*Meya*

[Krølla82]

Lager ikke denne tråden for å dømme deg eller noen andre, jeg ønsker bare å forstå.
 
Jeg har fått med meg at du er muslim og har blitt det i senere tid. Vil dette si at du er en norsk født jente av norsk familie og som har blitt født inn i en kristen familie og valgt å konvertere til Islam? Kan jeg spørre om hvorfor? Er dette fordi du føler at denne religionen er nærmere ditt syn og passer deg som person bedre eller har du giftet deg inn i denne relgionen (ble kanskje litt klønete skrevet, men du skjønner). Jeg sier ikke at det er noe som helst galt i dette, tvert i mot, jeg lurer bare på hvorfor og hva som fikk deg til å gjøre dette.

 

[Krølla82]

Ikke sikkert du vil svare på det her. Send meg gjerne en pm. Jeg har jo ikke noe med det, er bare nysgjerrig.

 

[*Meya*]

Fant denne nå... Hehe...

Var ikke at jeg ikke ville svare altså! Jeg fikk en PM også tidligere i dag om dette, og svarer her.

Ja, jeg er norsk født, og nei, jeg har ikke giftet meg inn i islam. Jeg ble muslim i 1994, giftet meg i 1995, og ble senere skilt fra han, men var fortsatt muslim, og sterkere i troen enn noen sinne kanskje, når jeg ble kvitt den som dro meg ned...

Alle vi konvertitter har våre veier til islam. Noen kan det se ut som er "giftet" inn i det, men for mange er faktisk ekteskapet første gang de får kontakt med muslimer på en ordentlig måte, og derfor kan det se ut som om de blir muslimer "fordi" de er gift med en muslim...

det var sikkert noe mer, men nå må jeg krangle ungene i seng først hehe...

 

[*Meya*]

ORIGINAL: *Plomma*

Takk for at du gidder å svare oss nysjerrige mennesker[:D]
Hva var grunnen for at du valgte å konvertere?
Jeg lurer også på om du går kledd med hijab(eller hvordan det skrives)?

Jeg vokste opp med en far som er ateist, og mor som er kristen, men ikke noe spesielt praktiserende. Jeg hadde livssyn på skolen, fordi min far ville at jeg skulle lære om alle religioner, og også lære etikk og moral uten religion.

Da jeg var rundt 12 år eller noe, så begynte min far å jobbe frivillig med flyktninger og asylsøkere, hjelpe de på fritiden sin, med ulike problemer, oppholdstillatelse og alt sånt. Noen av disse var også muslimer, og det var spesielt en pakistansk mann, som var mye hos oss, som ofte fortalte om islam, om Gud og hvordan han levde med sin tro. Jeg hadde en ganske sterk gudstro allerede som barn, men spurte mye om hvorfor Jesus var Guds sønn, og hvordan dette hang sammen.

Jeg ble konfirmert borgerlig, og tenkte ikke så mye mer over det. Litt etter konfirmasjonen ble jeg kjent med flere muslimer som virkelig var praktiserende, og som hadde kunnskaper. JEg kunne sitte og spørre og spørre de i timesvis, om livet, og om alt annet. Jeg følte at alle de spørsmål jeg hadde stilt meg om kristendommen, blandt annet om Jesus, og om monoteismen, ble besvart i islam. Jeg utsatte det leenge, for jeg trodde at jeg ikke kunne bli muslim, siden jeg ikke var født muslim. Ingen sa det til meg, men jeg bare trodde det, egentlig. Så spurte jeg en venninne av meg, om det gikk ann å bli muslim, og hun svarte selvsagt kunne det gå. Jeg leste mer og mer, leste omtrent hele Koranen på en uke eller noe, jeg slukte alt jeg kom over, og skjønte at dette var det jeg hadde lett etter hele livet.

Så like etter jeg ble 18, kom jeg til islam. Og har aldri sett meg tilbake etter det.

Det var en lang prosess, og prosessen sluttet ikke den dagen jeg sa trosbekjennelsen høyt til en venninne av meg. Prosessen for å finne meg selv, som muslim, har vært lang, og det å finne ut av sekter, retninger, hvordan man vil løse ulike problemer man kommer opp i, og hvordan man skal finne sin vei i livet, har vært en lang vei.

...og JAAA jeg går med hijab. Kunne ikke tenkt meg noe annet.
 
Eller jo, drømmen er å kunne gå med niqab, men det forblir en drøm, tror jeg. Enn så lenge.

 

[*Meya*]

ORIGINAL: Tøsa

en ting jeg alltid har lurt på, ikke bare ang muslimer, men alle som konverterer til en annen religion.
hvordan ser de andre på dere som ikke er "født" inn i religionen?
ser noen på dere som "uekte" eller er det stikk motsatt siden dere valgte frivillig å konvertere?
eller spiller det ingen rolle?
hvis du skjønner hva jeg mener... [:)]

JEg skjønner ;)
 
Det er både-og. Det er alt fra nesegrus beundring som igjen blir flaut, til dem som ser på oss som "wannabe-muslimer" som har "giftet seg og tror vi er muslimer"...
 
Jeg har hatt en del opplevelser både ene og andre veien hehe, men det har mest av alt, 98% eller mer, vært bare positivt.

 

[*Meya*]

Fikk to til PM, så jeg bumper denne hehe...

 

[maryjoleen]

ORIGINAL: *Meya*

ORIGINAL: *Plomma*

Takk for at du gidder å svare oss nysjerrige mennesker[:D]
Hva var grunnen for at du valgte å konvertere?
Jeg lurer også på om du går kledd med hijab(eller hvordan det skrives)?

Jeg vokste opp med en far som er ateist, og mor som er kristen, men ikke noe spesielt praktiserende. Jeg hadde livssyn på skolen, fordi min far ville at jeg skulle lære om alle religioner, og også lære etikk og moral uten religion.

Da jeg var rundt 12 år eller noe, så begynte min far å jobbe frivillig med flyktninger og asylsøkere, hjelpe de på fritiden sin, med ulike problemer, oppholdstillatelse og alt sånt. Noen av disse var også muslimer, og det var spesielt en pakistansk mann, som var mye hos oss, som ofte fortalte om islam, om Gud og hvordan han levde med sin tro. Jeg hadde en ganske sterk gudstro allerede som barn, men spurte mye om hvorfor Jesus var Guds sønn, og hvordan dette hang sammen.

Jeg ble konfirmert borgerlig, og tenkte ikke så mye mer over det. Litt etter konfirmasjonen ble jeg kjent med flere muslimer som virkelig var praktiserende, og som hadde kunnskaper. JEg kunne sitte og spørre og spørre de i timesvis, om livet, og om alt annet. Jeg følte at alle de spørsmål jeg hadde stilt meg om kristendommen, blandt annet om Jesus, og om monoteismen, ble besvart i islam. Jeg utsatte det leenge, for jeg trodde at jeg ikke kunne bli muslim, siden jeg ikke var født muslim. Ingen sa det til meg, men jeg bare trodde det, egentlig. Så spurte jeg en venninne av meg, om det gikk ann å bli muslim, og hun svarte selvsagt kunne det gå. Jeg leste mer og mer, leste omtrent hele Koranen på en uke eller noe, jeg slukte alt jeg kom over, og skjønte at dette var det jeg hadde lett etter hele livet.

Så like etter jeg ble 18, kom jeg til islam. Og har aldri sett meg tilbake etter det.

Det var en lang prosess, og prosessen sluttet ikke den dagen jeg sa trosbekjennelsen høyt til en venninne av meg. Prosessen for å finne meg selv, som muslim, har vært lang, og det å finne ut av sekter, retninger, hvordan man vil løse ulike problemer man kommer opp i, og hvordan man skal finne sin vei i livet, har vært en lang vei.

...og JAAA jeg går med hijab. Kunne ikke tenkt meg noe annet.

Eller jo, drømmen er å kunne gå med niqab, men det forblir en drøm, tror jeg. Enn så lenge.

hvorfor kan du ikke det:)?

 

[*Meya*]

Det er for vanskelig her. Man blir isolert, fra samfunnet. Selv ikke muslimer godtar det alltid, desverre. Ikke kan man jobbe, ikke gå ut uten å bli trakasert, omtrent... Derfor lar ejg det være for nå. Tryggheten min, og til mine barn, spiller en rolle her.