Mange tanker jeg trenger synspunkter på - vil du dele dine?

[VioAur<3]

Hei alle som orker å lese
Dame på 34, med to barn født i 2014 og 2018. Min personlighet er å være mamma, og selvfølgelig er man mamma til større barn også og de krever en hel del, men jeg kjenner at jeg ikke er ferdig. Jeg har hatt perioder jeg har trodd jeg har vært det, litt sånn i perioder jeg har "lett etter meg selv", men innser nå at jeg ikke trenger å lete lenger. Min "greie" er mammarollen. Føler det er så tabu å si at man trives med det. Det virker som at det for mange er en "midlertidig" ting, som folk venter på skal gå over. Om det gir mening? Anyway, lang historie kort. Mannen er sterilisert og vært 100% sikker på at han ikke skal ha flere, for han er nemlig en sånn som jeg snakker om ovenfor, at barn = check! Og nå venter han liksom på livet på "andre siden" og et barn nå "setter deg tilbake i tid". Sant skal sies at det at han har fått barn har ikke stoppet han i å kunne gjøre noe av det han vil. Uansett. Jeg har nok blitt med på mye av hans valg, og mange av de er jeg glad for, men kanskje innimellom gått på akkord med mine egne lyster, verdier og behov. Så jeg tok en skikkelig alvorsprat med han, og fortalte akkurat hvordan jeg opplever mitt liv. Hva mine livsmål og "meningen med livet er", og for første gang har jeg blitt sett. Jeg har ikke hatt noen intensjon av å overtale han, men at han faktisk skal ta litt innover seg hva ønskene mine betyr for meg. Det å bli mamma vil jeg nok si er min mening med livet. Man kan jo tenke at to er bra nok og jeg får ofte høre at jeg skal være fornøyd med de jeg har. Men jeg kjenner på at jeg har så mye mer å gi. Jeg vil ikke "bli ferdig" med unger. Jeg synes det er for tidlig, selv om det er noen år igjen.

Med det sagt, så lurer jeg litt på hvordan dere tok avgjørelsen om nummer 3? Det er veldig liten sjanse for at det blir det her, men jeg kjente et ørlite snev av håp. Og det gjorde meg samtidig litt engstelig, for da kom alle skrekkscenarioer opp i hodet. Jeg vil gjerne høre ALT om deres erfaring med nummer tre. Og er det en attpåklatt vil jeg enda mer høre bare frykten for hva andre vil si, gir meg puls.

Tusen takk på forhånd <3

 

[Gråspurv]

Jeg er enig med deg å være mamma er det kjekkeste i livet mitt og det er min greie. Det er omtrent ingen andre folk jeg liker bedre å være med enn ungene mine <3
Jeg vet ikke om jeg noen gang vil føle meg ferdig..

Hos oss var det i utgangspunktet sånn at vi snakket tidlig om å få en, men de første 4 årene handlet om å stabilisere oss og barna vi hadde fra før. Det var skal-skal ikke en lang stund.
Så jeg var 38 da jeg ble gravid med nr 3 og 39 da hun ble født. Attpåklatten vår er mellom 8 og 13 år yngre enn de andre, og hun er nok nærmere de to som bor her på heltid enn de to som er innom i helger.
Hun er en morsom og omsorgsfull (snart) 3-åring, særlig babytiden føltes som hun førte oss tettere sammen.

Jeg trodde jeg ville ha tid til en til aller siste baby etter henne, men jeg har helt gitt opp den tanken nå.
Samboer er helt done med baby, minste har vært mer krevende enn alle storesøsknene, og han ville aldri frivillig gått med på flere.
Eggreservene mine er såpass lave nå at Google sier at jeg ikke lenger er i fruktbar alder, så det er ikke så mye å gjøre med det heller..

Du er mye yngre enn meg og har tiden på din side iallefall
En sterilisert mann blir kanskje litt mer komplisert, men det skal jo gå an å reversere hvis man virkelig ønsker det

 

[VioAur<3]

Jeg er enig med deg å være mamma er det kjekkeste i livet mitt og det er min greie. Det er omtrent ingen andre folk jeg liker bedre å være med enn ungene mine <3
Jeg vet ikke om jeg noen gang vil føle meg ferdig..

Hos oss var det i utgangspunktet sånn at vi snakket tidlig om å få en, men de første 4 årene handlet om å stabilisere oss og barna vi hadde fra før. Det var skal-skal ikke en lang stund.
Så jeg var 38 da jeg ble gravid med nr 3 og 39 da hun ble født. Attpåklatten vår er mellom 8 og 13 år yngre enn de andre, og hun er nok nærmere de to som bor her på heltid enn de to som er innom i helger.
Hun er en morsom og omsorgsfull (snart) 3-åring, særlig babytiden føltes som hun førte oss tettere sammen.

Jeg trodde jeg ville ha tid til en til aller siste baby etter henne, men jeg har helt gitt opp den tanken nå.
Samboer er helt done med baby, minste har vært mer krevende enn alle storesøsknene, og han ville aldri frivillig gått med på flere.
Eggreservene mine er såpass lave nå at Google sier at jeg ikke lenger er i fruktbar alder, så det er ikke så mye å gjøre med det heller..

Du er mye yngre enn meg og har tiden på din side iallefall
En sterilisert mann blir kanskje litt mer komplisert, men det skal jo gå an å reversere hvis man virkelig ønsker det

Tusen takk for svaret ditt <3 setter pris på at du tok deg tid, og ikke minst å høre at vi er flere som trives i mammarollen var det noe spesielt med deres nummer 3, eller var hun bare rett og slett en mer aktiv unge? Synes det er kjedelig at det er så mange som ender med å ikke få den siste. Men det er klart - det er jo mange hensyn og faktorer som spiller inn. Det er nok større sannsynlighet for at jeg også ender med å akseptere at det ble med to, men samtidig når jeg tok det opp med samboer denne gangen, så kunne jeg ane et lite håp. Men ja, han er jo sterilisert, så tror nok å reversere det er en bøyg. Ikke er det 100% sikkert at man får fertiliteten tilbake, så bare tiden får vise her

 

[Gråspurv]

Hun er bare mer klistermerkebaby enn vi forventet.
Jeg hadde hele planen klar fra storesøsteren. Hun skulle få kveldsflaske sånn at andre kunne legge henne. Og legges kl 19.00 fra starten av..
Men ikke likte hun smokk, ikke flaske, ikke morsmelkerstatning, ikke å sove alene, 2-3 timers kveldsgråt hver kveld, og ble overtrett og overstimulert på et øyeblikk.
Som 3åring finner hun fortsatt ikke ro alene, men kan sove godt hele natten så lenge hun har noen å varme seg på.

Hun er hele familiens solstråle, mest glad og blid, full av omsorg og varme for alle <3
men det ble anderledes enn vi så for oss.
3 år med unntakstilstand gjør noe med forholdet også, så det knaker i sammenføyningene her..

 

[VioAur<3]

Hun er bare mer klistermerkebaby enn vi forventet.
Jeg hadde hele planen klar fra storesøsteren. Hun skulle få kveldsflaske sånn at andre kunne legge henne. Og legges kl 19.00 fra starten av..
Men ikke likte hun smokk, ikke flaske, ikke morsmelkerstatning, ikke å sove alene, 2-3 timers kveldsgråt hver kveld, og ble overtrett og overstimulert på et øyeblikk.
Som 3åring finner hun fortsatt ikke ro alene, men kan sove godt hele natten så lenge hun har noen å varme seg på.

Hun er hele familiens solstråle, mest glad og blid, full av omsorg og varme for alle <3
men det ble anderledes enn vi så for oss.
3 år med unntakstilstand gjør noe med forholdet også, så det knaker i sammenføyningene her..

Det er akkurat det der jeg er redd for. Jeg vet at et menneske til i familien vil gjøre noe med dynamikken. Men det er jo klart man ønsker det skal tilføre noe bra og selv få vokse opp i et harmonisk hjem. Så tenker jo ofte «jeg vet hva jeg har, men ikke hva jeg får». Men så kommer også tanken på «man har ett liv. Skal jeg la frykten og bekymringer styre valgene mine». Men uansett, det er eventuelt en lang prosess til det eventuelt blir aktuelt, så enn så lenge koser jeg meg bare med tanken

Men kjipt å høre at ting er vanskelig i forholdet deres. Håper dere klarer å finne ut av det <3