jul at lærer Hansen døde, og enken satt igjen med hele sju uforsørgede i rene armoden. Presten sendte liste rundt for å få penger til begravelsen og betale husleien. Lista kom selvsagt først til Marte Svennerud. Såppas skyldte bygda henne. Men vidre kom den aldri. Den gikk tilbake til presten med påskriften: "Jeg bitaler. Itte no knussel". Hvor mye Marte Svennerud enn holdt på å ikke være knuslete, sparte hun alltid på de'n Svennerud.
- Det der kunne bare en i bygda ha skrevet, og det er Marte Svennerud, sa presten. Han satte et komma etter "bitaler".
Så lot Marte Svennerud spenne for, anbragte sin mektige personn i baksetet, og fylte hele sluffa med små og store poser fra butikken. Også kjørte hun på kondolansevissitt til lærer Hansens enke.
Hvis noen etter den vissitten hadde spurt lærer Hansens barn om hvordan Jomfru Maria så ut, ville de alle sammen ha forsikret at hun hadde tre haker og små lyseblå øyne - sånn som Marte Svennerud.
Men lille julaften morgen gled lærer Hansens enke i kjellertrappa, og slo seg slik at hun døde fra barneflokken sin noen timer etter.
Presten hentet alle sju til prestegården og kalte i hui og hast sammen et møte av de beste menn i bygda - til dem regnet man først og fremst Marte Svennerud - for å høre om noen var villige til å ta til seg et av lærer Hansens barn. Møtet hadde ikke vart lenge før alle sju var anbragt. Bygda hadde stort hjertelag. Imens satt barna i prestegårdskjøkkenet og spilte gnav.
- Det er best de får noe annet å tenke på. Krypet og gnav er uskyldige spill, sa prestens husholderske. De hadde spist opp alle rosinene de hadde fått å spille om. De satt og lyttet til alle stemmene inne på prestens kontor. De største skjønte godt hva det dreide seg om. Plutselig sa Nils, en liten lyslugget med gløgge øyne: - Vi spiller om hvem som får komme til Marte Svennerud. Hun tar nok en av oss.
Spillet begynte. De var så spente som om det gjalt livet. å komme til Marte Svennerud var nesten som å komme like lukt i Paradis. Mikkel, den eldste, vant. Den yngste begynte og gråte: - Mei åsså vil til Matte Fenneru. Men gråten stanset brått. Det gikk i døra til kontoret.
Marte Svennerud kom ut. Det var selvsagt at hun skiulle velge først. Hun satte seg ned og lot de små lyse øynene vandre rundt på alle sammen. En gang til - rundt på alle sammen. Hun stanset ved Nils.
- Namnet ditt? spurte hun.
- Nils Ezekile Hansen, svarte gutten ildeød av forventning.
- Å gammal?
- Jeg fyller ti den attende januar, kom det kjapt.
- Vil du følgje med til Svennerud og komme på butikken?
- ja, takk, brast det ut av Nils. Han strålte. Men så kom han til å se bort på Mikkel som satt og svelget og svelget. - Takk, men.. sa Nils.
- Nå, har du kanskje itte løst? Marte Svennerud hørtes støtt.
- Jo, men.. Nils skottet på ny bort på Mikkel.
- Nå! Åer'e med deg? spurte Marte Svennerud litt kvast.
- Jeg vil nok gjerne, men - men - det var Mikkel som vant deg, sa Nils fort.
- Å forslag, spurte Marte Svennerud uforstående.
- Vi spilte om hvem som skulle komme til Svennerud, og Mikkel vant.
Marte Svennerud dro på smilet. - Så du spilte bort meg du da, Nils.
- Ja, jeg gjorde nok det. Nils hvisket og så skamfult ned.
- åkken vainn du da?
- Ingen. Nils så mer og mer ulykkelig ut.
- Stakkar'n , sa Marte Svennerud.
- Åkken vainn du da? Hun vendte seg mot en åtteåring med to lyse fletter. Hun ble blodrød og vred seg hit og dit og fikk møysommelig frem at hun heller ikke hadde vunnet noen.
- var det berre han Mikkel som vainn da? spurte Marte Svennerud.
- Ja for vi spelte ikke om andre enn deg, hvisket Nils.
- Så hvorfor spelte de itte om andre?
Marte Svenneruds lyseblå øyne tittet nyskjerrig ut av det runde, lyserøde ansiktet.
- For vi ville helst være hos deg alle sammen, svarte Nils.
- Jasså, sa Marte Svennerud og kikket betenkt ut av vinduet. - Jasså, så hun en gang til, hun knep munnen sammen, reiste seg brått og gikk uten og si mer. Barna så på hverandre. De ble sittende ganske tause, i angst for at hun skulle være blitt sint, og ikke ville ha noen av dem. Men Marte Svennerud gikk inn på kontoret og satte seg ved siden av presten.
- Je tar aille sju. Itte no knussel, sa hun myndig og klasket sin store hånd i bordet. Da Marte Svennerud en stund etter kjørte ut av prestegården med sluffa stuvende full av unger, og bygdas gode menn satt i sine store sleder og ventet - for etter gammel skikk og la Marte Svennerud kjøre først - trådte presten ned trappa.
- Nå et Hurra for Marte Svennerud, ropte han og svingte i begeistring kalotten. Og da det hurraet var slutt, svingte han den en gang til.
- En gang til. Itte no knussel, smilte presten.
Og hurra ble det ropt så lenge den brede ryggen til Marte Svennerud var synlig fra prestegårdstrappa.
7.DESEMBER
Oppskrift på Seigmenn
3 dl sukker
1 !/2 dl vann
10 plater gelatin.
1 pakke gele
Bland vann og sukker i en kjele, rør til det koker,
og la det koke på svak varme i 10 min.
Bløt gelatinplatene i litt kaldt vann i 10 min, klem vannet ut.
Ta sukkerlaken av varmen, og tilsett gelepulveret og gelatinen.
Rør til alt er oppløst. Smør en form med olje.
Hell massen i et ca 1 cm tykt lag.
Avkjøles i ca 5 timer.
Hvelv geleplaten på en sukkerstrødd plate. Hell sukker over.
Stikk ut seimenn, hjerter ol med utstikkerformer, eller klipp geleen i biter.
Snu gelebitene i sukker, og oppevar dem i glass eller boks med tett lokk.
Utstikkerformer fåes kjøpt på jernvareforetninger
Bon Apetit!
Oppskrift på Seigmenn
3 dl sukker
1 !/2 dl vann
10 plater gelatin.
1 pakke gele
Bland vann og sukker i en kjele, rør til det koker,
og la det koke på svak varme i 10 min.
Bløt gelatinplatene i litt kaldt vann i 10 min, klem vannet ut.
Ta sukkerlaken av varmen, og tilsett gelepulveret og gelatinen.
Rør til alt er oppløst. Smør en form med olje.
Hell massen i et ca 1 cm tykt lag.
Avkjøles i ca 5 timer.
Hvelv geleplaten på en sukkerstrødd plate. Hell sukker over.
Stikk ut seimenn, hjerter ol med utstikkerformer, eller klipp geleen i biter.
Snu gelebitene i sukker, og oppevar dem i glass eller boks med tett lokk.
Utstikkerformer fåes kjøpt på jernvareforetninger
Bon Apetit!
8. DESEMBER
Den hellige natten (Selma Lagerløf)
Det var en juledag alle sammen hadde reist til kirke, uten farmor og jeg. Jeg tror vi var alene i hele huset. Vi fikk ikke bli med, fordi den ene var for ung og den andre var for gammel. Og vi var triste begge to fordi vi ikke hadde fått dra med til ottesang og se på julelysene. Men da vi satt der i vår ensomhet begynte farmor og fortelle:
- Det var en mann, sa hun - som gikk ut i mørke natten for å låne ild. Han gikk fra hus til hus og banket på.
- Kjære hjelp meg, sa han - hustru min har nettopp født et barn, og jeg må gjøre opp ild for å varme henne og den vesle. Men det var dyp natt og alle menneskene sov. Ingen svarte han. Mannen gikk og gikk. Tilslutt fikk han se et ildskjær lyse lang borte. Han gikk da etter det, og så at ilden brant ute i det fri. En flokk hvite sauer lå og sov rundt bålet, og en gjeter satt og passet på dem.
Da mannen som ville låne ild kom fram til sauene, så han tre store hunder lå og sov ved gjeterenes føtter. De våknet alle tre da han kom. Og åpnet de store gapene sine, som de ville til å bjeffe, men ingen lyd hørtes. Mannen så håret reise seg på ryggen av dem, han så de skarpe tennene glitrende hvite i ildlyset, og han så at de kom styrtende mot han. Han kjente at en glefset etter benet hans, og en etter hånden hans og en hengte seg i strupen på han. Men kjakene og tennene som hunden skulle bite med, ville ikke lystre dem, og mannen led ikke minste skade.
Nå ville mannen gå videre for å få det han trengte. Men sauene lå så tett sammen rygg mot rygg, at han ikke kunne komme fram. Da steg mannen opp på ryggen til dyrene, og vandret frem til ilden på dem, og ingen av dyrene våknet eller rørte på seg.
Så langt hadde farmor fått fortelle uforstyrret, men nå kunne jeg ikke la være og avbryte.
- Hvorfor gjorde de ikke det farmor?
- Det får du vite om en stund, sa farmor og ble ved med historien sin.
- Da mannen var nesten fremme ved bålet så gjeteren opp. Det var en gammel sint man, som var gretten og hard mot alle folk. Og da han så en fremmedkar komme, rykket han til seg en lang, spiss stav som han pleide og ha i hånden når han gjette buskapen sin, og den kastet han mot mannen. Og staven for hvinende rett mot han, men før den traff, vek den tilside og suste forbi langt ut på marken.
Da farmor var kommet så langt, avbrøt jeg på nytt:
- Farmor, hvorfor ville ikke kjeppen slå mannen?
Men farmor brydde seg ikke om å svare, hun ble bare ved med å fortelle.
- Nå gikk mannen bort til gjeteren og sa til han: - kjære hjelp meg å la meg få låne litt ild. Hustru min har nettopp født et barn og jeg må gjøre opp ild for å varme henne og den vesle.
Gjeteren ville si nei, men så tenkte han på hundene som ikke hadde kunnet skade mannen, på sauene som ikke hadde løpt fra han, og på staven som ikke ville treffe han. Gjeteren ble litt redd og torde ikke nekte han det han ba om.
- Ta alt du trenger, sa han til mannen.
Men bålet hadde nesten brent ned, det var hverken ved eller kvist igjen, bare en stor haug glør, og den fremmede hadde hverken ildskuffe eller øse som han kunne bære de røde glørne i. Da gjeteren så det, sa han på nytt:
- Ta alt du trenger! Og han var glad for at mannen ikke kunne bære med seg noe ild.
Men mannen bøyde seg ned, løftet glør fra asken med bare hender og la dem i kappen sin. Og glørne svidde hverken hendene da han tok i dem, eller kappen hans, og mannen bar dem bort som om det hadde vært nøtter eller epler.
Men her ble eventyrfortelleren avbrudt for tredje gang:
- Farmor hvorfor ville ikke glørne brenne mannen?
- Det skal du snart få høre, sa farmor. Også fortalte hun videre.
- Da gjeteren som var sånn barsk og hissig kar så alt dette, tok han til og undre seg.
Hva kan det være for en natt når hundene ikke biter, sauene ikke er redde, spydet ikke dreper, og ilden ikke brenner? Han ropte den fremmede tilbake og sa til han:
- Hva er dette for en natt? Og hva kommer det av at alle ting viser deg barmhjertighet? Da sa mannen:
- Jeg kan ikke si deg det, dersom du ikke selv ser det. Og han ville gå sin vei, slik at han snart kunne få tent opp ild og varmet hustruen og barnet. Men da tenkte gjeteren at han ville holde øye med mannen så han kunne få rede på hva alt dette kunne bety. Han reiste seg og fulgte etter han helt til han fant frem til hjemmet hans. Da så gjeteren at han ikke hadde så mye som en stue å bo i, men hadde kone og barn liggende i en hule i fjellet. Og der var ikke annet en nakne, kalde steinvegger. Men gjeteren tenkte at det stakkars uskyldige barnet kanskje ville fryse ihjel her i hulen, og skjønt han var en hard mann, ble han rørt, og syntes han fikk hjelpe barnet. Og han løsnet skreppa fra skuldrene og fram fra den, tok han et mykt og hvitt saueskinn, gav det til den fremmede mannen, og sa at han skulle la barnet sove på det.
Men i det sammen han viste at han også kunne være barmhjertig, ble øynene hans åpnet, og han så det han ikke før kunne se, og hørte det han ikke før kunne høre.
Han så at rundt omkring han sto en tett skare av små engler med sølvvinger. Og hver av dem holdt et strengespill i hånden, og alle sang med høy røst at i natt var frelseren født som skulle berge verden fra synd.
Da forsto han at alle ting var så glade den natten at de ikke villle gjøre noen noe ondt. Det var ikke bare rundt gjeteren det sto engler, han så dem over alt. De satt inne i hulen og utenfor fjellet, og de fløy under himmelen. De kom gående på veien i store flokker, og når de gikk forbi, stanset de å så på barnet.
Det var slik jubel og glede, og sang og lykke, og alt dette så han i mørke natten, der han før ikke kunne se noen ting. Han ble så gla over at øynene hans var blitt åpnet, at han falt på kne og takket Gud.
Men da farmor var kommet så langt, sukket hun og sa:
- Men det den gjeteren så, det kunne vi se, vi også. For englene flyr under himmelen hver julenatt om vi bare formådde å få øye på dem.
også la farmor hånden på hodet mitt og sa:
- Dette skal du huske på, for det er sant som du ser meg, og jeg ser deg. Det er ikke lys og lamper det kommer an på, og det ligger ingen vekt på måne og sol, men det som er nødvendig, det er at vi har slike øyne som kan se Guds herlighet.
Den hellige natten (Selma Lagerløf)
Det var en juledag alle sammen hadde reist til kirke, uten farmor og jeg. Jeg tror vi var alene i hele huset. Vi fikk ikke bli med, fordi den ene var for ung og den andre var for gammel. Og vi var triste begge to fordi vi ikke hadde fått dra med til ottesang og se på julelysene. Men da vi satt der i vår ensomhet begynte farmor og fortelle:
- Det var en mann, sa hun - som gikk ut i mørke natten for å låne ild. Han gikk fra hus til hus og banket på.
- Kjære hjelp meg, sa han - hustru min har nettopp født et barn, og jeg må gjøre opp ild for å varme henne og den vesle. Men det var dyp natt og alle menneskene sov. Ingen svarte han. Mannen gikk og gikk. Tilslutt fikk han se et ildskjær lyse lang borte. Han gikk da etter det, og så at ilden brant ute i det fri. En flokk hvite sauer lå og sov rundt bålet, og en gjeter satt og passet på dem.
Da mannen som ville låne ild kom fram til sauene, så han tre store hunder lå og sov ved gjeterenes føtter. De våknet alle tre da han kom. Og åpnet de store gapene sine, som de ville til å bjeffe, men ingen lyd hørtes. Mannen så håret reise seg på ryggen av dem, han så de skarpe tennene glitrende hvite i ildlyset, og han så at de kom styrtende mot han. Han kjente at en glefset etter benet hans, og en etter hånden hans og en hengte seg i strupen på han. Men kjakene og tennene som hunden skulle bite med, ville ikke lystre dem, og mannen led ikke minste skade.
Nå ville mannen gå videre for å få det han trengte. Men sauene lå så tett sammen rygg mot rygg, at han ikke kunne komme fram. Da steg mannen opp på ryggen til dyrene, og vandret frem til ilden på dem, og ingen av dyrene våknet eller rørte på seg.
Så langt hadde farmor fått fortelle uforstyrret, men nå kunne jeg ikke la være og avbryte.
- Hvorfor gjorde de ikke det farmor?
- Det får du vite om en stund, sa farmor og ble ved med historien sin.
- Da mannen var nesten fremme ved bålet så gjeteren opp. Det var en gammel sint man, som var gretten og hard mot alle folk. Og da han så en fremmedkar komme, rykket han til seg en lang, spiss stav som han pleide og ha i hånden når han gjette buskapen sin, og den kastet han mot mannen. Og staven for hvinende rett mot han, men før den traff, vek den tilside og suste forbi langt ut på marken.
Da farmor var kommet så langt, avbrøt jeg på nytt:
- Farmor, hvorfor ville ikke kjeppen slå mannen?
Men farmor brydde seg ikke om å svare, hun ble bare ved med å fortelle.
- Nå gikk mannen bort til gjeteren og sa til han: - kjære hjelp meg å la meg få låne litt ild. Hustru min har nettopp født et barn og jeg må gjøre opp ild for å varme henne og den vesle.
Gjeteren ville si nei, men så tenkte han på hundene som ikke hadde kunnet skade mannen, på sauene som ikke hadde løpt fra han, og på staven som ikke ville treffe han. Gjeteren ble litt redd og torde ikke nekte han det han ba om.
- Ta alt du trenger, sa han til mannen.
Men bålet hadde nesten brent ned, det var hverken ved eller kvist igjen, bare en stor haug glør, og den fremmede hadde hverken ildskuffe eller øse som han kunne bære de røde glørne i. Da gjeteren så det, sa han på nytt:
- Ta alt du trenger! Og han var glad for at mannen ikke kunne bære med seg noe ild.
Men mannen bøyde seg ned, løftet glør fra asken med bare hender og la dem i kappen sin. Og glørne svidde hverken hendene da han tok i dem, eller kappen hans, og mannen bar dem bort som om det hadde vært nøtter eller epler.
Men her ble eventyrfortelleren avbrudt for tredje gang:
- Farmor hvorfor ville ikke glørne brenne mannen?
- Det skal du snart få høre, sa farmor. Også fortalte hun videre.
- Da gjeteren som var sånn barsk og hissig kar så alt dette, tok han til og undre seg.
Hva kan det være for en natt når hundene ikke biter, sauene ikke er redde, spydet ikke dreper, og ilden ikke brenner? Han ropte den fremmede tilbake og sa til han:
- Hva er dette for en natt? Og hva kommer det av at alle ting viser deg barmhjertighet? Da sa mannen:
- Jeg kan ikke si deg det, dersom du ikke selv ser det. Og han ville gå sin vei, slik at han snart kunne få tent opp ild og varmet hustruen og barnet. Men da tenkte gjeteren at han ville holde øye med mannen så han kunne få rede på hva alt dette kunne bety. Han reiste seg og fulgte etter han helt til han fant frem til hjemmet hans. Da så gjeteren at han ikke hadde så mye som en stue å bo i, men hadde kone og barn liggende i en hule i fjellet. Og der var ikke annet en nakne, kalde steinvegger. Men gjeteren tenkte at det stakkars uskyldige barnet kanskje ville fryse ihjel her i hulen, og skjønt han var en hard mann, ble han rørt, og syntes han fikk hjelpe barnet. Og han løsnet skreppa fra skuldrene og fram fra den, tok han et mykt og hvitt saueskinn, gav det til den fremmede mannen, og sa at han skulle la barnet sove på det.
Men i det sammen han viste at han også kunne være barmhjertig, ble øynene hans åpnet, og han så det han ikke før kunne se, og hørte det han ikke før kunne høre.
Han så at rundt omkring han sto en tett skare av små engler med sølvvinger. Og hver av dem holdt et strengespill i hånden, og alle sang med høy røst at i natt var frelseren født som skulle berge verden fra synd.
Da forsto han at alle ting var så glade den natten at de ikke villle gjøre noen noe ondt. Det var ikke bare rundt gjeteren det sto engler, han så dem over alt. De satt inne i hulen og utenfor fjellet, og de fløy under himmelen. De kom gående på veien i store flokker, og når de gikk forbi, stanset de å så på barnet.
Det var slik jubel og glede, og sang og lykke, og alt dette så han i mørke natten, der han før ikke kunne se noen ting. Han ble så gla over at øynene hans var blitt åpnet, at han falt på kne og takket Gud.
Men da farmor var kommet så langt, sukket hun og sa:
- Men det den gjeteren så, det kunne vi se, vi også. For englene flyr under himmelen hver julenatt om vi bare formådde å få øye på dem.
også la farmor hånden på hodet mitt og sa:
- Dette skal du huske på, for det er sant som du ser meg, og jeg ser deg. Det er ikke lys og lamper det kommer an på, og det ligger ingen vekt på måne og sol, men det som er nødvendig, det er at vi har slike øyne som kan se Guds herlighet.
9. DESEMBER
Oppskrift på karameller
1 1/2 dl fløte
100 gr smør
250 gr sukker
1 1/2 dl sirup
50 gr mørk sjokolade (Hakkes)
50 gr lys sjokolade (Hakkes)
100 gr mandler (Grovhakkes)
Bland fløte, smør, sukker og sirup sammen og bring det til kokepunktet. (Det lønner seg og smelte smøret litt før du putter i det andre)
Tilsett hakket sjokolade, og kok videre uten lokk til massen tykner. (ca 15 min)
Tilsett mandler, og hell massen over i en langpanne foret med bakepapir, avkjøl, og skjær i passe store biter.
Leggbitene over i en tett boks. (Legg bitene lagvis, med bakepapir mellom hvert lag, ellers vil de klistre seg sammen.)
Husk og røre hele tiden, og bruk en tykkbunnet kjele!!!
Bon apetit!!
Oppskrift på karameller
1 1/2 dl fløte
100 gr smør
250 gr sukker
1 1/2 dl sirup
50 gr mørk sjokolade (Hakkes)
50 gr lys sjokolade (Hakkes)
100 gr mandler (Grovhakkes)
Bland fløte, smør, sukker og sirup sammen og bring det til kokepunktet. (Det lønner seg og smelte smøret litt før du putter i det andre)
Tilsett hakket sjokolade, og kok videre uten lokk til massen tykner. (ca 15 min)
Tilsett mandler, og hell massen over i en langpanne foret med bakepapir, avkjøl, og skjær i passe store biter.
Leggbitene over i en tett boks. (Legg bitene lagvis, med bakepapir mellom hvert lag, ellers vil de klistre seg sammen.)
Husk og røre hele tiden, og bruk en tykkbunnet kjele!!!
Bon apetit!!
10. DESEMBER
NISSEN (Victor Rydberg, gjendiktet av Andre Bjerke)
Midtvintersnatten er kald. Det slår
gnister fra stjernene over.
Øde ligger en bondegård.
Alle der inne sover.
Månen går i sin krets der bak
hvit lyser sneen på trær og tak;
hvit ligger eng og åker
Bare en nisse våker.
Står der så grå ved fjøsets dør
grå mot den hvite driven.
Titter som mange vintre før,
opp mot måneskiven, titter mot skogen,
som står omkring
gården her som en mur i ring,
grubler på nisse-måte
over en underlig gåte.
Ryster på hodet og rusker sitt hår,
rusker så toppluen detter;
"det er en gåte jeg ikke forstår,
en som jeg aldri gjetter".
Men som han pleier, slår han fort
slike spørrende tanker bort,
går for å ordne en masse,
nisser har plikter å passe.
Først er det stabbur og redskapsbu,
der må han kjenne på låsen.
Kuene drømmer i månelys nu,
sommerdrømmer i båsen.
Brunen har også en drøm i sin stall.
Krybben fylles og glemt er all
plagen med seletøyet
over det duftende høyet.
Så går han inn til sau og lam,
ser at de sover der inne.
Så er det hønsenes tur: En stram
hane står stolt på sin pinne.
Hvordan har Karo det? varmt og godt.
Våkner og vifter med halen så smått.
Nissen er en den kjenner,
de to er gode venner.
Sist vil han se til husfar - og mor.
Dem er han glad i - for disse
vertsfolk har vist han at de setter stor
pris på sin flittige nisse.
Så må han se litt til barna. På tå
nærmer han seg de søte små.
Å, se for et syn! Å se det
er nok hans største glede.
Sønn etter far har han sett dem sånn.
Sove som barn - allerede.
Gjennom århundrer. Hvorfor mon
kom de til livet her nede?
Slekt fulgte slekt, og forsvant igjen,
blomster visnet og gikk - hvor hen?
Atter og atter var dette
gåten som ingen kan gjette!
Nissen går inn på låven, for der
bor han - høyt oppi høyet.
Der hvor svalen har rede,
er også en nisse-køye.
Redet står tomt, men straks det slår
blomster ut i en spretten vår
kommer hun nok tilbake
fulgt av sin flotte make.
Da har hun meget å kvitre om,
bare ikke om dette:
ikke et pip om gåten som
nissen prøver å gjette.
Gjennom en sprekk i en låvevegg,
lyser månen på gubbens skjegg.
Nissen grubler der inne
midt inni måneskinnet
Taus er skogen og all natur,
verden der ute er frossen.
Bare langt bortefra lyder en dur,
høres et brus fra fossen.
Nissen lytter, og halvt i en drøm
tror han å høre tidenes strøm,
undres hvorhen den vil bære,
undres hvor kilden kan være.
Midtvintersnatten er kald. Det slår
gnister fra stjernene over.
Like til morgenen ligger en gård
øde i skogen og sover.
Månen senker sin ring der bak.
Hvit lyser sneen på trær og tak;
hvit ligger eng og åker.
Bare en nisse våker.
NISSEN (Victor Rydberg, gjendiktet av Andre Bjerke)
Midtvintersnatten er kald. Det slår
gnister fra stjernene over.
Øde ligger en bondegård.
Alle der inne sover.
Månen går i sin krets der bak
hvit lyser sneen på trær og tak;
hvit ligger eng og åker
Bare en nisse våker.
Står der så grå ved fjøsets dør
grå mot den hvite driven.
Titter som mange vintre før,
opp mot måneskiven, titter mot skogen,
som står omkring
gården her som en mur i ring,
grubler på nisse-måte
over en underlig gåte.
Ryster på hodet og rusker sitt hår,
rusker så toppluen detter;
"det er en gåte jeg ikke forstår,
en som jeg aldri gjetter".
Men som han pleier, slår han fort
slike spørrende tanker bort,
går for å ordne en masse,
nisser har plikter å passe.
Først er det stabbur og redskapsbu,
der må han kjenne på låsen.
Kuene drømmer i månelys nu,
sommerdrømmer i båsen.
Brunen har også en drøm i sin stall.
Krybben fylles og glemt er all
plagen med seletøyet
over det duftende høyet.
Så går han inn til sau og lam,
ser at de sover der inne.
Så er det hønsenes tur: En stram
hane står stolt på sin pinne.
Hvordan har Karo det? varmt og godt.
Våkner og vifter med halen så smått.
Nissen er en den kjenner,
de to er gode venner.
Sist vil han se til husfar - og mor.
Dem er han glad i - for disse
vertsfolk har vist han at de setter stor
pris på sin flittige nisse.
Så må han se litt til barna. På tå
nærmer han seg de søte små.
Å, se for et syn! Å se det
er nok hans største glede.
Sønn etter far har han sett dem sånn.
Sove som barn - allerede.
Gjennom århundrer. Hvorfor mon
kom de til livet her nede?
Slekt fulgte slekt, og forsvant igjen,
blomster visnet og gikk - hvor hen?
Atter og atter var dette
gåten som ingen kan gjette!
Nissen går inn på låven, for der
bor han - høyt oppi høyet.
Der hvor svalen har rede,
er også en nisse-køye.
Redet står tomt, men straks det slår
blomster ut i en spretten vår
kommer hun nok tilbake
fulgt av sin flotte make.
Da har hun meget å kvitre om,
bare ikke om dette:
ikke et pip om gåten som
nissen prøver å gjette.
Gjennom en sprekk i en låvevegg,
lyser månen på gubbens skjegg.
Nissen grubler der inne
midt inni måneskinnet
Taus er skogen og all natur,
verden der ute er frossen.
Bare langt bortefra lyder en dur,
høres et brus fra fossen.
Nissen lytter, og halvt i en drøm
tror han å høre tidenes strøm,
undres hvorhen den vil bære,
undres hvor kilden kan være.
Midtvintersnatten er kald. Det slår
gnister fra stjernene over.
Like til morgenen ligger en gård
øde i skogen og sover.
Månen senker sin ring der bak.
Hvit lyser sneen på trær og tak;
hvit ligger eng og åker.
Bare en nisse våker.
11. DESEMBER
Hymne til Josef (Inger Hagrup)
Den unge Maria vandret
en gang til betlehems by
forteller den gamle legende
som alltid er like ny
Det var ikke rom i herberget
men stallen var lun og varm
Så fødte hun der sin første sønn
støttet av Josefs arm
Stjernesoler og vismenn
hyrder og englekor.
Hva tenkte den mørke Josef
som aldri mælte et ord?
Gjennomstrålet av himmelsk glans
lyste de hellige to
Hva tenkte den mørke Josef,
som bare var trofast og god?
Kan hende han svøpte sin kappe
litt bedre om barnet og moren.
Slik værnet han ordløst menneskets drøm.
Den hellige Josef av jorden.
Hymne til Josef (Inger Hagrup)
Den unge Maria vandret
en gang til betlehems by
forteller den gamle legende
som alltid er like ny
Det var ikke rom i herberget
men stallen var lun og varm
Så fødte hun der sin første sønn
støttet av Josefs arm
Stjernesoler og vismenn
hyrder og englekor.
Hva tenkte den mørke Josef
som aldri mælte et ord?
Gjennomstrålet av himmelsk glans
lyste de hellige to
Hva tenkte den mørke Josef,
som bare var trofast og god?
Kan hende han svøpte sin kappe
litt bedre om barnet og moren.
Slik værnet han ordløst menneskets drøm.
Den hellige Josef av jorden.
12. DESEMBER
Legenden om julelysene (Ukjent opphav)
Det var en gang for lenge siden, en gammel skomaker og kona hans som bodde i Østerrike. Selv om de var veldig fattige delte de alltid det lille de hadde med andre. Hver aften satte de et lite lys i vinduet i den lille stua si, som et tegn på gjestfrihet for alle veifarende som måtte trenge ly for natten.
Gjennom årene ble den lille landsbyen deres plaget av krig og hungersnød. Men som om en ukjent kraft vernet dem, led skomakeren og kona hans mindre enn de andre i landsbyen.
Så en julekveld samlet landsbyboerene seg for å diskutere de vanskelige forholdene de levde under. "Det er noe spesielt med skomakeren og kona hans", sa en. "De slipper alltid unna ulykkene våre. Hva er det de gjør annerledes enn oss andre ? "La oss sette lys i vinduene våre. Kanskje det er det som verner dem fra alt det vonde", sa en annen.
Den natten var den tent lys i vinduet i alle hjem, og så - før solen sto opp, kom en budbringer med store nyheter til landsbyen ; Det var fred ! Da takket landsbyboerene Gud for å ha gitt dem fred, og sverget at de alltid skulle sette lys i vinduet på julaften.
Og denne nydelige skikken spredte seg ut over verden. Og hver julaften lyses verden opp av millioner av lys med sitt budskap om kjærlighet, glede og fred.
13. DESEMBER
Oppskrift på lussekatter
300 gr smør
1 liter melk
4 dl sukker
2 gr safran (kan erstattes med gurkemeie)
1 ss vann
100 gr gjør
1,8 kg hvetemel
Egg til pensling
Rosiner til pynt
Smelt smør, ha i melk og varm det til det er fingervarmt.
Bland i sukker og safran (utrørt i litt vann)
Smuldre gjær i bakebollen, bland den litt etter litt i væsken.
Tilsett melet, men ta av litt til utbakingen.
Elt deigen lett sammen, og la den stå til heving i minst en halv time.
Elt inn resten av melet.
Trill deigen ut til lange pølser, som deles opp, og formes til lussekatter.
Pensle med egg, og pynt med rosener like før steking.
Stek lussekattene midt i ovnen ved 225 grader i 8-10 min.
14.DESEMBER
GRANTREET (HC Andersen)
Ute i Skogen sto det et sånt nydelig Grantre. Det hadde en god Plass, Sol kunne det få, Luft var der nok av, og rundt om vokste mange større Kamerater, både Gran og Furu; men det lille Grantre var så ilter med å vokse. Det tenkte ikke på den varme Solen og den friske Luft, det brød seg ikke om Bondebarna som gikk og småsnakket når de var ute for å samle Jordbær eller Bringebær. Titt kom de med en hel Krukke full eller hadde Jordbær trukket på Strå, så satte de seg ved det lille Tre og sa: "Nei! hvor nydelig det lille treet er!" Det ville Treet slett ikke høre.
Året etter var det en lang Stilk større, og Året etter igjen var det enda lenger; for på et Grantre kan man alltid, etter de mange Ledd det har, se hvor mange År det har vokst.
"O, var jeg et sånt stort Tre som de Andre!" sukket det lille Tre, "så kunne jeg bre mine Grener så langt omkring og med Toppen se ut i den vide Verden! Fuglene ville da bygge Rede imellom mine Grener, og når det blåste kunne jeg nikke så fornemt, slik som de Andre der!"
Det hadde slett ingen Fornøyelse av Solskinnet, av Fuglene eller de røde Skyene som Morgen og kveld seilte over det.
Var det nå Vinter, og Sneen rundt omkring lå gnistrende hvit, så kom det en Hare springende, og satte like over det lille Tre, - o, det var så ergerlig! - Men to Vintrer gikk, og ved den tredje var Treet så stort at Haren måtte gå utenom det. O, vokse, vokse, bli stor og gammel, det var det eneste deilige i denne Verden, tenkte Treet.
Om høsten kom alltid Tømmerhuggerne og felte noen av de største Trærne, det skjedde hvert År, og det unge Grantre som nå var ganske godt voksent, skalv fordi de store, prektige Trærne falt med en Knak og Brak til Jorden. Grenene ble hugd fra, de så ganske nakne , lange og smale ut; de var nesten ikke til å kjenne igjen, men så ble de lagt på Vogner, og Hester trakk dem avsted ut av Skogen.
Hvor skulle de hen? Hva skjedde med dem?
Om våren da Svalen og Storken kom, spurte Treet dem: "Vet dere ikke hvor de føres hen? Har dere ikke møtt dem?"
Svalene visste ikke noe, men Storken så tenksom ut, nikket med Hodet og sa: "Jo, jeg tror det! Jeg møtte mange nye Skip da jeg fløy fra Egypt. På Skipene var prektige Master i trer, jeg tør si at det var dem, de luktet av Gran. Jeg kan hilse mange Ganger!"
"O, var jeg også stor nok til at fly over Havet! Hvordan er det egentlig dette Havet, og hva ligner det?"
"Ja det er så vanskelig å forklare!" sa Storken, og så gikk den.
"Gled Deg ved din Ungdom!" sa Solstrålene; "Gled Deg ved din friske Vekst, ved det unge Liv som er i Deg!"
Og Vinden kysset Treet, og Duggen gråt Tårer over det, men det forstod Grantreet ikke.
Når det var ved Juletid, da ble ganske unge Trær felt, Trær som ofte ikke engang var så store eller på Alder med dette Grantre som verken hadde Rast eller Ro, men alltid ville av sted. Disse unge Trær, og de var netopp de aller peneste , beholdt alltid alle sine grener, de ble lagt på Vogner og Hester trakk dem avsted ut av Skogen.
"Hvor hen skulle de?" spurte Grantreet. "De er ikke større enn jeg, det var til og med et som var mye mindre. Hvorfor beholder de alle sine Grener? Hvor kjører de hen?"
"Det vet vi! det vet vi!" kvidret Gråspurvene. "Vi har nede i Byen kikket inn i Rutene! Vi vet hvor de kjører hen! O, de kommer til den største Glans og Herlighet som kan tenkes! Vi har kikket inn av Vinduene og sett at de blir plantet midt i den varme Stuen og pyntet med de deiligste Ting, både forgylte epler, Honningkaker, Leketøy og mange hundre Lys!"
"Og så - ?" spurte Grantreet og skalv i alle Grenene. "Og så? Hva skjer så?"
"Ja, mer har vi ikke sett! Det var makeløst!"
"Kanskje jeg er blitt til for å gå denne strålende Vei?" jublet Treet. "Det er enda bedre enn å gå over Havet! Hvor jeg lider av Lengsel! Var det enda Jul! Nå er jeg høy og utstrakt som de andre som førtes avsted sist År! - O, var jeg alt på Vognen! Var jeg i den varme Stuen med all den Prakt og Herlighet! Og da - ? Ja, da kommer noe enda Bedre, enda Skjønnere, hvorfor skulle de ellers pynte meg! Det må komme noe enda større, enda herligere -! Men hva? O, jeg lider! Jeg vet ikke selv hvordan det er med meg!"
"Gled Deg ved meg!" sa Luften og Sollyset; "Gled Deg ved din friske Ungdom ute i det Fri!"
Men det gledet seg slett ikke. Det vokste og vokste, Vinter og Sommer stod det grønt; mørkegrønt stod det. Folk som så det, sa: "Det er et vakkert Tre!" Og ved Juletid ble det felt først av alle. Øksen hugde dypt igjennom Margen, Treet falt med et Sukk ned på Jorden, det følte en Smerte, en Avmakt. Det kunne slett ikke tenke på noen Lykke, det var bedrøvet ved å skilles fra Hjemmet, fra den Plett, hvor det var skutt frem. Det visste jo at det aldri mer så de kjære gamle Kamerater, de små Busker og Blomster rundt om, ja kanskje ikke engang Fuglene. Avreisen var slett ikke noe behagelig.
Treet kom først til seg selv, da det ble pakket ut sammen med de andre Trærne, hørte en Mann si: "Det der er prektig! Vi tar det!"
Nå kom to Tjenere i full Stas og bar Grantreet inn i en stor, deilig Sal. Rundt om på Veggene hang Portretter, og ved den store Flisekakkelovn stod store kinesiske Vaser med Løver på Lokket. Der var Gyngestoler, Silkesofaer, store Bord fulle av Billedbøker, og med Leketøy for hundre Ganger hundre Riksdaler – i det minste sa Barna det. Og Grantreet ble reist opp i en stor stamp fylt med Sand, men Ingen kunne se at det var en stamp, for det ble hengt grønt Tøy rundt om, og den stod på et stort broket Teppe. O, hvor Treet skalv! Hva ville skje? Både Tjenere og Frøkner gikk og pyntet det. På en Gren hang de små Nett, klippet av kulørt Papir; hvert Nett var fylt med Sukkertøyt. Forgylte Epler og Valnøtter hang som om de var vokset fast og over hundre røde, blå og hvite Smålys ble stukket fast i Grenene. Dukker som så livaktig ut som Mennesker, - Treet hadde aldri sett sånne før - svevde i det Grønne, og aller øverst oppe i Toppen ble det satt en stor Stjerne av glitter-Gull. Det var mektig, ganske makeløst mektig.
"I kveld," sa de alle sammen, " i kveld skal det stråle!"
"O!" tenkte Treet, "var det enda kveld! Var bare Lysene snart tent! Og hva vil da skje? Kanskje det kommer Trær fra Skogen og ser på meg? Kanskje Gråspurvene flyr ved Ruten? Kanskje jeg her vokser fast og skal stå pyntet Vinter og Sommer?"
Jo, det visste god Beskjed; men det hadde ordentlig Barkepine av bare Lengsel, og Barkepine er likså slem for et Tre som Hodepine for oss Andre. Nå ble Lysene tent. Hvilken Glans, hvilken Prakt, Treet skalv i alle Grenene sine, så at ett av Lysene stakk Ild i det Grønne; det sved ordenlig.
"Gud bevare oss!" skrek Frøknene og slukket i en Hast.
Nå torde Treet ikke engang skjelve. O, det var en Gru! Det var så redd for å tape noe av all sin Stas; det var ganske fortumlet i all den Glans, - - og nå gikk begge Fløydører opp, og en mengde Barn styrtet inn, som om de ville velte hele Treet. De eldre Folk kom besindige bak etter. De små stod ganske tause, - men kun et Øyeblikk, så jublet de igjen så at det runget etter; de danset rundt om Treet, og den ene Presang etter den annen ble plukket av.
"Hva er det de gjør?" tenkte Treet. "Hva skal der skje?" Og Lysene brente helt ned til Grenene, og ettersom de brant ned, slukket man dem, og så fikk Barna Lov til å plyndre Treet. O, de styrtet inn på det, så at det knaket i alle Grener. Hadde det ikke vært bundet fast til Loftet ved Snippen og Gullstjernen, så var det styrtet om.
Barna danset rundt med deres prektige Leketøy, Ingen så på Treet unntatt den gamle Barnepiken som gikk og tittet inn i mellom Grenene, men det var bare for å se om det ikke var glemt enda en Fiken eller et Eple.
"En Historie! En Historie!" ropte Barna og trakk en liten tykk Mann imot Treet, og han satte seg like under det, "for så er vi i det Grønne," sa han, "og Treet kan ha godt av å høre med! Men jeg forteller kun en Historie. Vil dere høre den om Ivede-Avede eller den om Klumpe-Dumpe, som falt ned av Trappene og kom i Høysetet og fikk Prinsessen!"
"Ivede-Avede!" skrek Noen, "Klumpe-Dumpe!" skrek Andre. Der var en Roping og Skriking, kun Grantreet tidde ganske stille og tenkte: "Skal jeg slett ikke være med, slett ikke gjøre Noe!" Det hadde jo vært med, hadde gjort hva det skulle gjøre.
Og Mannen fortalte om "Klumpe-Dumpe som falt ned av Trappene og kom i Høysetet og fikk Prinsessen." Og Barna klappet i Hendene og ropte: "Fortell! Fortell!" De ville også ha "Ivede-Avede", men de fikk kun den om "Klumpe-Dumpe." Grantreet stod ganske stille og tankefull, aldri hadde Fuglene ute i Skogen fortalt Slikt. "Klumpe-Dumpe falt ned av Trappene og fikk Prinsessen! Ja, ja, sånn går de ther i Verden!" tenkte Grantreet og trodde at det var virkelig, fordi det var sånn en fin Mann som fortalte. "Ja, ja! Hvem kan vite! Kanskje faller jeg også ned av Trappene og får en Prinsesse!" Og det gledet seg til neste Dag å bli kledd på med Lys og Leketøy, Gull og Frukter.
"I morgen vil jeg ikke sjelve!" tenkte det. "Jeg vil nøye meg i all min Herlighet. I morgen skal jeg igjen høre Historien om "Klumpe-Dumpe" og kanskje den om "Ivede-Avede" også." Og Treet stod stille og tankefull hele Natten.
Om Morgenen kom en Kar og Pike inn.
"Nå begynner Stasen igjen!" tenkte Treet, men de slepte det ut av Stuen, opp Trappen, inn på Loftet, og her, i en mørk Krok hvor ingen Dag skinte, stilte de det. "Hva skal det bety!" tenkte Treet. "Hva har jeg her å bestille? Hva skal jeg få høre her, mon tro?" Og det lente seg opp til Muren og stod og tenkte og tenkte. - - Og god Tid hadde det, for det gikk Dager og Netter; Ingen kom opp her, og da det endelig kom Noen, så var det for å stille noen store Kasser i Kroken; Treet stod ganske skjult, man skulle tro at det var rent glemt.
"Nå er det Vinter der ute!" tenkte Treet. "Jorden er hard og dekket med Sne, Menneskene kunne ikke plante meg. Derfor skal jeg nok her stå i Le til Våren! Hvor Menneskene er gode! - Var her kun ikke så mørkt og så skrekkelig ensomt! - Ikke engang en liten Hare! - Det var så artig der ute i Skogen, når Sneen lå, og Haren sprang forbi; ja, selv da den sprang over mig, men det likte jeg ikke av den Gang. Her oppe er det skrekkelig ensomt!"
"Pi, pi!" sa en liten Mus i det samme og smatt frem; og så kom det nok en liten. De snuste på Grantreet og smatt mellom Grenene på det.
"Det er en gruelig Kulde!" sa de små Musene. "Ellers er her velsignet å være! Ikke sant, du gamle Grantre?"
"Jeg er slett ikke gammel!" sa Grantreet, "det er mange som er mye eldre enn meg!"
"Hvor kommer Du fra?" spurte Musene, "og hva vet du?" De var nå så gruelig nysgjerrige. "Fortell oss om det deiligste Sted på Jorden! Har Du vært der? Har Du vært i Spiskammeret, hvor det ligger Oster på Hyllene og henger Skinker under Loftet, hvor man danser på Talglys, og går mager inn og kommer fet ut!"
"Det kjenner jeg ikke!" sa Treet, "men Skogen kjenner jeg, hvor Solen skinner, og hvor Fuglene synger!" og så fortalte det Alt fra sin Ungdom, og de små Mus hadde aldri før hørt noe sånt, og de hørte etter og sa: "Nei, hvor Du har sett meget! Hvor Du har vært lykkelig!"
"Jeg!" sa Grantreet og tenkte over, hva det selv fortalte; "ja, det var, i Grunnen, ganske morsomme Tider!" - Men så fortalte det om Julaften, da det var pyntet med Kaker og Lys.
"O!" sa de små Mus, "hvor Du har vært lykkelig, du gamle Grantre!"
"Jeg er slett ikke gammel!" sa Treet, "det er jo i denne Vinteren jeg er kommet fra Skogen! Jeg er i min aller beste Alder, jeg er bare satt i Veksten!"
"Hvor flott du forteller!" sa de små Musene, og neste Natt kom de med fire andre Små-Mus som skulle høre Treet fortelle, og jo mer det fortalte, desto tydeligere husket det selv Alt og syntes: "Det var da ganske morsomme Tider! Men de kan komme, de kan komme! Klumpe-Dumpe falt ned av Trappene og fikk Prinsessen, kanskje jeg også kan få en Prinsesse," og så tenkte Grantreet på sånnt et lite nydelig Bjerketre som vokste ute i Skogen, det var for Grantreet en virkelig deilig Prinsesse.
"Hvem er Klumpe-Dumpe?" spurte de små Musene. Og så fortalte Grantreet hele Eventyret, det kunne huske hvert eneste Ord. Og de små Musene var ferdige til å springe opp i Toppen på Treet av bare Fornøyelse. Neste Natt kom der mange flere Mus, og om Søndagen til og med to Rotter; men de sa at Historien var ikke morsom, og det bedrøvet de små Mus, for nå syntes de også mindre om den.
"Kan De kun den ene Historie?" spurte Rottene.
"Kun den ene!" svarte Treet, "den hørte jeg min lykkeligste kveld, men den Gang tenkte jeg ikke på hvor lykkelig jeg var!"
"Det er en utrolig dårlig Historie! Kan De ingen med Flesk og Talglys? Ingen Spiskammer-Historier?"
"Nei!" sa Treet.
"Ja, så skal De ha Takk!" svarte Rottene og gikk inn til sitt.
De små Mus ble til sist også borte, og da sukket Treet: "Det var da ganske hyggelig da de satt omkring meg, de vevre Små-Mus og hørte hva jeg fortalte! Nå er også det forbi! - Men jeg skal huske å fornøye meg, når jeg nå tas frem igjen!"
Men når skjedde det? - Jo! det var en Morgenstund, da kom der Folk og romsterte på Loftet; Kassene ble flyttet, Treet blev trukket frem. De kastet det riktignok litt hardt mot Gulvet, men straks slepte en Kar det ned imot Trappen hvor Dagen skinte.
"Nå begynner Livet igjen!" tenkte Treet. Det følte den friske Luften, den første Solstrålen, - og nå var det ute i Gården. Alt gikk så fort, Treet glemte rent å se på seg selv, det var så mye å se rundt om. Gården ledet til en Have, og Alt blomstret der inne; Rosene hang så friske og duftende ut over det lille Rekkverket, Lindetrærne blomstret, og Svalene fløy om og sa "kvirre-virre-vitt, min Mann er kommet!" Men det var ikke Grantreet de mente.
"Nå skal jeg leve!" jublet det og bredte sine Grener vidt ut. Akk, de var alle visne og gule; det var i Kroken mellom Ukrutt og Nesler at det lå. Gullpapirstjernen satt ennå oppe i Toppen og glitret i det klare Solskinnet.
I Gården lekte et Par av de lystige Barna som ved Juletid hadde danset om Treet og vært så glade i det. En av de Minste for hen og rev Gullstjernen av.
"Se, hva som sitter ennå på det ekle, gamle Juletre!" sa han og trampet på Grenene så de knakte under støvlene hansr.
Og Treet så på all den Blomsterprakt og Friskhet i Haven, det så på seg selv, og det ønsket at det var blitt i sin mørke Krok på Loftet. Det tenkte på sin friske Ungdom i Skogen, på den lystige Julaften og på de små Mus, som så glade hadde hørt på Historien om Klumpe-Dumpe.
"Forbi! forbi!" sa det stakkars Tre. "Hadde jeg gledet meg da jeg kunne! Forbi! Forbi!"
Og Tjenestekaren kom og hugget Treet i små Stykker, en hel Bunt lå der; deilig blusset det opp under den store Bryggerkjele; og det sukket så dypt, hvert Sukk var som et lite Skudd. Derfor løp Barna som lekte inn og satte seg foran Ilden, så inn i den og ropte: "Piff! Paff!" Men ved hvert Knall, som var et dypt Sukk, tenkte Treet på en Sommerdag i Skogen, en Vinternatt der ute, når Stjernene skinte. Det tenkte på Julaften og Klumpe-Dumpe, det eneste Eventyr det hadde hørt og visste å fortelle -, og så var Treet brent ut.
Guttene lekte i Gården, og den Minste hadde på Brystet Gullstjernen, som Treet hadde båret sin lykkeligste kveld. Nå var den forbi, og Treet var forbi og Historien med. Forbi, forbi, og det blir alle Historier
Legenden om julelysene (Ukjent opphav)
Det var en gang for lenge siden, en gammel skomaker og kona hans som bodde i Østerrike. Selv om de var veldig fattige delte de alltid det lille de hadde med andre. Hver aften satte de et lite lys i vinduet i den lille stua si, som et tegn på gjestfrihet for alle veifarende som måtte trenge ly for natten.
Gjennom årene ble den lille landsbyen deres plaget av krig og hungersnød. Men som om en ukjent kraft vernet dem, led skomakeren og kona hans mindre enn de andre i landsbyen.
Så en julekveld samlet landsbyboerene seg for å diskutere de vanskelige forholdene de levde under. "Det er noe spesielt med skomakeren og kona hans", sa en. "De slipper alltid unna ulykkene våre. Hva er det de gjør annerledes enn oss andre ? "La oss sette lys i vinduene våre. Kanskje det er det som verner dem fra alt det vonde", sa en annen.
Den natten var den tent lys i vinduet i alle hjem, og så - før solen sto opp, kom en budbringer med store nyheter til landsbyen ; Det var fred ! Da takket landsbyboerene Gud for å ha gitt dem fred, og sverget at de alltid skulle sette lys i vinduet på julaften.
Og denne nydelige skikken spredte seg ut over verden. Og hver julaften lyses verden opp av millioner av lys med sitt budskap om kjærlighet, glede og fred.
13. DESEMBER
Oppskrift på lussekatter
300 gr smør
1 liter melk
4 dl sukker
2 gr safran (kan erstattes med gurkemeie)
1 ss vann
100 gr gjør
1,8 kg hvetemel
Egg til pensling
Rosiner til pynt
Smelt smør, ha i melk og varm det til det er fingervarmt.
Bland i sukker og safran (utrørt i litt vann)
Smuldre gjær i bakebollen, bland den litt etter litt i væsken.
Tilsett melet, men ta av litt til utbakingen.
Elt deigen lett sammen, og la den stå til heving i minst en halv time.
Elt inn resten av melet.
Trill deigen ut til lange pølser, som deles opp, og formes til lussekatter.
Pensle med egg, og pynt med rosener like før steking.
Stek lussekattene midt i ovnen ved 225 grader i 8-10 min.
14.DESEMBER
GRANTREET (HC Andersen)
Ute i Skogen sto det et sånt nydelig Grantre. Det hadde en god Plass, Sol kunne det få, Luft var der nok av, og rundt om vokste mange større Kamerater, både Gran og Furu; men det lille Grantre var så ilter med å vokse. Det tenkte ikke på den varme Solen og den friske Luft, det brød seg ikke om Bondebarna som gikk og småsnakket når de var ute for å samle Jordbær eller Bringebær. Titt kom de med en hel Krukke full eller hadde Jordbær trukket på Strå, så satte de seg ved det lille Tre og sa: "Nei! hvor nydelig det lille treet er!" Det ville Treet slett ikke høre.
Året etter var det en lang Stilk større, og Året etter igjen var det enda lenger; for på et Grantre kan man alltid, etter de mange Ledd det har, se hvor mange År det har vokst.
"O, var jeg et sånt stort Tre som de Andre!" sukket det lille Tre, "så kunne jeg bre mine Grener så langt omkring og med Toppen se ut i den vide Verden! Fuglene ville da bygge Rede imellom mine Grener, og når det blåste kunne jeg nikke så fornemt, slik som de Andre der!"
Det hadde slett ingen Fornøyelse av Solskinnet, av Fuglene eller de røde Skyene som Morgen og kveld seilte over det.
Var det nå Vinter, og Sneen rundt omkring lå gnistrende hvit, så kom det en Hare springende, og satte like over det lille Tre, - o, det var så ergerlig! - Men to Vintrer gikk, og ved den tredje var Treet så stort at Haren måtte gå utenom det. O, vokse, vokse, bli stor og gammel, det var det eneste deilige i denne Verden, tenkte Treet.
Om høsten kom alltid Tømmerhuggerne og felte noen av de største Trærne, det skjedde hvert År, og det unge Grantre som nå var ganske godt voksent, skalv fordi de store, prektige Trærne falt med en Knak og Brak til Jorden. Grenene ble hugd fra, de så ganske nakne , lange og smale ut; de var nesten ikke til å kjenne igjen, men så ble de lagt på Vogner, og Hester trakk dem avsted ut av Skogen.
Hvor skulle de hen? Hva skjedde med dem?
Om våren da Svalen og Storken kom, spurte Treet dem: "Vet dere ikke hvor de føres hen? Har dere ikke møtt dem?"
Svalene visste ikke noe, men Storken så tenksom ut, nikket med Hodet og sa: "Jo, jeg tror det! Jeg møtte mange nye Skip da jeg fløy fra Egypt. På Skipene var prektige Master i trer, jeg tør si at det var dem, de luktet av Gran. Jeg kan hilse mange Ganger!"
"O, var jeg også stor nok til at fly over Havet! Hvordan er det egentlig dette Havet, og hva ligner det?"
"Ja det er så vanskelig å forklare!" sa Storken, og så gikk den.
"Gled Deg ved din Ungdom!" sa Solstrålene; "Gled Deg ved din friske Vekst, ved det unge Liv som er i Deg!"
Og Vinden kysset Treet, og Duggen gråt Tårer over det, men det forstod Grantreet ikke.
Når det var ved Juletid, da ble ganske unge Trær felt, Trær som ofte ikke engang var så store eller på Alder med dette Grantre som verken hadde Rast eller Ro, men alltid ville av sted. Disse unge Trær, og de var netopp de aller peneste , beholdt alltid alle sine grener, de ble lagt på Vogner og Hester trakk dem avsted ut av Skogen.
"Hvor hen skulle de?" spurte Grantreet. "De er ikke større enn jeg, det var til og med et som var mye mindre. Hvorfor beholder de alle sine Grener? Hvor kjører de hen?"
"Det vet vi! det vet vi!" kvidret Gråspurvene. "Vi har nede i Byen kikket inn i Rutene! Vi vet hvor de kjører hen! O, de kommer til den største Glans og Herlighet som kan tenkes! Vi har kikket inn av Vinduene og sett at de blir plantet midt i den varme Stuen og pyntet med de deiligste Ting, både forgylte epler, Honningkaker, Leketøy og mange hundre Lys!"
"Og så - ?" spurte Grantreet og skalv i alle Grenene. "Og så? Hva skjer så?"
"Ja, mer har vi ikke sett! Det var makeløst!"
"Kanskje jeg er blitt til for å gå denne strålende Vei?" jublet Treet. "Det er enda bedre enn å gå over Havet! Hvor jeg lider av Lengsel! Var det enda Jul! Nå er jeg høy og utstrakt som de andre som førtes avsted sist År! - O, var jeg alt på Vognen! Var jeg i den varme Stuen med all den Prakt og Herlighet! Og da - ? Ja, da kommer noe enda Bedre, enda Skjønnere, hvorfor skulle de ellers pynte meg! Det må komme noe enda større, enda herligere -! Men hva? O, jeg lider! Jeg vet ikke selv hvordan det er med meg!"
"Gled Deg ved meg!" sa Luften og Sollyset; "Gled Deg ved din friske Ungdom ute i det Fri!"
Men det gledet seg slett ikke. Det vokste og vokste, Vinter og Sommer stod det grønt; mørkegrønt stod det. Folk som så det, sa: "Det er et vakkert Tre!" Og ved Juletid ble det felt først av alle. Øksen hugde dypt igjennom Margen, Treet falt med et Sukk ned på Jorden, det følte en Smerte, en Avmakt. Det kunne slett ikke tenke på noen Lykke, det var bedrøvet ved å skilles fra Hjemmet, fra den Plett, hvor det var skutt frem. Det visste jo at det aldri mer så de kjære gamle Kamerater, de små Busker og Blomster rundt om, ja kanskje ikke engang Fuglene. Avreisen var slett ikke noe behagelig.
Treet kom først til seg selv, da det ble pakket ut sammen med de andre Trærne, hørte en Mann si: "Det der er prektig! Vi tar det!"
Nå kom to Tjenere i full Stas og bar Grantreet inn i en stor, deilig Sal. Rundt om på Veggene hang Portretter, og ved den store Flisekakkelovn stod store kinesiske Vaser med Løver på Lokket. Der var Gyngestoler, Silkesofaer, store Bord fulle av Billedbøker, og med Leketøy for hundre Ganger hundre Riksdaler – i det minste sa Barna det. Og Grantreet ble reist opp i en stor stamp fylt med Sand, men Ingen kunne se at det var en stamp, for det ble hengt grønt Tøy rundt om, og den stod på et stort broket Teppe. O, hvor Treet skalv! Hva ville skje? Både Tjenere og Frøkner gikk og pyntet det. På en Gren hang de små Nett, klippet av kulørt Papir; hvert Nett var fylt med Sukkertøyt. Forgylte Epler og Valnøtter hang som om de var vokset fast og over hundre røde, blå og hvite Smålys ble stukket fast i Grenene. Dukker som så livaktig ut som Mennesker, - Treet hadde aldri sett sånne før - svevde i det Grønne, og aller øverst oppe i Toppen ble det satt en stor Stjerne av glitter-Gull. Det var mektig, ganske makeløst mektig.
"I kveld," sa de alle sammen, " i kveld skal det stråle!"
"O!" tenkte Treet, "var det enda kveld! Var bare Lysene snart tent! Og hva vil da skje? Kanskje det kommer Trær fra Skogen og ser på meg? Kanskje Gråspurvene flyr ved Ruten? Kanskje jeg her vokser fast og skal stå pyntet Vinter og Sommer?"
Jo, det visste god Beskjed; men det hadde ordentlig Barkepine av bare Lengsel, og Barkepine er likså slem for et Tre som Hodepine for oss Andre. Nå ble Lysene tent. Hvilken Glans, hvilken Prakt, Treet skalv i alle Grenene sine, så at ett av Lysene stakk Ild i det Grønne; det sved ordenlig.
"Gud bevare oss!" skrek Frøknene og slukket i en Hast.
Nå torde Treet ikke engang skjelve. O, det var en Gru! Det var så redd for å tape noe av all sin Stas; det var ganske fortumlet i all den Glans, - - og nå gikk begge Fløydører opp, og en mengde Barn styrtet inn, som om de ville velte hele Treet. De eldre Folk kom besindige bak etter. De små stod ganske tause, - men kun et Øyeblikk, så jublet de igjen så at det runget etter; de danset rundt om Treet, og den ene Presang etter den annen ble plukket av.
"Hva er det de gjør?" tenkte Treet. "Hva skal der skje?" Og Lysene brente helt ned til Grenene, og ettersom de brant ned, slukket man dem, og så fikk Barna Lov til å plyndre Treet. O, de styrtet inn på det, så at det knaket i alle Grener. Hadde det ikke vært bundet fast til Loftet ved Snippen og Gullstjernen, så var det styrtet om.
Barna danset rundt med deres prektige Leketøy, Ingen så på Treet unntatt den gamle Barnepiken som gikk og tittet inn i mellom Grenene, men det var bare for å se om det ikke var glemt enda en Fiken eller et Eple.
"En Historie! En Historie!" ropte Barna og trakk en liten tykk Mann imot Treet, og han satte seg like under det, "for så er vi i det Grønne," sa han, "og Treet kan ha godt av å høre med! Men jeg forteller kun en Historie. Vil dere høre den om Ivede-Avede eller den om Klumpe-Dumpe, som falt ned av Trappene og kom i Høysetet og fikk Prinsessen!"
"Ivede-Avede!" skrek Noen, "Klumpe-Dumpe!" skrek Andre. Der var en Roping og Skriking, kun Grantreet tidde ganske stille og tenkte: "Skal jeg slett ikke være med, slett ikke gjøre Noe!" Det hadde jo vært med, hadde gjort hva det skulle gjøre.
Og Mannen fortalte om "Klumpe-Dumpe som falt ned av Trappene og kom i Høysetet og fikk Prinsessen." Og Barna klappet i Hendene og ropte: "Fortell! Fortell!" De ville også ha "Ivede-Avede", men de fikk kun den om "Klumpe-Dumpe." Grantreet stod ganske stille og tankefull, aldri hadde Fuglene ute i Skogen fortalt Slikt. "Klumpe-Dumpe falt ned av Trappene og fikk Prinsessen! Ja, ja, sånn går de ther i Verden!" tenkte Grantreet og trodde at det var virkelig, fordi det var sånn en fin Mann som fortalte. "Ja, ja! Hvem kan vite! Kanskje faller jeg også ned av Trappene og får en Prinsesse!" Og det gledet seg til neste Dag å bli kledd på med Lys og Leketøy, Gull og Frukter.
"I morgen vil jeg ikke sjelve!" tenkte det. "Jeg vil nøye meg i all min Herlighet. I morgen skal jeg igjen høre Historien om "Klumpe-Dumpe" og kanskje den om "Ivede-Avede" også." Og Treet stod stille og tankefull hele Natten.
Om Morgenen kom en Kar og Pike inn.
"Nå begynner Stasen igjen!" tenkte Treet, men de slepte det ut av Stuen, opp Trappen, inn på Loftet, og her, i en mørk Krok hvor ingen Dag skinte, stilte de det. "Hva skal det bety!" tenkte Treet. "Hva har jeg her å bestille? Hva skal jeg få høre her, mon tro?" Og det lente seg opp til Muren og stod og tenkte og tenkte. - - Og god Tid hadde det, for det gikk Dager og Netter; Ingen kom opp her, og da det endelig kom Noen, så var det for å stille noen store Kasser i Kroken; Treet stod ganske skjult, man skulle tro at det var rent glemt.
"Nå er det Vinter der ute!" tenkte Treet. "Jorden er hard og dekket med Sne, Menneskene kunne ikke plante meg. Derfor skal jeg nok her stå i Le til Våren! Hvor Menneskene er gode! - Var her kun ikke så mørkt og så skrekkelig ensomt! - Ikke engang en liten Hare! - Det var så artig der ute i Skogen, når Sneen lå, og Haren sprang forbi; ja, selv da den sprang over mig, men det likte jeg ikke av den Gang. Her oppe er det skrekkelig ensomt!"
"Pi, pi!" sa en liten Mus i det samme og smatt frem; og så kom det nok en liten. De snuste på Grantreet og smatt mellom Grenene på det.
"Det er en gruelig Kulde!" sa de små Musene. "Ellers er her velsignet å være! Ikke sant, du gamle Grantre?"
"Jeg er slett ikke gammel!" sa Grantreet, "det er mange som er mye eldre enn meg!"
"Hvor kommer Du fra?" spurte Musene, "og hva vet du?" De var nå så gruelig nysgjerrige. "Fortell oss om det deiligste Sted på Jorden! Har Du vært der? Har Du vært i Spiskammeret, hvor det ligger Oster på Hyllene og henger Skinker under Loftet, hvor man danser på Talglys, og går mager inn og kommer fet ut!"
"Det kjenner jeg ikke!" sa Treet, "men Skogen kjenner jeg, hvor Solen skinner, og hvor Fuglene synger!" og så fortalte det Alt fra sin Ungdom, og de små Mus hadde aldri før hørt noe sånt, og de hørte etter og sa: "Nei, hvor Du har sett meget! Hvor Du har vært lykkelig!"
"Jeg!" sa Grantreet og tenkte over, hva det selv fortalte; "ja, det var, i Grunnen, ganske morsomme Tider!" - Men så fortalte det om Julaften, da det var pyntet med Kaker og Lys.
"O!" sa de små Mus, "hvor Du har vært lykkelig, du gamle Grantre!"
"Jeg er slett ikke gammel!" sa Treet, "det er jo i denne Vinteren jeg er kommet fra Skogen! Jeg er i min aller beste Alder, jeg er bare satt i Veksten!"
"Hvor flott du forteller!" sa de små Musene, og neste Natt kom de med fire andre Små-Mus som skulle høre Treet fortelle, og jo mer det fortalte, desto tydeligere husket det selv Alt og syntes: "Det var da ganske morsomme Tider! Men de kan komme, de kan komme! Klumpe-Dumpe falt ned av Trappene og fikk Prinsessen, kanskje jeg også kan få en Prinsesse," og så tenkte Grantreet på sånnt et lite nydelig Bjerketre som vokste ute i Skogen, det var for Grantreet en virkelig deilig Prinsesse.
"Hvem er Klumpe-Dumpe?" spurte de små Musene. Og så fortalte Grantreet hele Eventyret, det kunne huske hvert eneste Ord. Og de små Musene var ferdige til å springe opp i Toppen på Treet av bare Fornøyelse. Neste Natt kom der mange flere Mus, og om Søndagen til og med to Rotter; men de sa at Historien var ikke morsom, og det bedrøvet de små Mus, for nå syntes de også mindre om den.
"Kan De kun den ene Historie?" spurte Rottene.
"Kun den ene!" svarte Treet, "den hørte jeg min lykkeligste kveld, men den Gang tenkte jeg ikke på hvor lykkelig jeg var!"
"Det er en utrolig dårlig Historie! Kan De ingen med Flesk og Talglys? Ingen Spiskammer-Historier?"
"Nei!" sa Treet.
"Ja, så skal De ha Takk!" svarte Rottene og gikk inn til sitt.
De små Mus ble til sist også borte, og da sukket Treet: "Det var da ganske hyggelig da de satt omkring meg, de vevre Små-Mus og hørte hva jeg fortalte! Nå er også det forbi! - Men jeg skal huske å fornøye meg, når jeg nå tas frem igjen!"
Men når skjedde det? - Jo! det var en Morgenstund, da kom der Folk og romsterte på Loftet; Kassene ble flyttet, Treet blev trukket frem. De kastet det riktignok litt hardt mot Gulvet, men straks slepte en Kar det ned imot Trappen hvor Dagen skinte.
"Nå begynner Livet igjen!" tenkte Treet. Det følte den friske Luften, den første Solstrålen, - og nå var det ute i Gården. Alt gikk så fort, Treet glemte rent å se på seg selv, det var så mye å se rundt om. Gården ledet til en Have, og Alt blomstret der inne; Rosene hang så friske og duftende ut over det lille Rekkverket, Lindetrærne blomstret, og Svalene fløy om og sa "kvirre-virre-vitt, min Mann er kommet!" Men det var ikke Grantreet de mente.
"Nå skal jeg leve!" jublet det og bredte sine Grener vidt ut. Akk, de var alle visne og gule; det var i Kroken mellom Ukrutt og Nesler at det lå. Gullpapirstjernen satt ennå oppe i Toppen og glitret i det klare Solskinnet.
I Gården lekte et Par av de lystige Barna som ved Juletid hadde danset om Treet og vært så glade i det. En av de Minste for hen og rev Gullstjernen av.
"Se, hva som sitter ennå på det ekle, gamle Juletre!" sa han og trampet på Grenene så de knakte under støvlene hansr.
Og Treet så på all den Blomsterprakt og Friskhet i Haven, det så på seg selv, og det ønsket at det var blitt i sin mørke Krok på Loftet. Det tenkte på sin friske Ungdom i Skogen, på den lystige Julaften og på de små Mus, som så glade hadde hørt på Historien om Klumpe-Dumpe.
"Forbi! forbi!" sa det stakkars Tre. "Hadde jeg gledet meg da jeg kunne! Forbi! Forbi!"
Og Tjenestekaren kom og hugget Treet i små Stykker, en hel Bunt lå der; deilig blusset det opp under den store Bryggerkjele; og det sukket så dypt, hvert Sukk var som et lite Skudd. Derfor løp Barna som lekte inn og satte seg foran Ilden, så inn i den og ropte: "Piff! Paff!" Men ved hvert Knall, som var et dypt Sukk, tenkte Treet på en Sommerdag i Skogen, en Vinternatt der ute, når Stjernene skinte. Det tenkte på Julaften og Klumpe-Dumpe, det eneste Eventyr det hadde hørt og visste å fortelle -, og så var Treet brent ut.
Guttene lekte i Gården, og den Minste hadde på Brystet Gullstjernen, som Treet hadde båret sin lykkeligste kveld. Nå var den forbi, og Treet var forbi og Historien med. Forbi, forbi, og det blir alle Historier
15 . Desember
Oppskrift på julekake
50 gr gjær
6-7 dl lunken melk
200 gr sukker
150 gr smør
1 kg hvetemel
1/4 ts kardemomme
50 gr sukat (sukat kan droppes hvis ønskelig)
100-150 gr rosiner
Egg til pensling
Bland gjær i lunken melk, tilsett sukkeret.
Bland kardemomme i melet, smuldre smøret i melet, og tilsett til slutt rosiner og sukat.
Elt det hele lett sammen.
La deigen heve under klede til dobbel størrelse.
Form to eller tre runde kaker og la dem etterheve godt.
Pensle med egg, stek ved 200 grader i ca 40-50 min.
Bon apetit!!
16. Desember
Den lille gjetergutten (Anne-Lise Melby)
Det var en gang en gjetergutt som lå under den varme dundynen sin. Da så han for sitt indre øye - uten å vite om han drømte eller var våken - hvordan det lille barnet lå i den harde krybben sin på en håndfull strå og frøs, fordi det ingen dyne hadde. Han så tydelig både barnet som lå på det fattige leie, og seg selv, som lå under dynen. "Dette er for galt", tenkte han. "Her ligger jeg godt og varmt, mens det lille barnet må fryse i stallen."
Og i et hopp var gjetergutten ute av sengen og rullet dynen sin sammen. Han tok den under armen for å bære den til det sted hvor han hadde sett barnet.
Men da han gikk med dynen under armen, barfotet over snømarkene, sto med en gang en lysende engel foran ham. Og engelen sa ; "Vær uten sorg og bekymring, du gode menneske. Det lille barnet fryser for alle menneskers skyld, også for din. Men du skal en gang sitte ved barnets side i himmelen, og når klokkene ringer juledagen inn, da kan du riste dynen utover jorden, så dunene danser og virvler nedover mot marken."
Og når det snør på juledagen, da vet vi at gjetergutten rister dundynen, så de lette, hvite dunene danser og virvler og hyller alt inn i uskyldens farge. Og busker og trær og skog og mark sover rolig under det lune teppet som en gang ble gitt til det himmelske barn, og som derfor kommer alle skapninger til gode.
Oppskrift på julekake
50 gr gjær
6-7 dl lunken melk
200 gr sukker
150 gr smør
1 kg hvetemel
1/4 ts kardemomme
50 gr sukat (sukat kan droppes hvis ønskelig)
100-150 gr rosiner
Egg til pensling
Bland gjær i lunken melk, tilsett sukkeret.
Bland kardemomme i melet, smuldre smøret i melet, og tilsett til slutt rosiner og sukat.
Elt det hele lett sammen.
La deigen heve under klede til dobbel størrelse.
Form to eller tre runde kaker og la dem etterheve godt.
Pensle med egg, stek ved 200 grader i ca 40-50 min.
Bon apetit!!
16. Desember
Den lille gjetergutten (Anne-Lise Melby)
Det var en gang en gjetergutt som lå under den varme dundynen sin. Da så han for sitt indre øye - uten å vite om han drømte eller var våken - hvordan det lille barnet lå i den harde krybben sin på en håndfull strå og frøs, fordi det ingen dyne hadde. Han så tydelig både barnet som lå på det fattige leie, og seg selv, som lå under dynen. "Dette er for galt", tenkte han. "Her ligger jeg godt og varmt, mens det lille barnet må fryse i stallen."
Og i et hopp var gjetergutten ute av sengen og rullet dynen sin sammen. Han tok den under armen for å bære den til det sted hvor han hadde sett barnet.
Men da han gikk med dynen under armen, barfotet over snømarkene, sto med en gang en lysende engel foran ham. Og engelen sa ; "Vær uten sorg og bekymring, du gode menneske. Det lille barnet fryser for alle menneskers skyld, også for din. Men du skal en gang sitte ved barnets side i himmelen, og når klokkene ringer juledagen inn, da kan du riste dynen utover jorden, så dunene danser og virvler nedover mot marken."
Og når det snør på juledagen, da vet vi at gjetergutten rister dundynen, så de lette, hvite dunene danser og virvler og hyller alt inn i uskyldens farge. Og busker og trær og skog og mark sover rolig under det lune teppet som en gang ble gitt til det himmelske barn, og som derfor kommer alle skapninger til gode.
17. Desember
Småfuglene på juleneket (Henrik Wergeland)
"Kom lille sisik, følg med, følg med
Et herlig julekveldsmål jeg vet."
"En fattig husmann bak skogen bor.
Han gir oss et nek som i fjor"
"Han eier kun tre, dog gir han oss et.
For Jesu skyld, så gjør han det."
"Og hør du småsisik, stur ei så
Men følg med din fetter, spurven grå"
Så fløy de søskenbarn av sted.
Om julekvelden er lykken med.
Seg katten listet på låvebro.
Han skuttet nok lysten opp til de to.
Men sulten gjør både døv og blind
De styrtet like i neket inn.
Der satt de så lunt i sno og sne.
Kun høyest stjerne, kunne dem se.
Der satt de trygt på den høye stang.
Den julenatt ble dem ei for lang.
Der satt de begge til messetid.
Da klokkene ringte, så fløy de dit
De satte seg på det spir av gull.
Der så de himmelen av engler full.
Småfuglene på juleneket (Henrik Wergeland)
"Kom lille sisik, følg med, følg med
Et herlig julekveldsmål jeg vet."
"En fattig husmann bak skogen bor.
Han gir oss et nek som i fjor"
"Han eier kun tre, dog gir han oss et.
For Jesu skyld, så gjør han det."
"Og hør du småsisik, stur ei så
Men følg med din fetter, spurven grå"
Så fløy de søskenbarn av sted.
Om julekvelden er lykken med.
Seg katten listet på låvebro.
Han skuttet nok lysten opp til de to.
Men sulten gjør både døv og blind
De styrtet like i neket inn.
Der satt de så lunt i sno og sne.
Kun høyest stjerne, kunne dem se.
Der satt de trygt på den høye stang.
Den julenatt ble dem ei for lang.
Der satt de begge til messetid.
Da klokkene ringte, så fløy de dit
De satte seg på det spir av gull.
Der så de himmelen av engler full.
18. Desember
Oppskrift på Sirupsnipper
1/2 kg sirup
1/2 kg sukker
100 gr smør
3 1/2 dl kremfløte
1 tsk pepper
2 tsk ingefær
1/2 ts revet muskatnøtt
10 dråper sitronolje
2 tsk anis
ca 1/4 kg hvetemel
1 ss natron
skåldede mandler
Eggehvite
Kok samme smør, sirup og sukker, og la det kjøles litt.
Tilsett fløte (spar en skvett), krydder og halvparten av melet.
Rør natron ut i fløteskvetten, og hell det i bollen, sammen med resten av melet.
Elt deigen til den blir jevn.
La den stå til neste dag, da den kjevles ut i passe posjoner.
Skjær snipper, og fest en skåldet mandel på hver snipp med eggehvite.
Stek snippene ca 20 minutter midt i ovnen på 180 grader.
Oppskrift på Sirupsnipper
1/2 kg sirup
1/2 kg sukker
100 gr smør
3 1/2 dl kremfløte
1 tsk pepper
2 tsk ingefær
1/2 ts revet muskatnøtt
10 dråper sitronolje
2 tsk anis
ca 1/4 kg hvetemel
1 ss natron
skåldede mandler
Eggehvite
Kok samme smør, sirup og sukker, og la det kjøles litt.
Tilsett fløte (spar en skvett), krydder og halvparten av melet.
Rør natron ut i fløteskvetten, og hell det i bollen, sammen med resten av melet.
Elt deigen til den blir jevn.
La den stå til neste dag, da den kjevles ut i passe posjoner.
Skjær snipper, og fest en skåldet mandel på hver snipp med eggehvite.
Stek snippene ca 20 minutter midt i ovnen på 180 grader.
Vært borte noen dager, så da er det litt å ta igjen...
19. Desember
Den gamle skomakeren (Leo Tolstoj)
Det var en gang en fattig, gammel skomaker, som bodde helt alene i et kjellerrom. Det var bare ett vindu i rommet, og det satt så høyt oppe på veggen at den gamle skomakeren bare kunne se føttene til folk som gikk forbi. Kone og barn hadde dødd fra han. Han måtte arbeide hardt for å tjene nok til leie for rommet, til mat og litt brensel.
Hele dagen lappet han sko, men om kvelden likte han å sitte foran den vesle ovnen, og lese i den eneste boka han eide. Boka var en bibel etter hans kone. I den leste han om Jesus som gikk rundt å snakket med folk i Galilea. En kveld sa han til seg selv:
- Om jeg bare kunne få se ham, da ble det lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da den gamle mannen hadde lagt seg den kvelden, hørte han en mild røst si navnet sitt.
- Jeg skal komme til deg i morgen, Adjevitsj.
Skomakeren styrtet opp å svarte:
- Herre, kommer du til meg?
Men det hørtes ikke en lyd i det vesle rommet, så Adjevitsj trodde han hadde drømt.
Morgenen etter tenkte han på røsten med det første han våknet, og sa til seg selv:
- Tenk om Herren ville komme til meg, men det var nok bare en drøm.
Han sto opp å laget seg sterk, mørk te. Og akkurat da han var ferdig å spise frokost, hørte han noen som trampet så kraftig på fortauet. Han kikket ut, å så føttene til den gamle mannen som måkte snø. Adjevitsj forsto at den gamle mannen måtte være gjennomfrossen, og han gikk til døra og ba han komme inn å varme seg. Så ga Adjevitsj han te og litt grovt brød. Den gamle takket og rakte de stive nevene frem mot varmen. En stund etter gikk han, og Adjevitsj satte seg til å lappe sko.
Han arbeidet flittig til middagstid. Da fikk han høre et barn gråte, og kikket ut av vinduet. Han så føttene på en kone som gikk forbi, og bak henne så han føttene til et lite barn. De små skoene var hullete, den vesle frøs så han gråt. Adjevitsj gikk til døra og ba kona komme inn å varme seg. Hun fortalte at mannen hennes var soldat, og at han var forflyttet til en annen by. Og siden hun ikke hadde penger, kunne hun ikke reise med toget. Hun og barnet skulle gå den lange veien.
Adjevitsj la merke til hvor tynnkledd hun var, han tenkte:
- Maria ville nok gitt henne sjalet.
Han gikk til kista der han gjemte de få eiendelene sine, fant fram sjalet etter Maria, og gav det til den fremmede. Han fant fram et par fine, små, røde sko. De var ferdige på et par sting nær, og var akkurat passe til den vesle gutten.
Adjevitsj tenkte på sin egen gutt som ble syk og døde like før skoene ble ferdige. Han syntes det var vondt og skilles fra skoene, men han mente at barnet trengte dem. Adjevitsj satte seg på den lille krakken og gjorde dem i stand på noen minutter, også gav han dem til den vesle gutten.
Barnet ble henrykt over den glade, vakre fargen på de nye skoene, spratt omkring og sa:
- Jeg blir varm på beina av de røde skoene.
Adjevitsj gav kona av den sterke teen sin, og litt brød, og hun takket han for alt han hadde gjort for henne.
Så snart hun var gått, satte Adjevitsj seg til å arbeide igjen. Han lappet mange par sko, og til slutt ble det så mørkt at han ikke kunne se å arbeide lenger. Han skulle akkurat til å spise kveldsmat. I det samme hørte lyden av føtter som sprang forbi, og hissige stemmer. Han gikk til døra og så en gutt komme løpende. Etter han kom eplekona som hadde en bod på hjørnet. Hun var sint og ropte:
- Jeg skal få deg på politistasjonen!
Gutten svarte:
- Du må få tak i meg først!
Adjevitsj ba dem komme inn begge to. De slo seg ned foran varmen, og han delte teen og de siste brødskivene med dem. Så sa gutten:
- Det var ikke riktig av meg å stjele eple fra henne, men jeg var sulten. Jeg skal betale for det jeg tok, så snart jeg kan tjene noen penger.
kona svarte:
- Du trenger ikke betale meg. Jeg burde gitt deg ett når du ba om det. Jeg visste ikke at du var sulten.
- Adjevitsj snakket med gutten, og han lovet at han aldri skulle stjele epler mer.
Da eplekona og gutten var gått, satte Adjevitsj seg foran varmen, og leste på nytt om Jesus som snakket med folk i Galilea. Og igjen tenkte han:
- Om han bare ville snakket med meg, så ville det være lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da skinte et lysskjær i det vesle rommet, og Adjevitsj hørte en røst som sa:
-Jeg har vært hos deg i dag, Adjevitsj.
Adjevitsj reiste seg brått og sa:
- Herre når var du hos meg? Jeg har vært så opptatt med mitt ringe arbeid at jeg ikke har lagt merke til det.
- Jeg var hos deg i morges med den gamle mannen som skuffet snø. Jeg var hos deg ved middagstid med moren og barnet. Jeg var hos deg i kveld med kvinnen og gutten. Jeg var sulten og du delte det lille du hadde med meg. Jeg frøs, og du lunet meg med klær, varmet av din kjærlighet. Det du gjorde for disse, Adjevitsj, det gjorde du også for meg.
20. Desember
Fattig jul (Ingeborg Refling Hagen)
Fattig jul har jeg aldri hatt,
for ser du, vårt tre rakk i taket
De fattige hadde en liten topp,
eller et lys i en stake.
Fattig jul var noe skittent grått
hvor ungene ikke fikk bade.
Vi dukket i stampen en etter en,
og kledtes i julegaver.
Fattig jul var ei nedklemt seng
hvor halmsekken ikke var skiftet.
Vi lå på ei trone av årets halm,
og drømte at aksene glitret
Fattig jul kom på sokkelabb
så frossen i tynnslitt kjole.
Vi hadde "nytt" som var "oppattsydd"
og linduk på julebordet.
Fattig jul har jeg aldri kjent
for mor hadde alladinsgaven
og henne tjente den mektige ånd,
som hentet juveler fra haven.
Anton og Matja var med oss til kvelds,
og ringen var vid omkring treet.
Fattig jul har jeg aldri kjent,
den stanset nok utenfor leet.
21 Desember
Det er ikke så lett å være julenisse heller (Jo Tenfjor)
Det var søndag, og mor tente det andre lyset i adventstaken.
- Og nå er det kanskje på tide å skrive til julenissen, sa hun. - Skriv det dere ønsker dere. Nå kunne ikke veslesøster Siv eller mellombror Morten egentlig skrive. Det kunne bare storebror Svein, for han var begynt på skolen. Men både Morten og Siv kunne tegne det de ønsket seg. Julenissen ville nok forstå det.
- Men husk, julenissen har dårlig råd i år, han også, sa mor. - Jeg tror ikke det er verdt å ønske seg særlig dyre ting, og ikke mange ting.
- Er julenissen også blitt arbeidsløs? spurte veslesøster Siv. Far var blitt arbeidsløs, så hun visste hva det var.
- Å nei, sa mor, - men det er harde tider for julenissen også.
- Hva betyr harde tider? spurte Siv.
- Det er ikke alltid lett å være julenisse heller, mente mor. Og av stemmen til mor skjønte Siv litt om hvordan det var.
- Tror du en babydukke som kan tisse er for dyr? spurte hun.
- Du må ikke si hva du ønsker deg, sa mellombror Morten. - Bare du og julenissen skal vite det.
- Men du sa jo ikke at du ønsket deg en tissedukke. Du spurte bare om den var for dyr, la han til.
- Jeg tror nok julenissen kunne klare en slik dukke, sa mor.
- Skal vi putte brevene til julenissen i postkassen? spurte Siv. Hun var så liten at hun ikke kunne huske hvordan de gjorde det i fjor.
- Nei, sa mellombror Morten som husket det. - Far gir dem til Nordenvinden, så gir Nordenvinden dem til julenissen.
- Nordenvinden, ha ha, sa storebror Svein.
- Hysj da, Svein, sa mor.
Alle fulgte med far ut i gangen da han skulle gå med brevene.
- Men støvlene dine! sa mor. - Det er jo store hull i sålene! Det har jeg ikke sett.
- Det sliter på støvlene når en går rundt og søker jobb, sa far.
- Du kan bli syk om du går i snøen med de støvlene, sa mor. - Du må ha nye støvler.
- Det har vi ikke råd til nå før jul, sa far. - Det er så masse annet å bruke pengene til.
- Vi kan be julenissen om støvler også, sa Siv.
- Ingen må si hva de ønsker seg, sa mellombror Morten. - Bare julenissen skal vite det.
- Julenissen, ha ha, sa storebror Svein.
- Hysj da, Svein, sa mor. - Far skal ha nye støvler, sa hun. - Og det er vi som skal skaffe dem. Vi sparer penger og spiser grøt til middag i mange dager.
Og det gjorde de. Så ble det søndag igjen, og nå var det tre tente lys i adventstaken, og fire dager etterpå kom far hjem med de fineste støvler Siv hadde sett. De var brune og blanke med tykke såler.
- Takk for støvlene, mor, sa far.
- Takk grøten, sa mor. - Og takk barna som har hjulpet meg å spare.
Nå var det bare en søndag igjen. Da fikk storebror Svein og mellom-bror Morten og veslesøster Siv tenne hvert sitt lys i adventstaken, men far holdt hånden til Siv mens hun tente. Mor tente det fjerde lyset.
Det ble dagen før julaften. Far hadde gått ut med de fine støvlene sine og kjøpt juletre, og barna fikk være med og pynte det.
SÅ BLE DET JULAFTEN.
De spiste risengrynsgrøt som var helt annerledes enn andre grøter, for dette var julegrøt med mandel i. Storebror Svein fant mandelen i grøten sin, og da fikk han en marsipangris.
Etterpå gikk de rundt juletreet. Når teddyen til mellombror Morten var med, nådde de akkurat rundt det. De sang Glade jul og Deilig er den himmel blå, og så måtte far gå opp på soverommet og hvile seg litt før han festet videre, sa han. For han var blitt trett og sliten av all gåingen - både etter jobb og etter et sånt pent juletre.
Mor og barna ble ved med å synge, men nå nådde de ikke helt rundt treet, så de sto stille og sang. Storebror Svein var litt stolt av at han kunne sa mange vers av Et barn er født i Betlehem og Jeg synger julekvad. Det hadde han lært på skolen. Mellombror Morten hadde lært av ham igjen, og Siv sang tra-la-la. Det gikk fint.
Men så ringte det på. Mor og barna gikk ut i gangen, og mor åpnet døra.
OG DER STO JULENISSEN.
Han hadde en sid, tykk frakk på seg og hadde hvitt skjegg og var stiv og rar i ansiktet.
- Er her noen snille barn? brummet nissen.
Mor sa at dét var det.
Det var nesten litt nifst. Men han hadde mange pakker i sekken, og Siv så nesten bare på pakkene og ikke på ham.
Storebror Svein og mellombror Morten fikk pakker med Lego og skøyter i. Det var brukte skøyter, men de var fine for det, og Morten ble så glad at han skrek:
- Jippi, julenisse!
Han var visst ikke det minste redd lenger. Men Siv ble litt redd da julenissen kom bort til henne.
Først ga han henne en liten pakke, og den hadde fint papir med røde nisser og grønne juletrær. Da hun rev av papiret, var det en eske inni, og inni esken var det mange fargeblyanter. Men så ga julenissen henne enda en pakke. Den var avlang og ganske stor, og da hun rev av det papiret, var det en eske der også, og i den esken lå en liten dukke, og den så ut som den kunne tisse!
- Tusen takk, hvisket Siv, for stemmen var blitt borte. Så neide hun i stedet. Men da kom hun til å se på det nederste av julenissen. NISSEN HADDE STØVLENE TIL FAR! NISSEN HADDE STJÅLET DE FINE, NYE STØVLENE TIL FAR!
Siv åpnet munnen for å skrike det ut, men så lukket hun den igjen. Hun var for redd den store nissen som sto like over henne. Hun fikk ikke fram et ord.
Mor og mellombror Morten sa: - Farvel, julenisse, og julenissen gikk.
Siv fikk ikke fram et ord da han var gått heller. Ør og forvirret satt hun i en krok og glemte å leke med den nye dukken.
Ja, for det var så flaut å fortelle de andre om det hun hadde sett, det som de ikke hadde lagt merke til. Hun skjønte ikke riktig om det var flaut for nissen eller flaut for henne. Inni hodet hennes var stemmen til mor da hun sa: - Det er ikke alltid lett å være julenisse heller.
Julenissen hadde nok enda dårligere råd enn hun hadde trodd. Og han måtte gå masse rundt i snøen, så han måtte ha gode støvler. Men likevel!
Siv visste ikke riktig hvor hun skulle se. Det var liksom ingen stas lenger verken med dukke eller fargeblyanter. Om litt stakk hun ut i gangen - og jo, det var som hun trodde: STØVLENE TIL FÅR STO IKKE PÅ PLASSEN SIN!
Hva skulle hun gjøre? Hun måtte få julenissen til å forstå at far trengte støvlene, han som skulle gå så mye rundt og søke arbeid. Men dessuten var det noe med at storebror Svein ikke måtte få vite hva julenissen hadde gjort - for da ville Svein kanskje se ekkel ut i fjeset selv om det var julaften - og snakke stygt om julenissen!
Og nå var julenissen vekk. Hun fikk skrive til ham. Ja, egentlig skrive kunne hun jo ikke, men tegne kunne hun. Dermed skyndte hun seg inn i stuen og rev en liten bit av det fine papiret med røde nisser og grønne juletrær. Heldigvis var det hvitt på baksiden, så det ble helt tydelig da hun tok den røde, nye fargeblyanten og tegnet to støvler der. Julenissen kom nok til å skjønne hva hun mente med det. Nå var det støvlene til far hun ønsket seg. Men ønsker skulle hun ikke snakke om, hadde Morten sagt. Derfor listet hun seg ganske stille ut i gangen igjen. Så klarte hun ikke å få opp ytterdøra! Håndtaket var for høyt oppe. Betuttet sto hun der og strakte på seg.
Da kom storebror Svein ut fra stuen. - Mor spør hvorfor du går ut i den kalde gangen, sa han. - Du skal komme inn til oss igjen.
- Ja, men først må du lukke opp her for meg, sa Siv.
- Hvorfor det?
- Jeg skal sende brev til julenissen.
- Brev til julenissen, ha ha, sa storebror Svein. - Fikk du ikke det du ønsket deg?
- Jo, sa Siv, - men ...
- Okei da, siden du er så liten og dum, sa storebror Svein og åpnet døra. Ute var det helt stille. Himmelen var så høyt oppe, og det var stjerner på den.
- Kom, vind, kom, vind, hvisket Siv.
Og vinden kom virkelig. Siv kastet lappen sin til den, og vinden tok lappen og føk av gårde.
Frossen gikk Siv inn i stuen igjen. Bare det nå var Nordenvinden som hadde tatt lappen, og bare den fant julenissen der han gikk. Det fantes jo flere vinder... Siv ble betenkt.
Litt etter kom far. Han ble skuffet da han hørte at julenissen hadde vært der mens han hvilte.
- Vi hadde ikke hjerte til å vekke deg, sa mor. - Du var så sliten.
- Sliten, ha ha, sa storebror Svein. Det sa han kanskje fordi verken han eller Morten eller Siv hadde tenkt på å hente far da nissen var der - da tenkte de bare på pakkene.
Men nå kom nøtter og fiken og appelsiner på bordet.
Siv spiste av godtene, men hele tiden tenkte hun på julenissen. Hadde han fått brevet? Ville han forstå det?
- Nei, nå tror jeg det blir sengetid for deg, Siv, sa far. - øynene dine blir så små, så små...
Men øynene hennes var i hvert fall store nok til å se da far bar henne ut i gangen og oppover trappen til soverommene. De så at STØVLENE TIL FÅR STO DER DE PLEIDE Å STÅ! Julenissen hadde vært der og satt dem på plass uten at noen hørte det!
Så skulle vel alt være bra? Men det var litt vondt likevel. Siv lå i den gode, varme sengen sin og måtte tenke på julenissen som gikk der ute i snø og kulde for å komme fram til alle barn med gavene sine - med dårlige, gamle støvler på bena. Og de støvlene måtte jammen være dårlige også når julenissen som var sa snill hadde stjålet for å slippe dem! Stjele som var så galt. Julenissen ga til så mange - men ingen ga noe til julenissen!
Til slutt foldet Siv hendene og ba: - Kjære Gud, kan du ikke gi julenissen nye støvler! Og først da hun hadde gjort det, sovnet hun.
Hadde Gud hørt henne? Det tenkte hun mye på i dagene som kom. For julenissen ble jo ikke ferdig med arbeidet sitt på selve julaften. Først hadde han vært i juleselskap hos mormoren til barna i nabohuset, og så var det noen som hadde truffet ham i en butikk nede i byen, og så skulle han komme på juletrefesten i idrettslaget til far. Han hadde sannelig nok å gjøre! Hadde han fått nye støvler?
- Tror du julenissen har det godt og varmt der han bor? spurte Siv mor.
- Ja, det er jeg sikker på, sa mor.
Men når kunne han reise hjem?
- Jeg syns ikke han skulle komme på juletrefesten, sa Siv.
- Hvorfor ikke det?
Nei, det var så vanskelig å forklare.
Særlig om kvelden måtte Siv tenke på julenissen som gikk rundt under stjernene og hadde det så travelt og så kaldt. Hun kikket ut bak gardinet, og på den mørke gaten, og hun husket det mor hadde sagt: Det er ikke alltid lett å være julenisse heller!
Da Siv var kommet i seng, ba hun:
- Kjære Gud, pass på julenissen!
- Han passer nok seg selv, mente mellombror Morten.
- Julenissen passer seg, ha ha, sa storebror Svein.
Men mor og far syntes veslesøster Siv godt kunne ta julenissen med i aftenbønnen sin.
Og så ble det den dagen de skulle på juletrefest. Guttene gledet seg, for de husket hvordan det var i fjor. Da hadde de fått poser med mye godt i, og så var det et stort gulv som var fint å skli på og et kjempedigert juletre!
På juletrefesten var det mange, mange barn. De gikk rundt juletreet og lekte Reven rasker over isen og Så går vi rundt om en enebærbusk.
MEN SÅ KOM JULENISSEN!
- Er her noen snille barn? spurte han.
- Nei, sa storebror Svein, men julenissen hørte visst ikke det, for alle fikk poser, Svein også. Veslesøster Siv så verken på posen eller på noe annet av julenissen enn føttene hans. HAN HADDE FINE, STORE, TYKKE, SVARTE STØVLER!
Og Siv ble så glad at hun ble ganske varm i hele seg.
- Takk, julenisse, sa hun da hun fikk posen med alt det gode i. Og takk hvisket hun enda en gang - det var for at far hadde fått støvlene sine igjen.
Da de gikk hjem, var det blitt helt mørkt. Oppe på himmelen lyste mange stjerner, og så blåste det litt.
- Takk, vind, hvisket Siv.
Og da hun var kommet i seng, hvisket hun:
- Takk, Gud!
Nå kunne hun for alvor glede seg over dukken som kunne tisse og de fine fargeblyantene!
19. Desember
Den gamle skomakeren (Leo Tolstoj)
Det var en gang en fattig, gammel skomaker, som bodde helt alene i et kjellerrom. Det var bare ett vindu i rommet, og det satt så høyt oppe på veggen at den gamle skomakeren bare kunne se føttene til folk som gikk forbi. Kone og barn hadde dødd fra han. Han måtte arbeide hardt for å tjene nok til leie for rommet, til mat og litt brensel.
Hele dagen lappet han sko, men om kvelden likte han å sitte foran den vesle ovnen, og lese i den eneste boka han eide. Boka var en bibel etter hans kone. I den leste han om Jesus som gikk rundt å snakket med folk i Galilea. En kveld sa han til seg selv:
- Om jeg bare kunne få se ham, da ble det lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da den gamle mannen hadde lagt seg den kvelden, hørte han en mild røst si navnet sitt.
- Jeg skal komme til deg i morgen, Adjevitsj.
Skomakeren styrtet opp å svarte:
- Herre, kommer du til meg?
Men det hørtes ikke en lyd i det vesle rommet, så Adjevitsj trodde han hadde drømt.
Morgenen etter tenkte han på røsten med det første han våknet, og sa til seg selv:
- Tenk om Herren ville komme til meg, men det var nok bare en drøm.
Han sto opp å laget seg sterk, mørk te. Og akkurat da han var ferdig å spise frokost, hørte han noen som trampet så kraftig på fortauet. Han kikket ut, å så føttene til den gamle mannen som måkte snø. Adjevitsj forsto at den gamle mannen måtte være gjennomfrossen, og han gikk til døra og ba han komme inn å varme seg. Så ga Adjevitsj han te og litt grovt brød. Den gamle takket og rakte de stive nevene frem mot varmen. En stund etter gikk han, og Adjevitsj satte seg til å lappe sko.
Han arbeidet flittig til middagstid. Da fikk han høre et barn gråte, og kikket ut av vinduet. Han så føttene på en kone som gikk forbi, og bak henne så han føttene til et lite barn. De små skoene var hullete, den vesle frøs så han gråt. Adjevitsj gikk til døra og ba kona komme inn å varme seg. Hun fortalte at mannen hennes var soldat, og at han var forflyttet til en annen by. Og siden hun ikke hadde penger, kunne hun ikke reise med toget. Hun og barnet skulle gå den lange veien.
Adjevitsj la merke til hvor tynnkledd hun var, han tenkte:
- Maria ville nok gitt henne sjalet.
Han gikk til kista der han gjemte de få eiendelene sine, fant fram sjalet etter Maria, og gav det til den fremmede. Han fant fram et par fine, små, røde sko. De var ferdige på et par sting nær, og var akkurat passe til den vesle gutten.
Adjevitsj tenkte på sin egen gutt som ble syk og døde like før skoene ble ferdige. Han syntes det var vondt og skilles fra skoene, men han mente at barnet trengte dem. Adjevitsj satte seg på den lille krakken og gjorde dem i stand på noen minutter, også gav han dem til den vesle gutten.
Barnet ble henrykt over den glade, vakre fargen på de nye skoene, spratt omkring og sa:
- Jeg blir varm på beina av de røde skoene.
Adjevitsj gav kona av den sterke teen sin, og litt brød, og hun takket han for alt han hadde gjort for henne.
Så snart hun var gått, satte Adjevitsj seg til å arbeide igjen. Han lappet mange par sko, og til slutt ble det så mørkt at han ikke kunne se å arbeide lenger. Han skulle akkurat til å spise kveldsmat. I det samme hørte lyden av føtter som sprang forbi, og hissige stemmer. Han gikk til døra og så en gutt komme løpende. Etter han kom eplekona som hadde en bod på hjørnet. Hun var sint og ropte:
- Jeg skal få deg på politistasjonen!
Gutten svarte:
- Du må få tak i meg først!
Adjevitsj ba dem komme inn begge to. De slo seg ned foran varmen, og han delte teen og de siste brødskivene med dem. Så sa gutten:
- Det var ikke riktig av meg å stjele eple fra henne, men jeg var sulten. Jeg skal betale for det jeg tok, så snart jeg kan tjene noen penger.
kona svarte:
- Du trenger ikke betale meg. Jeg burde gitt deg ett når du ba om det. Jeg visste ikke at du var sulten.
- Adjevitsj snakket med gutten, og han lovet at han aldri skulle stjele epler mer.
Da eplekona og gutten var gått, satte Adjevitsj seg foran varmen, og leste på nytt om Jesus som snakket med folk i Galilea. Og igjen tenkte han:
- Om han bare ville snakket med meg, så ville det være lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da skinte et lysskjær i det vesle rommet, og Adjevitsj hørte en røst som sa:
-Jeg har vært hos deg i dag, Adjevitsj.
Adjevitsj reiste seg brått og sa:
- Herre når var du hos meg? Jeg har vært så opptatt med mitt ringe arbeid at jeg ikke har lagt merke til det.
- Jeg var hos deg i morges med den gamle mannen som skuffet snø. Jeg var hos deg ved middagstid med moren og barnet. Jeg var hos deg i kveld med kvinnen og gutten. Jeg var sulten og du delte det lille du hadde med meg. Jeg frøs, og du lunet meg med klær, varmet av din kjærlighet. Det du gjorde for disse, Adjevitsj, det gjorde du også for meg.
20. Desember
Fattig jul (Ingeborg Refling Hagen)
Fattig jul har jeg aldri hatt,
for ser du, vårt tre rakk i taket
De fattige hadde en liten topp,
eller et lys i en stake.
Fattig jul var noe skittent grått
hvor ungene ikke fikk bade.
Vi dukket i stampen en etter en,
og kledtes i julegaver.
Fattig jul var ei nedklemt seng
hvor halmsekken ikke var skiftet.
Vi lå på ei trone av årets halm,
og drømte at aksene glitret
Fattig jul kom på sokkelabb
så frossen i tynnslitt kjole.
Vi hadde "nytt" som var "oppattsydd"
og linduk på julebordet.
Fattig jul har jeg aldri kjent
for mor hadde alladinsgaven
og henne tjente den mektige ånd,
som hentet juveler fra haven.
Anton og Matja var med oss til kvelds,
og ringen var vid omkring treet.
Fattig jul har jeg aldri kjent,
den stanset nok utenfor leet.
21 Desember
Det er ikke så lett å være julenisse heller (Jo Tenfjor)
Det var søndag, og mor tente det andre lyset i adventstaken.
- Og nå er det kanskje på tide å skrive til julenissen, sa hun. - Skriv det dere ønsker dere. Nå kunne ikke veslesøster Siv eller mellombror Morten egentlig skrive. Det kunne bare storebror Svein, for han var begynt på skolen. Men både Morten og Siv kunne tegne det de ønsket seg. Julenissen ville nok forstå det.
- Men husk, julenissen har dårlig råd i år, han også, sa mor. - Jeg tror ikke det er verdt å ønske seg særlig dyre ting, og ikke mange ting.
- Er julenissen også blitt arbeidsløs? spurte veslesøster Siv. Far var blitt arbeidsløs, så hun visste hva det var.
- Å nei, sa mor, - men det er harde tider for julenissen også.
- Hva betyr harde tider? spurte Siv.
- Det er ikke alltid lett å være julenisse heller, mente mor. Og av stemmen til mor skjønte Siv litt om hvordan det var.
- Tror du en babydukke som kan tisse er for dyr? spurte hun.
- Du må ikke si hva du ønsker deg, sa mellombror Morten. - Bare du og julenissen skal vite det.
- Men du sa jo ikke at du ønsket deg en tissedukke. Du spurte bare om den var for dyr, la han til.
- Jeg tror nok julenissen kunne klare en slik dukke, sa mor.
- Skal vi putte brevene til julenissen i postkassen? spurte Siv. Hun var så liten at hun ikke kunne huske hvordan de gjorde det i fjor.
- Nei, sa mellombror Morten som husket det. - Far gir dem til Nordenvinden, så gir Nordenvinden dem til julenissen.
- Nordenvinden, ha ha, sa storebror Svein.
- Hysj da, Svein, sa mor.
Alle fulgte med far ut i gangen da han skulle gå med brevene.
- Men støvlene dine! sa mor. - Det er jo store hull i sålene! Det har jeg ikke sett.
- Det sliter på støvlene når en går rundt og søker jobb, sa far.
- Du kan bli syk om du går i snøen med de støvlene, sa mor. - Du må ha nye støvler.
- Det har vi ikke råd til nå før jul, sa far. - Det er så masse annet å bruke pengene til.
- Vi kan be julenissen om støvler også, sa Siv.
- Ingen må si hva de ønsker seg, sa mellombror Morten. - Bare julenissen skal vite det.
- Julenissen, ha ha, sa storebror Svein.
- Hysj da, Svein, sa mor. - Far skal ha nye støvler, sa hun. - Og det er vi som skal skaffe dem. Vi sparer penger og spiser grøt til middag i mange dager.
Og det gjorde de. Så ble det søndag igjen, og nå var det tre tente lys i adventstaken, og fire dager etterpå kom far hjem med de fineste støvler Siv hadde sett. De var brune og blanke med tykke såler.
- Takk for støvlene, mor, sa far.
- Takk grøten, sa mor. - Og takk barna som har hjulpet meg å spare.
Nå var det bare en søndag igjen. Da fikk storebror Svein og mellom-bror Morten og veslesøster Siv tenne hvert sitt lys i adventstaken, men far holdt hånden til Siv mens hun tente. Mor tente det fjerde lyset.
Det ble dagen før julaften. Far hadde gått ut med de fine støvlene sine og kjøpt juletre, og barna fikk være med og pynte det.
SÅ BLE DET JULAFTEN.
De spiste risengrynsgrøt som var helt annerledes enn andre grøter, for dette var julegrøt med mandel i. Storebror Svein fant mandelen i grøten sin, og da fikk han en marsipangris.
Etterpå gikk de rundt juletreet. Når teddyen til mellombror Morten var med, nådde de akkurat rundt det. De sang Glade jul og Deilig er den himmel blå, og så måtte far gå opp på soverommet og hvile seg litt før han festet videre, sa han. For han var blitt trett og sliten av all gåingen - både etter jobb og etter et sånt pent juletre.
Mor og barna ble ved med å synge, men nå nådde de ikke helt rundt treet, så de sto stille og sang. Storebror Svein var litt stolt av at han kunne sa mange vers av Et barn er født i Betlehem og Jeg synger julekvad. Det hadde han lært på skolen. Mellombror Morten hadde lært av ham igjen, og Siv sang tra-la-la. Det gikk fint.
Men så ringte det på. Mor og barna gikk ut i gangen, og mor åpnet døra.
OG DER STO JULENISSEN.
Han hadde en sid, tykk frakk på seg og hadde hvitt skjegg og var stiv og rar i ansiktet.
- Er her noen snille barn? brummet nissen.
Mor sa at dét var det.
Det var nesten litt nifst. Men han hadde mange pakker i sekken, og Siv så nesten bare på pakkene og ikke på ham.
Storebror Svein og mellombror Morten fikk pakker med Lego og skøyter i. Det var brukte skøyter, men de var fine for det, og Morten ble så glad at han skrek:
- Jippi, julenisse!
Han var visst ikke det minste redd lenger. Men Siv ble litt redd da julenissen kom bort til henne.
Først ga han henne en liten pakke, og den hadde fint papir med røde nisser og grønne juletrær. Da hun rev av papiret, var det en eske inni, og inni esken var det mange fargeblyanter. Men så ga julenissen henne enda en pakke. Den var avlang og ganske stor, og da hun rev av det papiret, var det en eske der også, og i den esken lå en liten dukke, og den så ut som den kunne tisse!
- Tusen takk, hvisket Siv, for stemmen var blitt borte. Så neide hun i stedet. Men da kom hun til å se på det nederste av julenissen. NISSEN HADDE STØVLENE TIL FAR! NISSEN HADDE STJÅLET DE FINE, NYE STØVLENE TIL FAR!
Siv åpnet munnen for å skrike det ut, men så lukket hun den igjen. Hun var for redd den store nissen som sto like over henne. Hun fikk ikke fram et ord.
Mor og mellombror Morten sa: - Farvel, julenisse, og julenissen gikk.
Siv fikk ikke fram et ord da han var gått heller. Ør og forvirret satt hun i en krok og glemte å leke med den nye dukken.
Ja, for det var så flaut å fortelle de andre om det hun hadde sett, det som de ikke hadde lagt merke til. Hun skjønte ikke riktig om det var flaut for nissen eller flaut for henne. Inni hodet hennes var stemmen til mor da hun sa: - Det er ikke alltid lett å være julenisse heller.
Julenissen hadde nok enda dårligere råd enn hun hadde trodd. Og han måtte gå masse rundt i snøen, så han måtte ha gode støvler. Men likevel!
Siv visste ikke riktig hvor hun skulle se. Det var liksom ingen stas lenger verken med dukke eller fargeblyanter. Om litt stakk hun ut i gangen - og jo, det var som hun trodde: STØVLENE TIL FÅR STO IKKE PÅ PLASSEN SIN!
Hva skulle hun gjøre? Hun måtte få julenissen til å forstå at far trengte støvlene, han som skulle gå så mye rundt og søke arbeid. Men dessuten var det noe med at storebror Svein ikke måtte få vite hva julenissen hadde gjort - for da ville Svein kanskje se ekkel ut i fjeset selv om det var julaften - og snakke stygt om julenissen!
Og nå var julenissen vekk. Hun fikk skrive til ham. Ja, egentlig skrive kunne hun jo ikke, men tegne kunne hun. Dermed skyndte hun seg inn i stuen og rev en liten bit av det fine papiret med røde nisser og grønne juletrær. Heldigvis var det hvitt på baksiden, så det ble helt tydelig da hun tok den røde, nye fargeblyanten og tegnet to støvler der. Julenissen kom nok til å skjønne hva hun mente med det. Nå var det støvlene til far hun ønsket seg. Men ønsker skulle hun ikke snakke om, hadde Morten sagt. Derfor listet hun seg ganske stille ut i gangen igjen. Så klarte hun ikke å få opp ytterdøra! Håndtaket var for høyt oppe. Betuttet sto hun der og strakte på seg.
Da kom storebror Svein ut fra stuen. - Mor spør hvorfor du går ut i den kalde gangen, sa han. - Du skal komme inn til oss igjen.
- Ja, men først må du lukke opp her for meg, sa Siv.
- Hvorfor det?
- Jeg skal sende brev til julenissen.
- Brev til julenissen, ha ha, sa storebror Svein. - Fikk du ikke det du ønsket deg?
- Jo, sa Siv, - men ...
- Okei da, siden du er så liten og dum, sa storebror Svein og åpnet døra. Ute var det helt stille. Himmelen var så høyt oppe, og det var stjerner på den.
- Kom, vind, kom, vind, hvisket Siv.
Og vinden kom virkelig. Siv kastet lappen sin til den, og vinden tok lappen og føk av gårde.
Frossen gikk Siv inn i stuen igjen. Bare det nå var Nordenvinden som hadde tatt lappen, og bare den fant julenissen der han gikk. Det fantes jo flere vinder... Siv ble betenkt.
Litt etter kom far. Han ble skuffet da han hørte at julenissen hadde vært der mens han hvilte.
- Vi hadde ikke hjerte til å vekke deg, sa mor. - Du var så sliten.
- Sliten, ha ha, sa storebror Svein. Det sa han kanskje fordi verken han eller Morten eller Siv hadde tenkt på å hente far da nissen var der - da tenkte de bare på pakkene.
Men nå kom nøtter og fiken og appelsiner på bordet.
Siv spiste av godtene, men hele tiden tenkte hun på julenissen. Hadde han fått brevet? Ville han forstå det?
- Nei, nå tror jeg det blir sengetid for deg, Siv, sa far. - øynene dine blir så små, så små...
Men øynene hennes var i hvert fall store nok til å se da far bar henne ut i gangen og oppover trappen til soverommene. De så at STØVLENE TIL FÅR STO DER DE PLEIDE Å STÅ! Julenissen hadde vært der og satt dem på plass uten at noen hørte det!
Så skulle vel alt være bra? Men det var litt vondt likevel. Siv lå i den gode, varme sengen sin og måtte tenke på julenissen som gikk der ute i snø og kulde for å komme fram til alle barn med gavene sine - med dårlige, gamle støvler på bena. Og de støvlene måtte jammen være dårlige også når julenissen som var sa snill hadde stjålet for å slippe dem! Stjele som var så galt. Julenissen ga til så mange - men ingen ga noe til julenissen!
Til slutt foldet Siv hendene og ba: - Kjære Gud, kan du ikke gi julenissen nye støvler! Og først da hun hadde gjort det, sovnet hun.
Hadde Gud hørt henne? Det tenkte hun mye på i dagene som kom. For julenissen ble jo ikke ferdig med arbeidet sitt på selve julaften. Først hadde han vært i juleselskap hos mormoren til barna i nabohuset, og så var det noen som hadde truffet ham i en butikk nede i byen, og så skulle han komme på juletrefesten i idrettslaget til far. Han hadde sannelig nok å gjøre! Hadde han fått nye støvler?
- Tror du julenissen har det godt og varmt der han bor? spurte Siv mor.
- Ja, det er jeg sikker på, sa mor.
Men når kunne han reise hjem?
- Jeg syns ikke han skulle komme på juletrefesten, sa Siv.
- Hvorfor ikke det?
Nei, det var så vanskelig å forklare.
Særlig om kvelden måtte Siv tenke på julenissen som gikk rundt under stjernene og hadde det så travelt og så kaldt. Hun kikket ut bak gardinet, og på den mørke gaten, og hun husket det mor hadde sagt: Det er ikke alltid lett å være julenisse heller!
Da Siv var kommet i seng, ba hun:
- Kjære Gud, pass på julenissen!
- Han passer nok seg selv, mente mellombror Morten.
- Julenissen passer seg, ha ha, sa storebror Svein.
Men mor og far syntes veslesøster Siv godt kunne ta julenissen med i aftenbønnen sin.
Og så ble det den dagen de skulle på juletrefest. Guttene gledet seg, for de husket hvordan det var i fjor. Da hadde de fått poser med mye godt i, og så var det et stort gulv som var fint å skli på og et kjempedigert juletre!
På juletrefesten var det mange, mange barn. De gikk rundt juletreet og lekte Reven rasker over isen og Så går vi rundt om en enebærbusk.
MEN SÅ KOM JULENISSEN!
- Er her noen snille barn? spurte han.
- Nei, sa storebror Svein, men julenissen hørte visst ikke det, for alle fikk poser, Svein også. Veslesøster Siv så verken på posen eller på noe annet av julenissen enn føttene hans. HAN HADDE FINE, STORE, TYKKE, SVARTE STØVLER!
Og Siv ble så glad at hun ble ganske varm i hele seg.
- Takk, julenisse, sa hun da hun fikk posen med alt det gode i. Og takk hvisket hun enda en gang - det var for at far hadde fått støvlene sine igjen.
Da de gikk hjem, var det blitt helt mørkt. Oppe på himmelen lyste mange stjerner, og så blåste det litt.
- Takk, vind, hvisket Siv.
Og da hun var kommet i seng, hvisket hun:
- Takk, Gud!
Nå kunne hun for alvor glede seg over dukken som kunne tisse og de fine fargeblyantene!
22.Desember
Piken med svovelstikkene (H. C Andersen)
Det var så gresselig kaldt. Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden. Det var da også den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten fattig pike, barhodet og med bare føtter gjennom gatene. Ja, egentlig hadde hun hatt tøfler på seg da hun gikk hjemmefra, men hva hjalp det? Det var noen riktig svære tøfler, så store at moren hennes hadde brukt dem den siste tiden, og den lille piken mistet dem da hun skyndte seg over gaten, akkurat idet to vogner fór forbi i en voldsom fart. Den ene tøffelen klarte hun ikke å finne igjen, og den andre tok en gutt og løp sin vei med. Han sa at han ville bruke den til vugge når han selv fikk barn.
Og der gikk den lille piken med de bare, små bena, som var røde og blå av kulde. I et gammelt forkle hadde hun en mengde svovelstikker, og én bunt gikk hun med i hånden. Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen. Ingen hadde gitt henne en eneste liten skilling. Sulten og forfrossen gikk hun der og så ulykkelig ut, stakkars liten. Snøfnuggene falt i det lange, gule håret som krøllet seg så pent i nakken, men slikt tenkte hun ikke det minste på. Ut av alle vinduer skinte det lys, og det luktet så deilig gåsestek i gaten, for det var jo nyttårsaften - ja, det tenkte hun på.
Borte i en krok mellom to hus - det ene stakk litt mer fram i gaten enn det andre, satte hun seg og krøket seg godt sammen. De små bena hadde hun trukket oppunder seg, men hun frøs mer og mer, og hjem turde hun ikke gå, for hun hadde jo ikke solgt noen svovelstikker. Ikke hadde hun fått en eneste skilling heller, og faren kom til å slå henne. Kaldt var det hjemme også, for de bodde oppunder taket, og der pep vinden inn, enda det var dyttet med strå og filler i de største sprekkene.
De små hendene hennes var nesten døde av kulde. Å - så godt som en liten svovelstikke ville gjøre! Om hun bare våget å dra én ut av bunten, ripe den mot veggen og varme fingrene. Luen var varm og klar som et lite lys da hun holdt hånden omkring den. Det var et underlig lys. Den lille piken syntes hun satt foran en stor jernovn med blanke messingkuler og messingrør på. Ilden brant så vidunderlig og varmet så godt. Å, så deilig det var! Den lille piken strakte allerede føttene fram for å varme dem også - da gikk flammen ut, kakkelovnen forsvant, og hun satt der med en liten stump av den utbrente svovelstikken i hånden.
Hun ripet av en ny, den brant og lyste, og der hvor lysskinnet falt på muren, ble den gjennomsiktig som et stykke flor. Hun så helt inn i stuen, hvor bordet sto dekket med skinnende hvit duk og fint porselen, og en gås sto og dampet så deilig, fylt med svisker og epler. Og det herligste av alt var at gåsen hoppet ned fra fatet og vraltet bortover gulvet med gaffel og kniv i ryggen. Helt bort til den lille piken, kom den. Da sloknet svovelstikken, og så var det ikke noe annet å se enn den tykke, kalde murveggen igjen.
Så tente hun en ny. Da satt hun under det vidunderligste juletre. Det var enda større og finere pyntet enn det hun hadde sett gjennom glassdøren hos den rike kjøpmannen siste julekveld. Tusen lys brant på de grønne grenene, og farveglade bilder, slike som de pynter i butikkvinduene med, tittet ned på henne. Den lille piken strakte begge hendene i været - og da sloknet svovelstikken. Alle julelysene steg høyere og høyere, og nå så hun at de var de klare stjernene der oppe. En av dem falt og laget en lang ildstripe på himmelen.
"Nå døde et menneske" sa den lille piken, for gamle mormor hadde sagt at når en stjerne faller, så går en sjel opp til Gud. Mormor, som nå var død, var det eneste mennesket som hadde vært snill mot den lille piken.
Hun strøk igjen en svovelstikke mot muren. Den lyste opp rundt om, og i skinnet sto gamle mormor, så klar, så strålende, så mild og god.
"Mormor!" ropte den lille piken. "Å, la meg få være med deg! Jeg vet at du er borte når svovelstikken går ut, borte akkurat som den varme kakkelovnen, den deilige gåsesteken og det store, vakre juletreet!" Og så strøk hun fort av alle de svovelstikkene som var igjen i bunten, for hun ville holde på mormoren. Og svovelstikkene lyste med en slik glans at det ble lysere enn midt på dagen. Mormor hadde aldri vært så vakker før og så stor. Hun løftet den lille piken opp på armen sin, og de fløy i lys og glede, så høyt, så høyt. Det fantes ingen kulde mer og ingen sult og angst - de var hos Gud.
Men i kroken ved huset satt den lille piken og var død da den kalde morgenen kom, hun var frosset ihjel den siste kvelden i det gamle året. Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen.
Nyttårsmorgen gikk opp over den lille døde, som satt der med svovelstikkene sine. En bunt av dem var nesten brent opp. Hun hadde villet varme seg, sa folk. Ingen visste noe om alt det vakre hun hadde sett, og om hvordan hun var gått sammen med mormor inn til nyttårsglede i stråleglans.
Piken med svovelstikkene (H. C Andersen)
Det var så gresselig kaldt. Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden. Det var da også den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten fattig pike, barhodet og med bare føtter gjennom gatene. Ja, egentlig hadde hun hatt tøfler på seg da hun gikk hjemmefra, men hva hjalp det? Det var noen riktig svære tøfler, så store at moren hennes hadde brukt dem den siste tiden, og den lille piken mistet dem da hun skyndte seg over gaten, akkurat idet to vogner fór forbi i en voldsom fart. Den ene tøffelen klarte hun ikke å finne igjen, og den andre tok en gutt og løp sin vei med. Han sa at han ville bruke den til vugge når han selv fikk barn.
Og der gikk den lille piken med de bare, små bena, som var røde og blå av kulde. I et gammelt forkle hadde hun en mengde svovelstikker, og én bunt gikk hun med i hånden. Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen. Ingen hadde gitt henne en eneste liten skilling. Sulten og forfrossen gikk hun der og så ulykkelig ut, stakkars liten. Snøfnuggene falt i det lange, gule håret som krøllet seg så pent i nakken, men slikt tenkte hun ikke det minste på. Ut av alle vinduer skinte det lys, og det luktet så deilig gåsestek i gaten, for det var jo nyttårsaften - ja, det tenkte hun på.
Borte i en krok mellom to hus - det ene stakk litt mer fram i gaten enn det andre, satte hun seg og krøket seg godt sammen. De små bena hadde hun trukket oppunder seg, men hun frøs mer og mer, og hjem turde hun ikke gå, for hun hadde jo ikke solgt noen svovelstikker. Ikke hadde hun fått en eneste skilling heller, og faren kom til å slå henne. Kaldt var det hjemme også, for de bodde oppunder taket, og der pep vinden inn, enda det var dyttet med strå og filler i de største sprekkene.
De små hendene hennes var nesten døde av kulde. Å - så godt som en liten svovelstikke ville gjøre! Om hun bare våget å dra én ut av bunten, ripe den mot veggen og varme fingrene. Luen var varm og klar som et lite lys da hun holdt hånden omkring den. Det var et underlig lys. Den lille piken syntes hun satt foran en stor jernovn med blanke messingkuler og messingrør på. Ilden brant så vidunderlig og varmet så godt. Å, så deilig det var! Den lille piken strakte allerede føttene fram for å varme dem også - da gikk flammen ut, kakkelovnen forsvant, og hun satt der med en liten stump av den utbrente svovelstikken i hånden.
Hun ripet av en ny, den brant og lyste, og der hvor lysskinnet falt på muren, ble den gjennomsiktig som et stykke flor. Hun så helt inn i stuen, hvor bordet sto dekket med skinnende hvit duk og fint porselen, og en gås sto og dampet så deilig, fylt med svisker og epler. Og det herligste av alt var at gåsen hoppet ned fra fatet og vraltet bortover gulvet med gaffel og kniv i ryggen. Helt bort til den lille piken, kom den. Da sloknet svovelstikken, og så var det ikke noe annet å se enn den tykke, kalde murveggen igjen.
Så tente hun en ny. Da satt hun under det vidunderligste juletre. Det var enda større og finere pyntet enn det hun hadde sett gjennom glassdøren hos den rike kjøpmannen siste julekveld. Tusen lys brant på de grønne grenene, og farveglade bilder, slike som de pynter i butikkvinduene med, tittet ned på henne. Den lille piken strakte begge hendene i været - og da sloknet svovelstikken. Alle julelysene steg høyere og høyere, og nå så hun at de var de klare stjernene der oppe. En av dem falt og laget en lang ildstripe på himmelen.
"Nå døde et menneske" sa den lille piken, for gamle mormor hadde sagt at når en stjerne faller, så går en sjel opp til Gud. Mormor, som nå var død, var det eneste mennesket som hadde vært snill mot den lille piken.
Hun strøk igjen en svovelstikke mot muren. Den lyste opp rundt om, og i skinnet sto gamle mormor, så klar, så strålende, så mild og god.
"Mormor!" ropte den lille piken. "Å, la meg få være med deg! Jeg vet at du er borte når svovelstikken går ut, borte akkurat som den varme kakkelovnen, den deilige gåsesteken og det store, vakre juletreet!" Og så strøk hun fort av alle de svovelstikkene som var igjen i bunten, for hun ville holde på mormoren. Og svovelstikkene lyste med en slik glans at det ble lysere enn midt på dagen. Mormor hadde aldri vært så vakker før og så stor. Hun løftet den lille piken opp på armen sin, og de fløy i lys og glede, så høyt, så høyt. Det fantes ingen kulde mer og ingen sult og angst - de var hos Gud.
Men i kroken ved huset satt den lille piken og var død da den kalde morgenen kom, hun var frosset ihjel den siste kvelden i det gamle året. Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen.
Nyttårsmorgen gikk opp over den lille døde, som satt der med svovelstikkene sine. En bunt av dem var nesten brent opp. Hun hadde villet varme seg, sa folk. Ingen visste noe om alt det vakre hun hadde sett, og om hvordan hun var gått sammen med mormor inn til nyttårsglede i stråleglans.