Trenger bare å lufte hodet mitt litt innimellom, og tenkte at jeg kunne gjøre det her siden vi er mange i samme båt...
For en tid siden møtte jeg verdens herligste mann. Vi er begge 30 år, og nå ønsker vi oss barn. Han har en datter fra før på 22 mnd. Hun er verdens skjønneste unge. Koser meg masse med "min" lille familie.
Jeg har ikke brukt prevensjon siden april 2005, men samboeren min og jeg har ikke forsøkt å bli gravide før nå. Fant egentlig bare ut at vi ikke skulle gjøre noe for å forhindre det, men da vi oppdaget at det var rett rundt eggløsningstider, satte vi inn støtet (for å si det sånn). Det skal vel mye gjøres at det er full klaff første mnd man prøver, men jeg må innrømme at jeg ble fryktelig skuffet da jeg fikk mensen i dag. Ble faktisk litt lei meg...
Samboeren min er minst like ivrig som meg når det gjelder å få barn, om ikke verre. I går kom han hjem med folat og graviditetstest til meg... Han er jo bare så utrolig skjønn!! Som sagt så har han jo en datter fra før, og han er helt fantastisk med henne. Gleder meg SÅÅÅÅ til vi får barn sammen...
Det er bare en ting som bekymrer meg... Jeg har vært gravid tidligere... Jeg ønsket å beholde barnet, men det gjorde ikke faren. Han truet både meg og familien min, og til slutt var jeg så redd han at jeg turte ikke annet enn å ta abort. Det er det jævligste jeg noen sinne har opplevd. Jeg gråt fra jeg kom inn på sykehuset og i flere dager etterpå. Har vært hos sosionom og psykolog for å komme meg igjennom det.
Det er noen år siden aborten, men nå som jeg forsøker å bli gravid, kommer det skumle tanker smygende... Har jeg fått min sjanse..? Var det den ene muligheten jeg fikk..? Tenkt om jeg ikke kan bli gravid igjen..?
Dette er tanker som plager meg litt, men jeg skal forsøke å tenke positivt. Det er tross alt første måneden vi prøver!!! Kjæresten min er verdens herligste mann og vi har det så bra sammen, så jeg håper og tror at vi får til å lage et lite kjærlighetsbarn med tiden også...
Underveis kommer jeg til å lufte tanker og frustrasjoner her...
Håpefull
For en tid siden møtte jeg verdens herligste mann. Vi er begge 30 år, og nå ønsker vi oss barn. Han har en datter fra før på 22 mnd. Hun er verdens skjønneste unge. Koser meg masse med "min" lille familie.
Jeg har ikke brukt prevensjon siden april 2005, men samboeren min og jeg har ikke forsøkt å bli gravide før nå. Fant egentlig bare ut at vi ikke skulle gjøre noe for å forhindre det, men da vi oppdaget at det var rett rundt eggløsningstider, satte vi inn støtet (for å si det sånn). Det skal vel mye gjøres at det er full klaff første mnd man prøver, men jeg må innrømme at jeg ble fryktelig skuffet da jeg fikk mensen i dag. Ble faktisk litt lei meg...
Samboeren min er minst like ivrig som meg når det gjelder å få barn, om ikke verre. I går kom han hjem med folat og graviditetstest til meg... Han er jo bare så utrolig skjønn!! Som sagt så har han jo en datter fra før, og han er helt fantastisk med henne. Gleder meg SÅÅÅÅ til vi får barn sammen...
Det er bare en ting som bekymrer meg... Jeg har vært gravid tidligere... Jeg ønsket å beholde barnet, men det gjorde ikke faren. Han truet både meg og familien min, og til slutt var jeg så redd han at jeg turte ikke annet enn å ta abort. Det er det jævligste jeg noen sinne har opplevd. Jeg gråt fra jeg kom inn på sykehuset og i flere dager etterpå. Har vært hos sosionom og psykolog for å komme meg igjennom det.
Det er noen år siden aborten, men nå som jeg forsøker å bli gravid, kommer det skumle tanker smygende... Har jeg fått min sjanse..? Var det den ene muligheten jeg fikk..? Tenkt om jeg ikke kan bli gravid igjen..?
Dette er tanker som plager meg litt, men jeg skal forsøke å tenke positivt. Det er tross alt første måneden vi prøver!!! Kjæresten min er verdens herligste mann og vi har det så bra sammen, så jeg håper og tror at vi får til å lage et lite kjærlighetsbarn med tiden også...
Underveis kommer jeg til å lufte tanker og frustrasjoner her...
Håpefull
