Mamma med MS
- Trådstarter Tregutter
- Opprettet
MillaMillaMilla
Første møte med forumet
Hei:)
Her er jeg, Milla!
Virker bra å være her på babyverden. Bedre enn der vi var.
Ser vi har barn i samme alder :)
Aner ikke hvordan lage skjult gruppe, men det går sikkert bra å være her inne.
Her er jeg, Milla!
Virker bra å være her på babyverden. Bedre enn der vi var.
Ser vi har barn i samme alder :)
Aner ikke hvordan lage skjult gruppe, men det går sikkert bra å være her inne.
MillaMillaMilla
Første møte med forumet
Hei igjen!
Ser når jeg er inne på min profil - at vi kan sende hverandre meldinger også. Det virker bra!
Ser når jeg er inne på min profil - at vi kan sende hverandre meldinger også. Det virker bra!
Ja ikke sant.
Skal vi ta en liten presentasjon...
Vel .
Jeg er ihvertfall 30 år, snart 31. Fikk MS da minstemann var 4 mnd, det jeg trodde var en nerve i klem viste seg å være Ms, diagnosen fikk jeg 7 mnd senere. Jeg hadde ingen mistanke om MS, sa faktisk opp en uføreforsikring 1 mnd før jeg fikk diagnosen siden jeg hadde dobbelt opp (skulle gjerne hatt begge nå ja, men gjort er gjort og spist er spist...)
Jeg var i barselpermisjon da jeg fikk diagnosen, men er jeg utdannet sykepleier og har til diagnosen og litt etter jobbet i hjemmesykepleien. Jeg fikk en synsnervebetennelse i oktober 2009 og har vært sykemeldt. Fikk vel en nedtur og innrømmer at det å jobbe som sykepleier, med den fysiske tyngden og masse stress ikke er forenelig med MS, så jeg må tenke nytt. Jeg søkte om omskolering til helsesøster og håpet på å få støtte til dette, men NAV mente jeg hadde god nok utdannelse til å finne en jobb som jeg kan trives i... så vi får vel se...
Så nå er jeg "hjemmeværende" en periode, og trives igrunn veldig med det... Nå har jeg energi til å gi barna masse oppmerksomhet mens de er små og de vokser jo så altfor fort...
Skal vi ta en liten presentasjon...
Vel .
Jeg er ihvertfall 30 år, snart 31. Fikk MS da minstemann var 4 mnd, det jeg trodde var en nerve i klem viste seg å være Ms, diagnosen fikk jeg 7 mnd senere. Jeg hadde ingen mistanke om MS, sa faktisk opp en uføreforsikring 1 mnd før jeg fikk diagnosen siden jeg hadde dobbelt opp (skulle gjerne hatt begge nå ja, men gjort er gjort og spist er spist...)
Jeg var i barselpermisjon da jeg fikk diagnosen, men er jeg utdannet sykepleier og har til diagnosen og litt etter jobbet i hjemmesykepleien. Jeg fikk en synsnervebetennelse i oktober 2009 og har vært sykemeldt. Fikk vel en nedtur og innrømmer at det å jobbe som sykepleier, med den fysiske tyngden og masse stress ikke er forenelig med MS, så jeg må tenke nytt. Jeg søkte om omskolering til helsesøster og håpet på å få støtte til dette, men NAV mente jeg hadde god nok utdannelse til å finne en jobb som jeg kan trives i... så vi får vel se...
Så nå er jeg "hjemmeværende" en periode, og trives igrunn veldig med det... Nå har jeg energi til å gi barna masse oppmerksomhet mens de er små og de vokser jo så altfor fort...
Hei! Så bra at dere fant ut det her, begynte å bli deppa etter tråden på Ms-siden, jeg!! Klarte ikke la være å sjekke heller, lissom!! Jaja, noen er vel født mer muggene og pesimistiske enn oss andre! Har visst hatt profil her siden jeg ble gravid, hadde helt glemt det.. Men lurer veldig på: kommer det frem hva jeg heter og hvor jeg bor hos dere?? Ikke at det hadde vært noe krise når det bare er oss som er her, men med tanke på at jeg lever med sykdommen i skjul, så hadde det vært litt kjipt hvis dette feks kommer frem når jeg googles..
Er altså 32 år, samboer og har en sønn på 10 mnd. Hjemme i sv.sk.perm, starter å jobbe som lærer i november. Hatt diagnose ca 1.5 år. Bruker ikke medisiner foreløpig, og har ingen nevneverdige fysiske problemer. Stivhet og nummenhet er lissom blitt vanlig! MEN.. TENKER veldig mye,da. Absolutt.. Har lyst på søsken til sønnen min, vi har tanker om å prøve igjen om ca ett år.
Er altså 32 år, samboer og har en sønn på 10 mnd. Hjemme i sv.sk.perm, starter å jobbe som lærer i november. Hatt diagnose ca 1.5 år. Bruker ikke medisiner foreløpig, og har ingen nevneverdige fysiske problemer. Stivhet og nummenhet er lissom blitt vanlig! MEN.. TENKER veldig mye,da. Absolutt.. Har lyst på søsken til sønnen min, vi har tanker om å prøve igjen om ca ett år.
Hei jente 32.
Først, ingen opplysninger om navn eller bosted kommer frem :)
Ja, ble litt lei avsporingene på det andre forumet.
Vi er jo som dere sikker forstår i tenkeboksen ang flere søsken, men valget skal være overveid.
Jeg har heller ingen spesielle utfall, ihvertfall ikke synlige. Har en nummen høyre hånd, som jeg altså trodde var en nerve i klem, ellers er jeg litt ekstra trøtt , har rastløse ben og så har jeg hatt en synsnervebetennelse som kan gi litt utslag i tåkesyn dersom det er veldig lyst ute eller jeg har sovet lite.
Jeg har alltid fryktet sykdommen, ihvertfall gjennom utdannelsen sa jeg at ms er en sykdom jeg IKKE vil ha... men det kan man jo ikke velge... Men jeg tenker positivt og ønsker å få mest mulig ut av livet. Mottoet mitt for tiden er:Tenk positive tanker. Si positive ord. Gjør positive handlinger. Og det positive gror ....!
Først, ingen opplysninger om navn eller bosted kommer frem :)
Ja, ble litt lei avsporingene på det andre forumet.
Vi er jo som dere sikker forstår i tenkeboksen ang flere søsken, men valget skal være overveid.
Jeg har heller ingen spesielle utfall, ihvertfall ikke synlige. Har en nummen høyre hånd, som jeg altså trodde var en nerve i klem, ellers er jeg litt ekstra trøtt , har rastløse ben og så har jeg hatt en synsnervebetennelse som kan gi litt utslag i tåkesyn dersom det er veldig lyst ute eller jeg har sovet lite.
Jeg har alltid fryktet sykdommen, ihvertfall gjennom utdannelsen sa jeg at ms er en sykdom jeg IKKE vil ha... men det kan man jo ikke velge... Men jeg tenker positivt og ønsker å få mest mulig ut av livet. Mottoet mitt for tiden er:Tenk positive tanker. Si positive ord. Gjør positive handlinger. Og det positive gror ....!
Jeg kan vel også presentere meg her[:)]
Er 32 år og har ei jente på 11 mnd. Foreløpig relativt rolig ms, men går på Avonex pga noen småschub etter fødselen. Og så er jeg plaget med det legene kaller lett fatigue da.... Jeg skal begynne i jobb igjen om ca en måned, så det er jeg litt spent på hvordan skal gå
.
Trivelig å komme i kontakt med andre i lignende situasjon, det er tross alt noen ektra utfordringer med denne ms´en. Synes allikevel det er forferdelig trasig å lese om graviditet på mssiden, jeg velger å tro at datteren min heller vil være til med meg som mamma, en ikke å ha kommet til verden i det hele tatt - for det er jo faktisk alternativet!
Er 32 år og har ei jente på 11 mnd. Foreløpig relativt rolig ms, men går på Avonex pga noen småschub etter fødselen. Og så er jeg plaget med det legene kaller lett fatigue da.... Jeg skal begynne i jobb igjen om ca en måned, så det er jeg litt spent på hvordan skal gå
.Trivelig å komme i kontakt med andre i lignende situasjon, det er tross alt noen ektra utfordringer med denne ms´en. Synes allikevel det er forferdelig trasig å lese om graviditet på mssiden, jeg velger å tro at datteren min heller vil være til med meg som mamma, en ikke å ha kommet til verden i det hele tatt - for det er jo faktisk alternativet!
Hei Kira, jeg er så enig! Det var oss de skulle ha som foreldre! Jevngamle barn vi,da! Jeg skal også begynne å jobbe om en mnd, er veldig spent! Satser alt på at det går bra.. Tror egentlig det,asså. Som et lite aprops til debatten på mssiden: så lenge jeg føler meg frisk og rask, tror jeg det beste for sønnen min vil være å få en bror eller søster. Da tenker jeg også særlig på hvis ting ikke går som det skal med min helse. Må være ille å være enebarn da, tenker når han blir voksen.. Ikke at jeg har planer om at barna skal ta vare på meg, absolutt ikke, men uansett er det greit å ha noen å "dele" sine gamle foreldre med! [;)]
Jeg tok full permisjon, far fikk sine 10 uker! Han begynner 1.11, spennende
Jeg tok full permisjon, far fikk sine 10 uker! Han begynner 1.11, spennende
Jeg tror også barna har godt å ha søsken. Så lenge man ønsker og har overskudd. Barna har utrolig stor glede av hverandre og det er en ressurs for hverandre både som små, og senere i livet.
Det er også en av grunnene til at jeg tenker at en til kan være "aktuelt"... I tillegg er jeg i fin form, bortsett fra at jeg er trått hvis eg ikke får nok søvn. Min mann har ikke hatt noe permisjon i det hele tatt med de andre, så hvis det blir enneste gang, tror jeg han vil være mer hjemme. Jeg vet jo heller ikke min arbeidssituasjon, så det må vi ta når den tid evt kommer. Kanskje vi kan være så heldige å være hjemme begge to...?
Min erfaring er ihvertfall at overgangen mellom et og to barn var stor forskjell, med levering av barn i bhg i tillegg til å være hjemme var stor (jeg ville ha eldste mest mulig hjemme og leverte rundt 10 og hentet rundt 15. Burde nok ha tillatt mannen til å levere på morningen noen dager for å få litt roligere dager, men det valget står jeg ved selv om det ble stress!)
Uansett er det for tidlig å tenke graviditet riktig ennå, vi er midt oppi husbygging og vil bli ferdig med det, før vi "bestemmer" oss. Mannen har i tillegg lyst på et vårbarn....
Men ingenting er bestemt, vi vet jo heller ikke om min helse holder seg?
Valget er viktig, så jeg trenger god tid til å gjøre det, jeg ønsker ikke angre i ettertid på om vi valgte det ene eller andre.
Det er også en av grunnene til at jeg tenker at en til kan være "aktuelt"... I tillegg er jeg i fin form, bortsett fra at jeg er trått hvis eg ikke får nok søvn. Min mann har ikke hatt noe permisjon i det hele tatt med de andre, så hvis det blir enneste gang, tror jeg han vil være mer hjemme. Jeg vet jo heller ikke min arbeidssituasjon, så det må vi ta når den tid evt kommer. Kanskje vi kan være så heldige å være hjemme begge to...?
Min erfaring er ihvertfall at overgangen mellom et og to barn var stor forskjell, med levering av barn i bhg i tillegg til å være hjemme var stor (jeg ville ha eldste mest mulig hjemme og leverte rundt 10 og hentet rundt 15. Burde nok ha tillatt mannen til å levere på morningen noen dager for å få litt roligere dager, men det valget står jeg ved selv om det ble stress!)
Uansett er det for tidlig å tenke graviditet riktig ennå, vi er midt oppi husbygging og vil bli ferdig med det, før vi "bestemmer" oss. Mannen har i tillegg lyst på et vårbarn....
Men ingenting er bestemt, vi vet jo heller ikke om min helse holder seg?
Valget er viktig, så jeg trenger god tid til å gjøre det, jeg ønsker ikke angre i ettertid på om vi valgte det ene eller andre.
Jeg er veldig tilbakeholden i forhold til å få flere jeg altså.... Har selvfølgelig lyst, men tror ikke at vi tør å ta sjansen - det er jo ikke sikkert at det går like bra som denne gangen. Jeg tenker også på at jeg er i ferd med å bli "eldre"[:D], kanskje jeg hadde tenkt annerledes hvis vi hadde begynt tidligere?
Nå er det uansett vår lille solstråle som gjelder, hun skal jo følges opp i årene fremover. Hvordan føler dere som har flere barn at det går? Er dere i jobb feks?
Mannen tar forøvrig ut fedrekvoten på 10 uker, så det blir bra!
Nå er det uansett vår lille solstråle som gjelder, hun skal jo følges opp i årene fremover. Hvordan føler dere som har flere barn at det går? Er dere i jobb feks?
Mannen tar forøvrig ut fedrekvoten på 10 uker, så det blir bra!
MillaMillaMilla
Første møte med forumet
Hei!
Tilbake fra høstferie. Litt om meg: Er 33 år, har to barn, en i skolealder og en i barnehage. Vi vurderer en til, men ikke helt sikre. Et lite aber ved det hele; er at jeg får et attakk etter fødsel ca 9-11 mnd etterpå - skjedd hver gang -men så godt som bra igjen- bare fatique som har blitt værende. Men blir det en til da vil jeg stresse det helt ned i permisjonen. Ikke tenke på jobbing! Og be om forbyggingsmedisin og starte litt tidligere opp igjen med bremsemedisin igjen.
Ellers: Her også går det i oppussing... Skal bli godt å bli ferdig! Jobber litt, men går på AAP. Må finne meg noe annet å gjøre ift til jobb. Men hva i 50 prosent stiling? Finnes nesten ikke stillinger som jeg vil og kan gjøre.
Ps Blir ikke vårbarn på oss, men hvis det blir noe må det bli sommer eller høstbarn. Vil ikke ha for stor alder imellom: ikke mer enn 3 og et halvt år.
Mulig jeg leser litt kjapt - at dere har skrevet om det: Men har alle dere fått attakk etter fødsel - innenfor ett års tid?
Ha en god helg:))
MillaMillaMilla
Tilbake fra høstferie. Litt om meg: Er 33 år, har to barn, en i skolealder og en i barnehage. Vi vurderer en til, men ikke helt sikre. Et lite aber ved det hele; er at jeg får et attakk etter fødsel ca 9-11 mnd etterpå - skjedd hver gang -men så godt som bra igjen- bare fatique som har blitt værende. Men blir det en til da vil jeg stresse det helt ned i permisjonen. Ikke tenke på jobbing! Og be om forbyggingsmedisin og starte litt tidligere opp igjen med bremsemedisin igjen.
Ellers: Her også går det i oppussing... Skal bli godt å bli ferdig! Jobber litt, men går på AAP. Må finne meg noe annet å gjøre ift til jobb. Men hva i 50 prosent stiling? Finnes nesten ikke stillinger som jeg vil og kan gjøre.
Ps Blir ikke vårbarn på oss, men hvis det blir noe må det bli sommer eller høstbarn. Vil ikke ha for stor alder imellom: ikke mer enn 3 og et halvt år.
Mulig jeg leser litt kjapt - at dere har skrevet om det: Men har alle dere fått attakk etter fødsel - innenfor ett års tid?
Ha en god helg:))
MillaMillaMilla
Therese82
Betatt av forumet
Hei!
Eg og har ms...
Har hatt de i mange år, men fikk ikkje diagnosa før feb 06.
Har ei lita jente på 5 mnd no [:D]
Bruka tysabri, men har ikkje begynt på igjen etter fødselen for eg vurdera om eg ska
få en liten til med en gang.
Eg blir jo ikkje noke bedre med åra so de må igrunn bli no eller aldri.
Men til tross for att eg slite masse me å vere trøtt og sliten, so syns eg igrunn de er helt greit å ha ms..
eg kunne jo ha fått noke som er verre so.. [:D]
Eg og har ms...
Har hatt de i mange år, men fikk ikkje diagnosa før feb 06.
Har ei lita jente på 5 mnd no [:D]
Bruka tysabri, men har ikkje begynt på igjen etter fødselen for eg vurdera om eg ska
få en liten til med en gang.
Eg blir jo ikkje noke bedre med åra so de må igrunn bli no eller aldri.
Men til tross for att eg slite masse me å vere trøtt og sliten, so syns eg igrunn de er helt greit å ha ms..
eg kunne jo ha fått noke som er verre so.. [:D]
Hei!
Det var "godt" å finne ut at det er flere enn meg her. Misforstå meg rett. Sykdommen kan være grusom og jeg unner ingen å få den, men det er godt å vite at man ikke er alene.
Jeg er 30 år og fikk diagnosen Ms i påska 2010 etter ett kraftig attakk. Jeg har to gutter en på 18 måneder og en på 5,5 år.
I det daglige plages jeg ikke nevneverdig annet enn at jeg er voldsomt sliten og blir dårlig om jeg ikke får nok søvn. Jeg har valgt å holde sykdommen skjult, da jeg er på jobbjakt etter flytting. Og jeg tror ikke det er noe en ny arbeidsgiver ser så veldig positivt på.
Ellers har jeg mine oppturer og nedturer. Jeg er jo ikke syk, men vet jo så inderlig godt at jeg har en sykdom som det er stor sannsynlighet for at på ett eller annet tidspunkt vil gjøre meg til en annen enn den jeg er i dag enten fysisk eller psykisk. Og det er en tanke som plager meg veldig.
Har lest en del om sykdommen, men det meste er jo så svartmalt alt man kan bli deprimert av mindre. Derfor håper jeg å kunne bli kjent med noen andre i samme situasjon, og at vi sammen kan se det positive i livene våre!
Det var "godt" å finne ut at det er flere enn meg her. Misforstå meg rett. Sykdommen kan være grusom og jeg unner ingen å få den, men det er godt å vite at man ikke er alene.
Jeg er 30 år og fikk diagnosen Ms i påska 2010 etter ett kraftig attakk. Jeg har to gutter en på 18 måneder og en på 5,5 år.
I det daglige plages jeg ikke nevneverdig annet enn at jeg er voldsomt sliten og blir dårlig om jeg ikke får nok søvn. Jeg har valgt å holde sykdommen skjult, da jeg er på jobbjakt etter flytting. Og jeg tror ikke det er noe en ny arbeidsgiver ser så veldig positivt på.
Ellers har jeg mine oppturer og nedturer. Jeg er jo ikke syk, men vet jo så inderlig godt at jeg har en sykdom som det er stor sannsynlighet for at på ett eller annet tidspunkt vil gjøre meg til en annen enn den jeg er i dag enten fysisk eller psykisk. Og det er en tanke som plager meg veldig.
Har lest en del om sykdommen, men det meste er jo så svartmalt alt man kan bli deprimert av mindre. Derfor håper jeg å kunne bli kjent med noen andre i samme situasjon, og at vi sammen kan se det positive i livene våre!
Her er det en stund siden jeg har vært innom... Var en tur i Spania for 2 uker siden og det var supert. Reiste med min pappa og hans fru for å se på leilighet. LItt rart å være bote fra barn og mann, men heldigvis finnes telefon :)
Det er jo hyggelig at flere har funnet veien hit... Går det ann å lage en egen gruppe hvor det blir litt mer oversiktig, noen som vet?
Hvor i landet er det dere andre befinner dere? Jeg bor i Sandefjord.
Det er jo hyggelig at flere har funnet veien hit... Går det ann å lage en egen gruppe hvor det blir litt mer oversiktig, noen som vet?
Hvor i landet er det dere andre befinner dere? Jeg bor i Sandefjord.
Jeg er litt grønn her inne, men vet de går ann å lage en privat gruppe på FB. Da vil andre se hvem som er med, men ikke hva som blir skrevet ol. Man kan også ha en hemmelig gruppe, da går det ikke ann å se hverken medlemmer eller innhold- lurer på om man må bli invitert for å bli med, og det kan jo være vanskelig sien jeg ikke vet hvem dere andre er...
Noen som er med på en privat gruppe på FB?
Vi kan finne et navn og alle som vil ha kontakt kan melde seg i?
Noen som er med på en privat gruppe på FB?
Vi kan finne et navn og alle som vil ha kontakt kan melde seg i?