Jeg har hatt samme oppfattning som deg, hvorfor gidder dem å være sammen med en sånn?
Men etter å ha vært sammen med en som drev med fysisk og psykisk mishandling, har jeg endret syn...
Det var ingenting annet jeg ville mer enn å forlate ham, men det ble vanskeligere enn jeg trodde..
Når du får trusler slengt i trynet hver gang du sier at du ikke klarer dette lengre, da blir det hardt..
Jeg fikk klar beskjed om at han kom til å drepe meg om jeg gikk fra ham, og etterpå kom han til å ta livet av seg selv. Om han ikke gjorde dette skulle han plage meg resten av livet, og plage alle jeg holdt meg med.
Når jeg i tillegg var psyket ned så mye det går, da var jeg redd for at ingen kunne bli glad i meg og at dette var min feil.., for det var jo det han fikk meg til å tro..
Jeg var så utrolig redd for å bli alene, og jeg var sikker på at all dritten han sa om meg var sant..[:(]
Etter å bli kasta og slengt på, slått, sparket, bitt, lugget, kloret, kasta meg naken ut i snøen.., ja you name it.., sa det stopp hos meg og jeg skjønte hvilken situasjon i.. Dette sank for alvor inn den dagen han fortalte meg at om han ble sint nok, så kunne han ha drept mamman sin uten å blunke (mamman var den viktigste i livet hans og den eneste han respekterte).
Det var da jeg virkelig forstod alvoret, og brukte første og beste sjangse på å rømme..
Om ikke jeg hadde gjort det da, tror jeg ikke jeg hadde skrevet dette nå...
Så jeg har nulltoleranse for ETT eneste slag nå.
Men jeg skjønner dem som blir hos mannen, for der kan være mange grunner vi ikke kjenner til---