Jeg var gravid i uke 15 og fant ut på tidlig ultralyd at fosteret var dødt og ikke var større enn 8 uker. Jeg hadde ikke hatt noen smerter eller blødninger og var veldig overrasket og knust. Først tok jeg en kirurgisk utskrapning, men opplevde etter noen dager at det kom ut ting som ikke var normalt. Det viste seg på ny ultralyd at de ikke hadde fått ut alt (dette skjer ytterst sjeldent) så jeg måtte gjennom en ny kirurgi, en hystroskopi.
Det gikk fint og jeg er i utgangspunktet frist og sunn, 27 år og alt var bra i livmoren min. Problemstillingen min er at jeg ble gravid veldig veldig raskt, ca. 1 uke etter at jeg hadde sluttet med p piller i 12 år!! Samboer og jeg hadde snakket vagt om å få barn utover høsten i år, men jeg sluttet på p piller fordi jeg planla å bruke annen prevensjon i vår, jeg ble gravid selv om vi var veldig forsiktige.
Det eneste jeg klarer å tenke er at jeg har så lyst på en baby. Samboeren min er 30 år og vi har kjøpt leilighet sammen og vært sammen i 3 år. Når jeg var gravid var han først helt i sjokk, men etterhvert gledet han seg utrolig mye og planla masse for den lille. Han er veldig glad i og flink med barn. Når jeg har tatt opp dette med å prøve igjen sier han at han ikke klarer å tenke på det nå oppi alle operasjonene og det å takle dette psykisk. Vi skal på ferie om en uke og overtar ny leilighet vi skal pusse opp om 2,5 uke. Han sier at når vi har flyttet og ting er litt mer på stell "Kan vi begynne å snakke om det igjen". Tenk om han ikke vil prøve igjen. Oppi to operasjoner, jeg har fortalt alle på jobben min om gravidteten (og hvordan det gikk) alle rundt oss var så glad og aller viktigst jeg og vi som gledet oss i hjel til den lille nøtta vår. Tenk om han ikke vil prøve igjen.
Noen som har vært i lignende situasjon?
Det gikk fint og jeg er i utgangspunktet frist og sunn, 27 år og alt var bra i livmoren min. Problemstillingen min er at jeg ble gravid veldig veldig raskt, ca. 1 uke etter at jeg hadde sluttet med p piller i 12 år!! Samboer og jeg hadde snakket vagt om å få barn utover høsten i år, men jeg sluttet på p piller fordi jeg planla å bruke annen prevensjon i vår, jeg ble gravid selv om vi var veldig forsiktige.
Det eneste jeg klarer å tenke er at jeg har så lyst på en baby. Samboeren min er 30 år og vi har kjøpt leilighet sammen og vært sammen i 3 år. Når jeg var gravid var han først helt i sjokk, men etterhvert gledet han seg utrolig mye og planla masse for den lille. Han er veldig glad i og flink med barn. Når jeg har tatt opp dette med å prøve igjen sier han at han ikke klarer å tenke på det nå oppi alle operasjonene og det å takle dette psykisk. Vi skal på ferie om en uke og overtar ny leilighet vi skal pusse opp om 2,5 uke. Han sier at når vi har flyttet og ting er litt mer på stell "Kan vi begynne å snakke om det igjen". Tenk om han ikke vil prøve igjen. Oppi to operasjoner, jeg har fortalt alle på jobben min om gravidteten (og hvordan det gikk) alle rundt oss var så glad og aller viktigst jeg og vi som gledet oss i hjel til den lille nøtta vår. Tenk om han ikke vil prøve igjen.
Noen som har vært i lignende situasjon?