I 15 tiden i dag så fikk jeg plutselig skikkelig synsforstyrrelse på Venstre øye, samt at jeg ble veldig uvel og ekkel i form. Tok en tlf ned til føden som ville ha meg inn til sjekk. Prøvde da å ringe bf for å si ifra, bare sånn at han var klar over det. Han tok ikke tlf fordi han var på jobb, så regnet med at han ville ringe opp når han så det. Men nå ser jeg at han har åpnet snap fra meg for en times tid siden, men ikke giddi å ringt meg opp
Altså, jeg ringer aldri han hvis det ikke er noe viktig, så blir litt forbannet når han sier at han skal stille opp osv men fader ikke gidder å ta seg bryet med å ringe opp engang den eneste gangen jeg ringer han uten å ha sagt ifra på forhånd
Nå gikk det jo heldigvis bra på sykehuset, var visst aura migrene uten hodepine
Altså, jeg ringer aldri han hvis det ikke er noe viktig, så blir litt forbannet når han sier at han skal stille opp osv men fader ikke gidder å ta seg bryet med å ringe opp engang den eneste gangen jeg ringer han uten å ha sagt ifra på forhåndNå gikk det jo heldigvis bra på sykehuset, var visst aura migrene uten hodepine
Er veldig vanskelig og frustrerende når mannfolk ikke prioriterer svangerskapet på samme måte som oss og at de ikke forstår hvordan vi har det. Her lå jeg en natt alene på sykehuset og kom hjem dagen etter til tomt hus for samboer/bf hadde dratt på fest. Hele dagen ble ødelagt for det hadde bygget seg opp så mye følelser og reddsel på sykehuset som jeg hadde behov for å snakke om. Han sin unnskyldning var at «jamen, alt var jo fint! Babyen har det bra! Da er det ikke vits å bekymre seg»
Kunne ha kverka han noen ganger
