Mannen ønsker å prøve på nytt.....

[*Maya*]

Jeg er så innmari usikker på hva jeg skal gjøre. Ble gravid med trillinger i oktober. Mistet alle rett før jul i MA. Kroppen min ville ikke rydde opp selv så måtte inn for å sette igang 22.desember. Jula har gått sin gang og jeg har nå gjort mitt for at de rundt meg skal ha en fin jul selv om jeg har hatt det tungt. Mannen syns også dette var leit men han er veldig innstilt på å prøve på nytt. Vi er begge 40 år og jeg føler at tida renner ut og at hvis vi skal ha et barn må de skje nå. Det er liksom ikke nok tid igjen til å drøye det ut. Jeg slutta å blø nå i romjula og jeg ønsker jo egentlig et barn men det føles bare så lite motiverende å skulle prøve. Gruer meg til å gå med frykt og bekymringer de første månedene. Gruer meg til å evt oppleve MA på nytt hvis det ikke går veien. Gruer meg til all usikkerheten rett og slett.
Vet ikke om jeg orker en sånn runde med bekymringer og nedturer for dette gikk mer innpå meg enn jeg trodde det skulle gjøre. Nå bare gråter jeg hele tiden fordi jeg ikke fikk med meg de tre små videre inn i dette året
Også vet jeg jo at mannen gjerne ønsker seg et barn. Føler meg bare slem om jeg skal nekte han det bare fordi jeg blir lei meg og sliten av en slik opplevelse. Føler meg bare så lite motivert til å prøve og frykter at jeg ikke skal klare å glede meg over en ny graviditet pga bekymringer.

 

[Phis]

Jeg er så innmari usikker på hva jeg skal gjøre. Ble gravid med trillinger i oktober. Mistet alle rett før jul i MA. Kroppen min ville ikke rydde opp selv så måtte inn for å sette igang 22.desember. Jula har gått sin gang og jeg har nå gjort mitt for at de rundt meg skal ha en fin jul selv om jeg har hatt det tungt. Mannen syns også dette var leit men han er veldig innstilt på å prøve på nytt. Vi er begge 40 år og jeg føler at tida renner ut og at hvis vi skal ha et barn må de skje nå. Det er liksom ikke nok tid igjen til å drøye det ut. Jeg slutta å blø nå i romjula og jeg ønsker jo egentlig et barn men det føles bare så lite motiverende å skulle prøve. Gruer meg til å gå med frykt og bekymringer de første månedene. Gruer meg til å evt oppleve MA på nytt hvis det ikke går veien. Gruer meg til all usikkerheten rett og slett.
Vet ikke om jeg orker en sånn runde med bekymringer og nedturer for dette gikk mer innpå meg enn jeg trodde det skulle gjøre. Nå bare gråter jeg hele tiden fordi jeg ikke fikk med meg de tre små videre inn i dette året
Også vet jeg jo at mannen gjerne ønsker seg et barn. Føler meg bare slem om jeg skal nekte han det bare fordi jeg blir lei meg og sliten av en slik opplevelse. Føler meg bare så lite motivert til å prøve og frykter at jeg ikke skal klare å glede meg over en ny graviditet pga bekymringer.

MA er så vondt!
Skjønner godt alt du kjenner på, jeg hadde mye av de samme tankene, men ble kjapt gravid igjen og måtte derfor ta stilling til det på en annen måte. Eg skal innrømme at de første ukene var helt jævlig og eg var helt sikker på ny MA. Hikstet og gråt meg gjennom tul i uke 7, 10 og 13 og var sikker på at eg skulle få dårlig nytt. MEN, det har gått bra og nå er termin snart bare en måned unna<3 Om dere velger å prøve igjen så sender jeg deg all styrke og tenker at det er størst sjanse for at det går bra!

 

[Lilth]

Jeg er så innmari usikker på hva jeg skal gjøre. Ble gravid med trillinger i oktober. Mistet alle rett før jul i MA. Kroppen min ville ikke rydde opp selv så måtte inn for å sette igang 22.desember. Jula har gått sin gang og jeg har nå gjort mitt for at de rundt meg skal ha en fin jul selv om jeg har hatt det tungt. Mannen syns også dette var leit men han er veldig innstilt på å prøve på nytt. Vi er begge 40 år og jeg føler at tida renner ut og at hvis vi skal ha et barn må de skje nå. Det er liksom ikke nok tid igjen til å drøye det ut. Jeg slutta å blø nå i romjula og jeg ønsker jo egentlig et barn men det føles bare så lite motiverende å skulle prøve. Gruer meg til å gå med frykt og bekymringer de første månedene. Gruer meg til å evt oppleve MA på nytt hvis det ikke går veien. Gruer meg til all usikkerheten rett og slett.
Vet ikke om jeg orker en sånn runde med bekymringer og nedturer for dette gikk mer innpå meg enn jeg trodde det skulle gjøre. Nå bare gråter jeg hele tiden fordi jeg ikke fikk med meg de tre små videre inn i dette året
Også vet jeg jo at mannen gjerne ønsker seg et barn. Føler meg bare slem om jeg skal nekte han det bare fordi jeg blir lei meg og sliten av en slik opplevelse. Føler meg bare så lite motivert til å prøve og frykter at jeg ikke skal klare å glede meg over en ny graviditet pga bekymringer.

Det her er ikke lett, spesielt ikke når dere ikke helt har alderen med dere heller
Men jeg tenker at det er viktig at du til en viss grad er klar for det.
Vi måtte igjennom en senabort i januar 2017, begynte aldri med prevensjon igjen og til sommeren var jeg gravid igjen.
Jeg var ikke klar. Fantes ikke klar. Var overbevist om at dette ikke kom til å gå, og da SA var et faktum i uke 6, så var jeg bare tom.

Vi måtte igjennom enda en senabort 2018, nå er jeg endelig gravid med regnbuebabyen vår og de første månedene har vært tunge.
Jeg har fått god psykisk hjelp under ventetiden, kanskje du kan få noen å snakke med?

Sender deg masse varme tanker og håper dere finner ut av det

 

[RainbowDash]

Jeg tenker du må få ta den tiden nå til å sørge og hente deg inn igjen fysisk og psykisk
Stor klem til deg, det er forferdelig å miste.
Om dun mann er klar for å prøve, ville jeg vært helt ærlig på at du trenger tid på å hente deg inn før du tar en avgjørelse om veien videre.

De gangene jeg har mistet, har det vært veldig tungt. Det har variert hvor tungt det har vært, tyngste var å miste tvillingene våre.
Gi deg selv tid, uavhengig av alderen din. Du blir ikke raskere klar for å prøve om du presser deg. Din kropp, du må lytte til den og hjertet ditt

 

[Muffe]

Klem