Begynte for en stund siden når jeg så at gutten min hadde navlebrokk. Han ble bare verre og verre. Etter en tur på helsestasjonen torsdag 25 februar så fant vi ut at han også hadde lyskebrokk på begge sider. Henvisning ble sendt til ahus. I løpet av helgen ble han bare sykere og sykere. Dro til legen tirsdag 1 mars der fant han ut at lyskebrokken hadde vokst og at tarmen hadde satt seg fast. Ble sendt til Ullevål og vi kjørte i full fart inn. Der fikk kirurgene trykket inn brokket men de var bekymret. Det ble bestemt innleggelse og operasjon dagen etter. Kl 02.00 2 mars så begynte han å faste. Kl 09 kom de å hentet oss for å gå til operasjon. Der tok de han og gikk inn for å legge han i narkose. Jeg begynte straks å gråte redsel for min 8 uker gamle baby. Etter 3 timer kom de å hentet oss. Han var våken og operasjonen var vellykket. En veldig sløv og sulten gutt møtte oss. Han greide ikke å spise ordentlig på en stund og måtte ligge på oppvåkningen i 23 timer. Da kunne vi endelig reise hjem torsdag 3 mars. Alt gikk fint. Men ut på dagen fredag 4 mars så merket jeg at noe var galt og sjekket tempen hans som var 39.1. Dro da inn på Ullevål igjen. Der ble vi lagt inn. Blødprøve på lørdag viste crp på 80. Veneflon ble satt i beinet og han begynte på en antibiotika kur med 3 forskjellige typer antibiotika. Etter mange blødprøve, ultralyder og en urinprøve ble det bevist at han hadde uvi. Stor lykke å endelig finne ut hva det var. På søndag begynte han å våkne og smile igjen. Verdens nydeligste smil. Han har bare blitt bedre og bedre. Og i dag var crp på 25 og vi fikk reise hjem med medisiner. Merkelig å være hjemme med begge barna mine igjen etter så lang tid på sykehuset. Men må rose alle som jobber på barnekirurgisk. Fantastiske mennesker. Og sykehusbarn som hadde levert bagvogn til dem i vinterferien. Det ble min redning å kunne gå mange turer ute med han om dagen. Var ute til alle døgnets tider og trilla. Sitter i sofaen nå med verdens nydeligste gutt sovende oppå meg. Jeg har veldig mange følelser inni meg nå. Men mest takknemlig for at alle leger reagerte så fort og at alt gikk fint. Aner ikke enda om det skjer noe mer med han. Men krysser alt jeg har for at det er over nå. Jeg har grått mange tårer og er veldig sliten. Men søvn er ett fremmed ord. Ikke fordi jeg ikke kan sove men fordi jeg er for redd og spesielt siden jeg ikke lengre har sykehuset som passer på oss døgnet rundt. Jeg er så utrolig redd for lillegutt nå. Han har gått ned I vekt på sylehuset så håper han tar det fort igjen.
skremmende opplevelse