Mannen har hjemmekontor. Forventning

[mamat2prinsesser&4prinser]

Jeg tenker at når han sitter foran dataen etc, så jobber han. Når han står trippende rundt med en kaffekopp, så har han pause; og ja, synes jo han da KAN ta ungen når han tross alt har tatt avspasering for å være *med ungen* litt.
Synes jo han må få jobbe i fred, NÅR HAN JOBBER, men når det er litt krise og han står og tripper med en kaffekopp og SER på at det er krise, så synes jeg han er litt teit som blir sur fordi du spør og skylder på at han jobber.. spesielt når han viser at han ikke har dårlig tid med å prioritere å kjøre byen rundt etter lunsj liksom..
Men når han sitter og jobber og faktisk er på jobb, så må han også få være i fred, uten å bli spurt om husarbeid og avlasting.

Men det er jo greit at han er på jobb i det og det tidsrommet, og tar sine pauser, men problemet er vel at han også forventer å få pause etter jobb også, fordi han tross alt har jobbet.. Gubben her har i alle fall innsett at å være hjemme med smårollinger er MINST like tungt, eller egentlig tyngre, enn å være på jobb. Så da bør han bidra sånn at dere får like mye egentid i helger og ellers i hverdagen. Å skylde på at man er sliten etter jobb... jeg vet at jeg er i alle fall VELDIG sliten etter en dag hjemme med to små. Da får man dele på ettermiddags/kveldsskiftet litt. Med husarbeid og å ha barnet på kvelden. Kanskje dere får dele opp litt spesifikke tidsrom/dager, så dere begge får litt egentid ila uka.

virker ikke som om hovedproblemet er at han har hjemmekontor og vil arbeide da; men at han er uhyggelig og bidrar lite ellers også...??

Så enig

 

[Nei helsike heller]

Kom over en masteroppgave eller hva det var som sa at menn forventer mer egentid enn kvinner. De føler seg berettiget, trolig ubevisst. Diskusjonen her i hus gikk nettopp på det med at han ikke får egentiden sin.

Selv har jeg ikke gått til frisøren på ett år, ikke vært hos tannlegen, og fra å være velstelt med lakkede negler og sminke, er jeg nå helt «avkledd». Trene gjorde jeg langt oftere enn mannen her. Det har vært en stor omveltning og ikke ha tid til å gjøre det som tidligere fikk meg til å føle meg vel, og i starten ganske kjipt. ( det var på sett og vis tett knyttet til identiteten min) Jeg liker å føle meg stelt. Nå er jeg ribbet helt for alt, og knapt hårvask er det tid til uten hyl og skrik.Det å høre at han ikke får egentid er bare provoserende når ingen av oss har noe mer egentid enn den andre I tillegg til null alenetid måtte jeg føde, revne, lekke for så å amme meg til blods, pumpe og deretter gå for en helt naturlig look med 6 cm ettervekst, knekte og skjeve negler, hårete legger, null trening, hengemage, busker av øyenbryn, ingen alkohol verken før eller etter fødsel, en rekke matvarer har utgått grunnet svangerskap og amming. Og tross dette klager jeg ikke til han, og så få høre at han ikke har alenetiden sin og at han derfor oppfører seg som en sur fjortis hver dag, og at å ta babyen etter jobb er meeega slitsomt fordi han tross alt jobber hele dagen. Og når jeg i tillegg tar mini etter jobb, ber han gjøre noe hyggelig alene, tar mini så mye jeg makter hele helgen, også er han like potte sur og klager like mye som om det jeg gir han ikke er verdt noe som helst.
Og det rare er at han i forrige uke sa « gå ut, nyyyt tiden. Jeg tar mini med glede. Skal du ha noe godt å drikke. Du kan nyte hver ettermiddag om du vil» for så å komme tafsende og kåt, altså var generøsiteten jeg for et øyeblikk opplevde kun noe han gjorde for å oppnå sex. Dagen etter er han samme grinete gubbe og nå er han sur fordi han får mini i fanget av og til på ettermiddagene, noe han sa jeg kunne gjøre hveeer dag om jeg ville.
Jeg er bare så lei. Før vi fikk barn måtte jeg ta ansvar for alt som omhandlet barnet, for det var jo mitt prosjekt. Tvang han med på ikea og det ble bare krangling. Er som å ha blyvest på seg.

Vi samarbeider så dårlig. Han er ikke den verste og tar mye arbeid, men det føles som en kamp hver dag. Blytungt. Hadde en venninne her en dag, og jeg kjente på hvordan samarbeid kan være. Hun bare startet på neste oppgave og tenkte « hva mangler før vi går ut» Det hele var smidig, effektivt og gøy

Når du skriver at han stadig babler om "ditt prosjekt", inkludert det å få barn... Hvorfor FIKK dere i det hele tatt barn med hverandre? Man kan jo ikke gå inn for å lage et barn med den innstillingen han har? Sa han bare "ok, vi kan lage barn, men det er ditt prosjekt", sprøyta på og meldte seg ut? Varselklokkene ringer, unnskyld meg.

 

[Renzy]

Generelt sett så ser jeg i alle fall med min mann at jeg må være krystallklar med hva jeg forventer, hvis ikke blir det krasj. Vi ser hverdagen med ulike øyne, og slik er det bare, selv om det til tider er tungt og frustrerende. Vi har jevnlig «oppvaskmøter» der vi snakker ut om hvor det har skjært seg, og hva som må bli bedre for at hverdagen skal gå rundt uten at jeg sliter meg ut.
Når det gjelder hjemmekontor så må man bare akseptere at det faktisk er jobbtid. Har man avspasert og ikke lengre er på jobb - ja da blir det noe annet.
Når det gjelder å melde seg ut og si at barn var ditt prosjekt, så er det for meg helt hårreisende, og det hadde vært fullstendig uaktuelt med en slik holdning i vårt hus. Har man først fått barn, så får man være forelder 100%, ikke bare når det passer eller når ting er gøy og man føler for det. Jeg hadde gått fra en mann med en slik holdning.