BflyW
Elsker forumet
Jeg har så mange tanker for tiden.... vet ikke om det er situasjonen i seg selv (at jeg skal bli mamma) eller om det er hormonene som gjør det... men jeg får i alle fall mange rare tanker.
Bl.a begyndte jeg i dag å tenke på ei dame jeg en gang kjente. Hun var ei venninne av mamma, datteren hennes gikk i klassen min, og hun var i tillegg lærer på skolen min. En sommer, for 17 år siden, døde hun brått av brystkreft. Hun var 36 år.
Den gangen (jeg var 15) så var hun voksen. Hun var etablert og hadde levd en del.... Jeg syntes selvfølgelig det var grusomt, og syntes forferdelig synd på barna hennes (hun hadde 2 barn, en datter på 15 og en sønn på 12). Men nå har jeg plutselig begynt å tenke på henne - på hva hun gikk glipp av. En ting er at det kun er 4 år til jeg er like gammel som hun var da hun døde, men det nye er nå at jeg plutselig ser at ikke bare mistet barna en mor, men hun mistet muligheten til å se barna vokse opp. Det har plutselig blitt et tankekors for meg.
Mens jeg før har levd for meg selv, føler jeg nå et ansvar for å skulle leve og være der for Amaya, men jeg har også et brennende ønske om å få oppleve å se Amaya vokse opp. Ikke det at jeg ikke tidligere har hatt ønske om å leve lenge... men nå er det så utrolig viktig. Jeg ønsker ikke å gå glipp av denne lille jenta's liv!
Jeg var liksom ikke forberedt på at disse følelsene skulle være så sterke.
I tillegg er selvfølgelig angsten for at noe skal skje med Amaya, i magen eller etterpå...
Ei venninne av meg (med tre barn) sa (ganske fleipete) at når man blir mamma går man inn i en kronisk tilstand av å være redd, men "ta det med ro," sa hun "man venner seg til å være konstant redd!" Hehe... begynner å tro at det kanskje er noe i det?
[:D]
Bl.a begyndte jeg i dag å tenke på ei dame jeg en gang kjente. Hun var ei venninne av mamma, datteren hennes gikk i klassen min, og hun var i tillegg lærer på skolen min. En sommer, for 17 år siden, døde hun brått av brystkreft. Hun var 36 år.
Den gangen (jeg var 15) så var hun voksen. Hun var etablert og hadde levd en del.... Jeg syntes selvfølgelig det var grusomt, og syntes forferdelig synd på barna hennes (hun hadde 2 barn, en datter på 15 og en sønn på 12). Men nå har jeg plutselig begynt å tenke på henne - på hva hun gikk glipp av. En ting er at det kun er 4 år til jeg er like gammel som hun var da hun døde, men det nye er nå at jeg plutselig ser at ikke bare mistet barna en mor, men hun mistet muligheten til å se barna vokse opp. Det har plutselig blitt et tankekors for meg.
Mens jeg før har levd for meg selv, føler jeg nå et ansvar for å skulle leve og være der for Amaya, men jeg har også et brennende ønske om å få oppleve å se Amaya vokse opp. Ikke det at jeg ikke tidligere har hatt ønske om å leve lenge... men nå er det så utrolig viktig. Jeg ønsker ikke å gå glipp av denne lille jenta's liv!
Jeg var liksom ikke forberedt på at disse følelsene skulle være så sterke.
I tillegg er selvfølgelig angsten for at noe skal skje med Amaya, i magen eller etterpå...
Ei venninne av meg (med tre barn) sa (ganske fleipete) at når man blir mamma går man inn i en kronisk tilstand av å være redd, men "ta det med ro," sa hun "man venner seg til å være konstant redd!" Hehe... begynner å tro at det kanskje er noe i det?
[:D]
