Menn og SA... Bryr de seg ikke?

[Englemamma3]

Hei dere. Jeg er ei jente på 21 år, hadde 3 spontanaborter siste halvåret i fjor. Jeg har samboer, som har vært sammen med meg i 3 år. Første spontanaborten var verst. Jeg var 12 uker på vei, begynte å glede oss... og en kveld på jobb begynte jeg å blø, legevakt sa jeg bare måtte se det an via tlf. Dagen etter fikk jeg hastetime til fastlegen og han sendte meg direkte til sykehuset, samboer ble med. Da vi kom inn på UL viste det seg et dødt foster. Jeg ble sendt hjem og fikk time uka etter for å se om alt kom ut via blødningen. 2 dager etter blødde jeg ut alt (tror jeg). Selvfølgelig på do, som gjør at jeg føler meg som en morder. Mitt hode kaller meg en syk jævel som trakk barnet mitt opp i do..

Samboeren min måtte reise på sjøen på jobb dagen etter fosteret kom ut. Han ble borte en hel mnd. Vi snakket lite sammen da han var borte. Jeg hadde ingen her hjemme til å ta seg av meg. Jeg var så ødelagt. Blødde nesten hele den mnd.

Den første spontanaborten var den verste. De to andre var såpass tidlig, lite smerter, som en sterk mens. Nå er det 1 år siden jeg fant ut jeg var gravid. Det er en emosjonell tid for meg, og samboeren min blir nærmest irritert på meg, sier han ikke skjønner hvorfor jeg i det hele tatt gidder å tenke på det mer! Jeg føler han ikke bryr seg i det hele tatt.. Han har et barn fra før, og har aldri villet hatt flere. Men da jeg først ble gravid ville han det allikevel. Men nå, er forholdet ødelagt, vi er sammen, men på to helt vilt forskjellige stadier i livet. Jeg ønsker fortsatt barn, men jeg har stengt meg inne i huset siste 8 mnd. Jeg har såvidt vært på butikken. Jeg er så sykelig deprimert, usosial og ødelagt at jeg vet snart ikke mer. Samboeren er oppgitt og er aldri hjemme mer. Han er ikke utro, det vet jeg helt sikkert! Men jeg føler han unngår situasjonen med meg. Hvordan skal jeg klare å leve videre, komme over sorgen, møte mennesker igjen?? Alle visste at jeg var gravid og jeg føler jeg blir sett ned på uansett hvor jeg er. Barn er mitt største ønske og mål her i livet, og samboeren min fortalte meg at han ønsker det også, men ikke når ting er som det er mellom oss. Jeg trenger hjelp fra noen som har vært gjennom det samme som meg, og oss... Jeg går til psykolog, men der er det bare fokus på å få meg ut i jobb igjen, noe som har gitt meg angst og føler meg kvalt av alle forventningene folk har til meg.

Takker for alle svar!

 

[Jarlsberg]

Menn blir oftest lei seg de og, men på en annen måte føler jeg. Vi har mista både 7, 12 og 18 uker på vei, og for meg hjelper det å snakke om det mens samboeren min helst vil "glemme" det. Prøv å få han med til psykologen en gang?

 

[Drømmen1994]

Min samboer syntes situasjonen var kjempe vanskelig for jeg hadde bondt men sammtidig så viste han ikke hva han skulle gjøre for at ting skulle bli bedre. Men uten han hadde jeg aldri kommet meg opp og vi tok det nok like tungt begge 2 bare på litt forkjellige måter<3 Han er min klippe i hverdagen, men tenk på at menn ikke kjenner det på kroppen sånn vi gjør. Dem knytter seg ikke på samme måte med en gang!

 

[Fab4]

Prøv å fortell psykologen hvordan du har det, at du trenger å prate om det som skjedde!
Har du ikke en venninne eller familiemedlem som kan høre på deg, trøste deg?
Sender deg en stor klem!

 

[ho_mor]

Vi mistet i uke 16. Min samboer var ærlig og sa at han synes det er ekkelt og trist, men at han trur det er mye tyngre for meg, siden jeg har vært barnet i kroppen. Det er nok slik ja, vi kvinner tar det tyngre når det er "så tidlig ". Jeg er enda veldig trist og gråter ofte, helst for meg selv. Vi har bestemt oss for å prøve veldig snart igjen. Samboer er veldig ivrig, planlegger veldig I forhold til ivf-forsøk (det førte var også det). Men jeg føler kanskje at jeg skjuler følelsene mine litt, fordi jeg er så redd for at det blir slitsomt eller skremmende. Det er nok ikke rett det heller. Hold ut kjære du, og ta den tiden du trenger ❤ Har også vært borte fra jobben en periode. Det er viktig at du får hvilt deg. Du må få kjenne på dine følelser. Rart at psykologen ikke snakker mer om de følelsene du har, det er jo de som er hovedsaken til at du er borte fra jobb.

 

[Troillmor]

Mitt beste råd er ... tørr å være åpen! Rugg på tabulokket og snakk om følelsene. Det hjelper ingen at du holder alt inni deg!

Hadde nettopp starta på min 16. Uke som gravid og var 15+1 el 2 da jeg fødte han jeg regner som vår nr 3. Lille var på str med et foster på slutten av uke 12+/starten av uke 13+. Jeg hadde sett lille nurket 2 g på ul, uke 7+ og 12+0 og tilmed kjent non ørsmå blaff av liv... gledet meg voldsomt, spesielt siden denne spira satt uten no særlig prøving. Så gikk det galt... sen MA!

Syntes det var kjempe tungt og vanskelig fordi han så ut til å ta det så lett... tilslutt tvinga jeg meg-oss til å prate sammen. Etterpå er det fortsatt sårt at han ikke savner og har det vondt på samme måte som meg. Men har også fått en bedre forståelse for hvorfor "han bryr seg så lite"
-spira satt så mye fortere enn forventa (3pp... mot 2år på nr1 og 1.5år på nr2)
-han var ikke hjemme når jeg testa.
-han hadde ikke mulighet å være med på de to ultralyden
- kjente ikke kvalme, hormoner og livet i magen
- magen min syntes ikke så mye enda
-han var ikke med da jeg fikk bekrefta at det ikke var liv lengre...
Så han fortalte at ikke hadde knytta seg og det knapt nok hadde gått opp for ham hva som hadde skjedd... Han hadde ikke mista noe på samme måte som meg.
Tror mange menn har det på den måten , særlig når det blir en sa el ma forholdsvis tidlig... men det er likefullt viktig å prate sammen så dere får en forståelse av hvordan den andre har det. Praten vår ga meg forståelse for at han ikke tok tapet på samme dypt smertefulle måte som meg; og en slags lettelse for at han slapp å ha det like vondt som meg. Så tørr å være åpen. Tørr å kjenne på alle følelsene dine. Tørr å gjøre ting som letter sorgen og de vonde følelsene. Tørr å vise hvordan du har det!!! Det hjelper ingen å stenge følelsene inni seg, minst av alt deg!!! Bruk de rundt deg.. mannen, ei el fler venninner, psykologen, familien din.... ofte når en tør åpne seg litt møter man flere som har likende opplevelser og følelser.

Sender over en svær klem