MA i uke 15 - hva nå?

[Caroline___1989]

Jeg var gravid i uke 15 og fant ut på tidlig ultralyd at fosteret var dødt og ikke var større enn 8 uker. Jeg hadde ikke hatt noen smerter eller blødninger og var veldig overrasket og knust. Først tok jeg en kirurgisk utskrapning, men opplevde etter noen dager at det kom ut ting som ikke var normalt. Det viste seg på ny ultralyd at de ikke hadde fått ut alt (dette skjer ytterst sjeldent) så jeg måtte gjennom en ny kirurgi, en hystroskopi.

Det gikk fint og jeg er i utgangspunktet frist og sunn, 27 år og alt var bra i livmoren min. Problemstillingen min er at jeg ble gravid veldig veldig raskt, ca. 1 uke etter at jeg hadde sluttet med p piller i 12 år!! Samboer og jeg hadde snakket vagt om å få barn utover høsten i år, men jeg sluttet på p piller fordi jeg planla å bruke annen prevensjon i vår, jeg ble gravid selv om vi var veldig forsiktige.

Det eneste jeg klarer å tenke er at jeg har så lyst på en baby. Samboeren min er 30 år og vi har kjøpt leilighet sammen og vært sammen i 3 år. Når jeg var gravid var han først helt i sjokk, men etterhvert gledet han seg utrolig mye og planla masse for den lille. Han er veldig glad i og flink med barn. Når jeg har tatt opp dette med å prøve igjen sier han at han ikke klarer å tenke på det nå oppi alle operasjonene og det å takle dette psykisk. Vi skal på ferie om en uke og overtar ny leilighet vi skal pusse opp om 2,5 uke. Han sier at når vi har flyttet og ting er litt mer på stell "Kan vi begynne å snakke om det igjen". Tenk om han ikke vil prøve igjen. Oppi to operasjoner, jeg har fortalt alle på jobben min om gravidteten (og hvordan det gikk) alle rundt oss var så glad og aller viktigst jeg og vi som gledet oss i hjel til den lille nøtta vår. Tenk om han ikke vil prøve igjen.

Noen som har vært i lignende situasjon?

 

[Snorkfrøkna_90]

Så utrolig trist å høre Har vært i en noe lignende situasjon. Jeg er også 27 år, mannen er 30. Vi ble gravid på første forsøk etter pilleslutt og var overrasket over at det gikk så raskt, men lykkelige, da vi begge veldig ønsker oss barn og hadde snakket mye om å starte prøvingen. Så mistet jeg i uke 12/13, og det var ganske tungt i etterkant.

Jeg tror nok at mannen din fortsatt veldig gjerne vil fortsette å prøve. Du sier ikke noe om hvor lenge det er siden din MA, så jeg antar at det har skjedd nå nettopp. Kanskje synes han det er mye å fordøye akkurat nå? Det har nok vært vanskelig for ham. Han hadde begynt å glede seg, og så skjedde plutselig dette. Kanskje er han redd for at det samme skal skje igjen? Jeg husker at mannen min syntes det var svært vanskelig/tungt å se på at jeg måtte gå gjennom hele denne prosessen. Vi ble imidlertid enig om å prøve igjen så raskt som mulig. For hvem vet hvor lang tid det tar å bli gravid igjen. Det er ikke sikkert det går like raskt som første gangen. Det er over et halvt år siden min SA, og jeg har ikke blitt gravid ennå. Og det er som du sier at det å bli gravid igjen er nesten det eneste jeg klarer å tenke på.
Jeg synes du skal forsøke å snakke med mannen din om dette, og forklare at på tross av det som har skjedd så har du lyst til å fortsette prøvingen. Kanskje kan dere komme frem til et kompromiss hvor dere kan ta en liten pause akkurat nå til ferien er over og dere har gjort det meste av oppussingen? Noen anbefaler også å vente en syklus etter SA/MA før man prøver igjen.

Håper det ordner seg, og at dere blir raskt gravide igjen

 

[snippsnappsnuppa]

Leit å høre at du har mistet. Sier som de andre; gi det tid-både du og han trenger å komme dere etter sjokket. Det kan være skremmende for han å vite at du blir operert flere ganger. Kan være lurt å drøye til etter flytting og oppussing, jeg snakker av erfaring her håper du får det bedre etterhvert. Tror alle tenker på å bli gravid igjen, samtidig kan det være lurt å gi seg selv et pusterom.

 

[Moderator Amalie]

Trist å høre at du har mistet. Håper tiden vil være en god venn - ta godt vare på hverandre. Sender en stor klem.

 

[Veivalsa]

Så leit å høre
Ble også gravid på første forsøk, var da helt frisk og 23 år, men oppdaget MA i uke 13 som utviklet seg til en SA noen dager senere.
Det er veldig vanlig å ønske å bli gravid igjen med en gang. Mest sannsynlig er han redd for at det vil gå dårlig igjen, og skjønner at det kan virke skremmende.
Jeg ville som de andre her snakket med han om dine følelser rundt dette, og at det kanskje for deg er en del av sorgprosessen å kunne prøve igjen. Det er en måte å se fremover på, og sannsynligheten for at kroppen vil trenge en runde med menstrasjon før det er klart for en ny spire er til stede.
Dere må sammen finne ut om dere trenger en pause før dere prøver, men du må samtidig si at du trenger et klart svar å forholde deg til og ikke vente 2,5 uker før dere snakker om det.
Klem [emoji173]️

 

[Vbt]

Det er veldig vanlig å ønske å bli gravid igjen helst med en gang. Kjente selv på det selv også, både etter SA uke 7, og etter at datteren vår døde etter fullbårent svangerskap.
Det er også veldig vanlig for partner å ville beskytte. Og en måte å beskytte fra at dette skal skje igjen er at man ikke prøver igjen.

 

[snippsnappsnuppa]

Hvordan går det med deg?

 

[DenSomVenterPåNoeGodt]

Det er veldig vanlig å ønske å bli gravid igjen helst med en gang. Kjente selv på det selv også, både etter SA uke 7, og etter at datteren vår døde etter fullbårent svangerskap.
Det er også veldig vanlig for partner å ville beskytte. Og en måte å beskytte fra at dette skal skje igjen er at man ikke prøver igjen.

Etter at jeg opplevde en dramatisk ex.u. da jeg var gravid første gangen, var jeg livredd for å bli gravid igjen og hva mer det kunne gjøre med den stakkars kroppen min. Men da jeg fem år senere opplevde en SA i uke 11, for ikke å snakke om da jeg mistet tvillinger i dødfødsel i uke 21 i fjor, har det å bli gravid igjen nesten vært det eneste som har stått i hodet på meg. Det var faktisk den eneste trøsten og fremtidshåpet jeg hadde igjen etter tvillingene, og jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skulle ha greid å leve videre uten å kunne fortsette å prøve. Det virket bare så fullstendig meningsløst at de lå der i graven uten meg. Men det som holdt meg gående, var de ukentlige samtalene med fertilitetsterapeut, der jeg både fikk bearbeidet ting og følte at jeg gjorde alt jeg kunne for at det skulle bli bedre neste gang. Nå er jeg 4+1 gravid igjen med fin hcg på blodprøven, og det gjør at jeg kan gå gjennom denne sørgehelgen (årsdag i dag og i overimorgen) med friskt mot tross alt

Gynekologen min ville faktisk overtale meg til å la være å prøve igjen fordi hun ville beskytte psyken min som hun sa. En annen venninne var redd for helsen min ... Men moren min og fødeavdelingen forstod heldigvis at dette var den beste (og eneste) måten for meg å komme meg videre på. Og skulle jeg møte veggen til slutt sllikevel? Vel, det er ikke en gang til å tenke på, men da har jeg iallfall prøvd alt. Det blir ingen "hva om" her i gården.