Lurer på nummer to..

Heloise

Andre møte med forumet
Julibarna2024☀️
Hei dere! Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men det er vel kun for å lufte noen tanker.

Samboer og jeg er 30 år, og har et barn på 2 år. Han er selvfølgelig vårt livs gave, og vi vet vi ønsker minst ett barn til.

Samtidig er vi begge meget karrierefokuserte. Da vi fikk førstemann passet det utrolig fint jobbmessig, og pandemien gjorde at vi begge fikk ekstra mye tid hjemme. Vi brukte imidlertid 9 måneder før jeg ble gravid med vår lille (hadde vel og merke to kjemiske graviditeter før det).

Uansett. Nå er vi begge der at vi ønsker å prøve igjen. Jeg landet drømmejobben for en stund tilbake, og er kun halvveis i «prøveperioden», så er stressa for å bli gravid nå før den er over. Har mottatt masse gode tilbakemeldinger- men er redd for å skuffe sjefer. Egentlig en absurd tanke- en kvinnes fertilitet synker jo i denne alderen… blæh.

Noen som har vært i lignende situasjon som vil dele sine tanker? Tenk hvis jeg blir gravid på første forsøk. tenk om det tar 1 år? Man vet jo aldri.
 
Hei dere! Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men det er vel kun for å lufte noen tanker.

Samboer og jeg er 30 år, og har et barn på 2 år. Han er selvfølgelig vårt livs gave, og vi vet vi ønsker minst ett barn til.

Samtidig er vi begge meget karrierefokuserte. Da vi fikk førstemann passet det utrolig fint jobbmessig, og pandemien gjorde at vi begge fikk ekstra mye tid hjemme. Vi brukte imidlertid 9 måneder før jeg ble gravid med vår lille (hadde vel og merke to kjemiske graviditeter før det).

Uansett. Nå er vi begge der at vi ønsker å prøve igjen. Jeg landet drømmejobben for en stund tilbake, og er kun halvveis i «prøveperioden», så er stressa for å bli gravid nå før den er over. Har mottatt masse gode tilbakemeldinger- men er redd for å skuffe sjefer. Egentlig en absurd tanke- en kvinnes fertilitet synker jo i denne alderen… blæh.

Noen som har vært i lignende situasjon som vil dele sine tanker? Tenk hvis jeg blir gravid på første forsøk. tenk om det tar 1 år? Man vet jo aldri.
Peis på!

Det er ingen garantier for at du blir gravid med en gang. Og arbeidsgiver kan ikke si deg opp for at du er gravid, ikke en gang i prøvetiden. Du er en kvinne i fertil alder, så når dem ansatte deg visste dem at det var en mulighet for at du skulle bli gravid igjen. Det er ikke egoistisk ovenfor din arbeidsgiver at du blir gravid.
 
Hei dere! Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men det er vel kun for å lufte noen tanker.

Samboer og jeg er 30 år, og har et barn på 2 år. Han er selvfølgelig vårt livs gave, og vi vet vi ønsker minst ett barn til.

Samtidig er vi begge meget karrierefokuserte. Da vi fikk førstemann passet det utrolig fint jobbmessig, og pandemien gjorde at vi begge fikk ekstra mye tid hjemme. Vi brukte imidlertid 9 måneder før jeg ble gravid med vår lille (hadde vel og merke to kjemiske graviditeter før det).

Uansett. Nå er vi begge der at vi ønsker å prøve igjen. Jeg landet drømmejobben for en stund tilbake, og er kun halvveis i «prøveperioden», så er stressa for å bli gravid nå før den er over. Har mottatt masse gode tilbakemeldinger- men er redd for å skuffe sjefer. Egentlig en absurd tanke- en kvinnes fertilitet synker jo i denne alderen… blæh.

Noen som har vært i lignende situasjon som vil dele sine tanker? Tenk hvis jeg blir gravid på første forsøk. tenk om det tar 1 år? Man vet jo aldri.
Det er nok en større sjangse for at det kan ta noen prøveperioder for og bli gravid, enn at det sitter på første runde :)
Jeg søkte ny jobb da jeg var gravid, og tenkte at denne får jeg aldri, da jeg møtte opp stortjukk på jobbintervju. Tross at vi var 5 stk som ble kalt inn til intervju, fikk jeg jobben, tross svangerskap om mammapermisjon! Dette er noe vi må forvente om vi ønsker unge utdannede i jobb hos oss i mange år, sa lederen :)
Så jeg ville startet og prøve med en gang om dere begge ønsker barn nå. Så er det jo fint når det ikke blir så veldig mange år mellom barna og:) lykke til!
 
Altså.. Når de ansetter en kvinne på 30 år (spesielt i din situasjon; med en toåring i hus allerede), så har de nok nesten regnet med at du skulle bli gravid om ikke så alt for lenge. Noe annet ville vært korttenkt :hilarious:

Ikke sikkert du blir dårlig i graviditeten, og da er det jo i så fall I BESTE FALL 8-9 måneder før du går ut i permisjon.

Du har aldri noen garanti for at du blir gravid med en gang, så ville bare forberedt meg på å gønne på ;)
 
Jeg hadde det litt sånn når jeg ble gravid med nummer 2. hadde da en frøken på 7 mnd når jeg ble gravid igjen. Og rett før jeg ble gravid med nr 1 (vi brukte 3 år på nr1), så fikk jeg en sjefsstilling på jobb.. var ikke høy i hatten når jeg sa det til sjefen første gangen liksom, for å så fortelle i permisjonen at jeg var gravid igjen :dance011MEN, min sjef sa det så fint « vi er dum om vi ansetter en kvinne i 20 årene og ikke forventer at hun skal ha barn snart». Sånn er det bare. Vi brukte som sagt 3 år på første, det var INGEN garanti for at det skulle gå så fort med nr 2..

Jeg sier kjør på, du har ingen garantier! Lykke til!
 
Takk for svar folkens <3 de er helt logiske og bekrefter egentlig bare det jeg selv tenker.

Så sjukt at dersom man tar en lang utdannelse, jobber seg oppover et par-tre år, så er man plutselig der at man må ha synkende fertiliteten i bakhodet… livet har jo nettopp begynto_O
 
Takk for svar folkens <3 de er helt logiske og bekrefter egentlig bare det jeg selv tenker.

Så sjukt at dersom man tar en lang utdannelse, jobber seg oppover et par-tre år, så er man plutselig der at man må ha synkende fertiliteten i bakhodet… livet har jo nettopp begynto_O
Helt sant. Jeg har planer om å søke meg inn på 6-årig profesjonsstudium, men først vil jeg prøve å få barn ettersom studier og jobb kan vente mens den biologiske klokken ikke kan det. I tillegg er samboer lege i LIS-forløp (mye jobbing) så det er ikke sikkert at det er løselig for oss at jeg går i gang med medisinstudier med det første nå som vi bor så langt unna familie og venner. Jeg vet dog at jeg har lyst til å studere mer, men det kan vente noen år til:joyful:
 
Helt sant. Jeg har planer om å søke meg inn på 6-årig profesjonsstudium, men først vil jeg prøve å få barn ettersom studier og jobb kan vente mens den biologiske klokken ikke kan det. I tillegg er samboer lege i LIS-forløp (mye jobbing) så det er ikke sikkert at det er løselig for oss at jeg går i gang med medisinstudier med det første nå som vi bor så langt unna familie og venner. Jeg vet dog at jeg har lyst til å studere mer, men det kan vente noen år til:joyful:
Ikke sant- ser den! :Heartpink Du vet sikkert om mulighetene, men jeg har feks en venninne som studerer medisin på siste året nå, og hun har fått to barn under studietiden. Tydeligvis ganske vanlig å «pause» profesjonsstudier for barn ettersom mange ikke kommer inn før de er i slutten av tjueårene/tidlig trettiårene!
 
Jeg begynte på en 5-årig spesialisering i fjor høst, og stod med positiv test i hånda 1 mnd før oppstart. Det var prøveperiode 13. Kjedelig å komme til sin nye sjef etter noen uker og fortelle at man skal ut i permisjon til våren, men altså… de visste at jeg hadde et barn fra før, og jeg var tydelig på at familie står helt øverst på min prioriteringsliste, og allikevel valgte de å ansette meg :confused005

Jeg tenker at ingen av dine kolleger/sjefer kommer til å skape juletradisjoner med deg, blåse ut lysene på kaka til bursdager med deg, ha film- og spillkvelder, dra på ferieturer, eller gi deg den klemmen som varmer aller mest i hele verden.

Jeg velger familie/barn over jobb 10 av 10 ganger, og når jeg er ferdig spesialisert har jeg altså brukt 11 år på høyere utdanning, så det er ikke fordi jeg ikke bryr meg om jobb og karriere, jeg bryr meg bare MER om familie :happy:
 
Jeg begynte på en 5-årig spesialisering i fjor høst, og stod med positiv test i hånda 1 mnd før oppstart. Det var prøveperiode 13. Kjedelig å komme til sin nye sjef etter noen uker og fortelle at man skal ut i permisjon til våren, men altså… de visste at jeg hadde et barn fra før, og jeg var tydelig på at familie står helt øverst på min prioriteringsliste, og allikevel valgte de å ansette meg :confused005

Jeg tenker at ingen av dine kolleger/sjefer kommer til å skape juletradisjoner med deg, blåse ut lysene på kaka til bursdager med deg, ha film- og spillkvelder, dra på ferieturer, eller gi deg den klemmen som varmer aller mest i hele verden.

Jeg velger familie/barn over jobb 10 av 10 ganger, og når jeg er ferdig spesialisert har jeg altså brukt 11 år på høyere utdanning, så det er ikke fordi jeg ikke bryr meg om jobb og karriere, jeg bryr meg bare MER om familie :happy:
100%! :Heartred
 
Ikke sant- ser den! :Heartpink Du vet sikkert om mulighetene, men jeg har feks en venninne som studerer medisin på siste året nå, og hun har fått to barn under studietiden. Tydeligvis ganske vanlig å «pause» profesjonsstudier for barn ettersom mange ikke kommer inn før de er i slutten av tjueårene/tidlig trettiårene!
Det er helt vanlig å ta pause under studiene, kanskje spesielt når en driver med lange studieforløp nettopp fordi det tar så innmari lang tid og gjerne har en brukt mange år på å komme inn på studiet og. Det blir som en livsstil akkurat som det er en helt egen livsstil å jobbe i helsevesenet og sikkert innen mange andre yrker også (har alltid jobbet innen helse så jeg kan kun snakke for de som jobber 3-delt turnus her) og hvis noen blir sure fordi du velger å få barn så er det deres tap, du skal trossalt ha et liv utenom jobb og. For meg er også venner og familie 10 av 10 ganger viktigere enn utdanning, jobb og karriere selv om jeg har brukt typ hele livet på å bygge den. Det kommer alltid en hverdag etter en lang dag på jobb :Heartred
 
Jeg begynte på en 5-årig spesialisering i fjor høst, og stod med positiv test i hånda 1 mnd før oppstart. Det var prøveperiode 13. Kjedelig å komme til sin nye sjef etter noen uker og fortelle at man skal ut i permisjon til våren, men altså… de visste at jeg hadde et barn fra før, og jeg var tydelig på at familie står helt øverst på min prioriteringsliste, og allikevel valgte de å ansette meg :confused005

Jeg tenker at ingen av dine kolleger/sjefer kommer til å skape juletradisjoner med deg, blåse ut lysene på kaka til bursdager med deg, ha film- og spillkvelder, dra på ferieturer, eller gi deg den klemmen som varmer aller mest i hele verden.

Jeg velger familie/barn over jobb 10 av 10 ganger, og når jeg er ferdig spesialisert har jeg altså brukt 11 år på høyere utdanning, så det er ikke fordi jeg ikke bryr meg om jobb og karriere, jeg bryr meg bare MER om familie :happy:
Som jeg skulle sagt det selv, jeg hadde gjort akkurat det samme. Jeg har ofte opplevd at de som klarte å balansere jobben med fritid og familie osv. ofte var flinkere og mer fokuserte i jobben de gjorde. Slik var det når jeg var student, det var så mange av de litt eldre ofte de med 2-3 små barn som gjennomgående sanket A-er som om det var verdens letteste greie :dead:
 
Last edited:
Back
Topp