Heihei!
Endelig har det begynt å synke inn at jeg er GRAVID!
Jeg har nå kommet til 9+2 og i dag har vi vært på Ul, alt så helt fint ut! Og "lille" hadde hjertelyd på 179 og var 2,3 cm [:D]
Har aldri vært gravid før og jeg er en skikkelig kontrollfreak, så dette kjenner jeg er en utfordring for meg. Det å stole på at magen skal gjøre arbeidet og at babyen kommer som den skal i November. Og ikke minst ha alt i orden på forhånd, helst skulle vognen vært montert i går! [8D] Men jeg har heldigvis ikke sett på en enda.. ...
Plagene kom som et sjokk når jeg bekket over 6 uker, i allefall kvalmen. Og de hvite hvite løgnene begynner det å bli vanskelig å holde styr på. De nærmeste av venner og foreldre/søsken vet og de fleste forstår.
Men venner som ikke har barn selv eller som aldri har vært gravid, har liten forståelse for at det har kommet en ny sjef i magen.
Merker allerede at enkelte tar stor avstand og pipa plutselig har fått en annen tone. Mye av det er sikkert mine hormoner også, som gjør meg veldig nærtagende, men jeg klarer ikke unngå å bli såret og fornærmet. Bare vent til det blir deres tur!
Det er vel flere som mister venner når en får barn? Det er kanskje normalt?
Ellers av symptomer;
* Ømme bryst
* Tisser hele tiden
* Litt uren hud
* KVALM, oppkast ca. annenhver dag
* Halsbrann
* stive hofter?
* Vondt i korsryggen
* Tung pust, lungene er plutselig ikke store nok!
Har en følelse av at dette kommer til å bli et laaangt svangerskap om ikke "noe" bedrer seg etterhvert.
Jeg er veldig delt i følelsene rundt graviditeten. Hadde ikke sett for meg at det kom til å slå meg ut som det gjorde og jeg føler meg allerede sliten! Heldigvis er jeg sykmeldt så jeg slipper å møte veggen helt.
Men det å skulle fungere i alle rollene som vennine 24/7, kjæreste, husmor, meg selv osv. er vanskelig og jeg har mest lyst til å stenge meg inne eller reise langt bort til jeg er ferdig. Føler meg veldig alene plutselig, oppi alt dette som egentlig skal være livets største glede!
Neste innlegg håper jeg er litt mer lysbetont [:)]
Endelig har det begynt å synke inn at jeg er GRAVID!
Jeg har nå kommet til 9+2 og i dag har vi vært på Ul, alt så helt fint ut! Og "lille" hadde hjertelyd på 179 og var 2,3 cm [:D]
Har aldri vært gravid før og jeg er en skikkelig kontrollfreak, så dette kjenner jeg er en utfordring for meg. Det å stole på at magen skal gjøre arbeidet og at babyen kommer som den skal i November. Og ikke minst ha alt i orden på forhånd, helst skulle vognen vært montert i går! [8D] Men jeg har heldigvis ikke sett på en enda.. ...
Plagene kom som et sjokk når jeg bekket over 6 uker, i allefall kvalmen. Og de hvite hvite løgnene begynner det å bli vanskelig å holde styr på. De nærmeste av venner og foreldre/søsken vet og de fleste forstår.
Men venner som ikke har barn selv eller som aldri har vært gravid, har liten forståelse for at det har kommet en ny sjef i magen.
Merker allerede at enkelte tar stor avstand og pipa plutselig har fått en annen tone. Mye av det er sikkert mine hormoner også, som gjør meg veldig nærtagende, men jeg klarer ikke unngå å bli såret og fornærmet. Bare vent til det blir deres tur!
Det er vel flere som mister venner når en får barn? Det er kanskje normalt?
Ellers av symptomer;
* Ømme bryst
* Tisser hele tiden
* Litt uren hud
* KVALM, oppkast ca. annenhver dag
* Halsbrann
* stive hofter?
* Vondt i korsryggen
* Tung pust, lungene er plutselig ikke store nok!
Har en følelse av at dette kommer til å bli et laaangt svangerskap om ikke "noe" bedrer seg etterhvert.
Jeg er veldig delt i følelsene rundt graviditeten. Hadde ikke sett for meg at det kom til å slå meg ut som det gjorde og jeg føler meg allerede sliten! Heldigvis er jeg sykmeldt så jeg slipper å møte veggen helt.
Men det å skulle fungere i alle rollene som vennine 24/7, kjæreste, husmor, meg selv osv. er vanskelig og jeg har mest lyst til å stenge meg inne eller reise langt bort til jeg er ferdig. Føler meg veldig alene plutselig, oppi alt dette som egentlig skal være livets største glede!
Neste innlegg håper jeg er litt mer lysbetont [:)]