Å være mamma er ikke bare-bare. Noen ganger er det sårt, som idag.
Ved kveldsmaten bryter vesla mi sammen og sier hun ikke vil ake buss til skolen mer. Store krokodilletårer og oppriktig lei seg. Jeg får sååå vondt av henne, og umiddelbart vil jeg beskytte henne og si at "imårra kjører jeg deg".... men hvem tjener på det?
Hun begynte i 1. Klasse på mandag, først fikk vi beskjed om at 1.klassingene fikk drosje, så mandag og tirsdag var alt bare lykke- drosje var gøy! Trygt og godt for oss begge. Så kom kontrabeskjeden, fra onsdag ville drosja bare hente og slippe henne av på busslommen. Dette gjaldt også de på neste stopp, der 3 av klassevennene går på, bla bestevenninna. Jeg synes ikke det var ok at hun skulle stå der i 15 min alene å vente, så sa fra at de ikke trengte hente henne for det, da jeg likevel kjører forbi i samme tid. Ble med henne onsdag å kjørte buss, i dag busset hun alene. Desverre hadde hun vært litt treg og ikke kommet til døra før sjåføren hadde stengt den. Ingen krise, men for henne som er kjempesjenert og livredd for at ting skal gå galt, var det en skummel opplevelse. Det viser seg også at barna på neste stopp likevel fikk ake drosja til skolen, både i går og i dag. Hun er den eneste 1.klassingen som må kjøre den store bussen.
Jeg synes det er urettferdig som søren, så reiser innom taxisentralen imårra for å høre litt om dette er riktig.
Men tilbake til mammahjertet og krokodilletårene... Jeg fikk tårer i øynene selv, for hun er meg da jeg var på samme alder. Føler virkelig med henne! Men jeg ble enig med meg selv om at dette må hun jobbe med og komme over, hun vil vokse på det. Begynner jeg å kjøre henne helt til skolen gjør jeg oss begge en bjørnetjeneste, tror jeg...
Hva hadde du gjort?
Ved kveldsmaten bryter vesla mi sammen og sier hun ikke vil ake buss til skolen mer. Store krokodilletårer og oppriktig lei seg. Jeg får sååå vondt av henne, og umiddelbart vil jeg beskytte henne og si at "imårra kjører jeg deg".... men hvem tjener på det?
Hun begynte i 1. Klasse på mandag, først fikk vi beskjed om at 1.klassingene fikk drosje, så mandag og tirsdag var alt bare lykke- drosje var gøy! Trygt og godt for oss begge. Så kom kontrabeskjeden, fra onsdag ville drosja bare hente og slippe henne av på busslommen. Dette gjaldt også de på neste stopp, der 3 av klassevennene går på, bla bestevenninna. Jeg synes ikke det var ok at hun skulle stå der i 15 min alene å vente, så sa fra at de ikke trengte hente henne for det, da jeg likevel kjører forbi i samme tid. Ble med henne onsdag å kjørte buss, i dag busset hun alene. Desverre hadde hun vært litt treg og ikke kommet til døra før sjåføren hadde stengt den. Ingen krise, men for henne som er kjempesjenert og livredd for at ting skal gå galt, var det en skummel opplevelse. Det viser seg også at barna på neste stopp likevel fikk ake drosja til skolen, både i går og i dag. Hun er den eneste 1.klassingen som må kjøre den store bussen.
Jeg synes det er urettferdig som søren, så reiser innom taxisentralen imårra for å høre litt om dette er riktig.
Men tilbake til mammahjertet og krokodilletårene... Jeg fikk tårer i øynene selv, for hun er meg da jeg var på samme alder. Føler virkelig med henne! Men jeg ble enig med meg selv om at dette må hun jobbe med og komme over, hun vil vokse på det. Begynner jeg å kjøre henne helt til skolen gjør jeg oss begge en bjørnetjeneste, tror jeg...
Hva hadde du gjort?
Hun fant trøst i år høre hva jeg syntes var skummelt da jeg var liten osv.