lumina
Gift med forumet
Dette blir vel kanskje en litt annerledes dagbok, men jeg poster den likevel [:)]
Min store frustrasjon er ikke at jeg sliter med å bli gravid. Men at jeg er redd for å bli det..
Jeg ønsker jo søsken til småen, men samtidig ikke.. Jeg har lyst på flere barn, men jeg får angst med tanken på en ny baby..
Jeg kan gjerne gå gravid, og føde er null problem, men babytiden.. det er min store barriære, som jeg ikke vet om jeg klarer å krysse... [&o]
Luminamannen ønsker flere små, så alt står og faller på meg..
Det er vanskelig.. Mange vil vel mene; "hva er det å tenke på egentlig? Selvfølgelig skal du få flere unger". Kanskje vil noen føle det urettferdig, at jeg, som ikke sliter med fruktbarheten, nøler.. Mens mange må drømme og ønske i måneder og år før noe hender..
Det hender bare 5% av nybakte mødre. 5 av 100.. En av de fem var meg..
Fødselsdepresjon! Sorgen over å ha født et velskapt barn...
Så absurd, men likevel så virkelig - for meg. For det var sånn jeg følte det.
Mens andre nybakte mødre stråler av glede, følte jeg bare sorg. Jeg gråt, og sørget - en forbudt sorg.
En sorg som ingen kan forstå, for den er så tabu - så uhørt - at man helst ikke bør snakke om den.
Jeg følte ingen tilknytning til sønnen min før han var 6 mnd gammel. Klart, jeg gjorde det som var forventet av meg. Jeg tok meg av han, han manglet ingenting.. Min eneste måte å mestre depresjonen var å prøve å være verdens beste mamma. Supermamma. Hun som gjør alt rett. Hele livet mitt dreide seg om å være den perfekte mor. På utsiden! Men inni meg var det kaos. Og et intenst ønske om å slippe unna. Et ønske om å dø. Jeg drømte ofte om det om nettene, og det er umulig for meg å forklare den intense følelsen av skuffelse i det jeg våknet og innså at jeg fortsatt var i live.. Slik var livet mitt.. Anfall av angst som satte meg helt ut, og som gjorde at jeg etter tre måneder ikke lenger var i stand til å ta vare på min egen sønn alene lenger. Luminamannen måtte ta over permisjonen i tre måneder, og jeg var sykemeldt, måtte til psykolog og satt på antidepressiva..
Mitt første halve år som mor er så preget av nederlagsfølelse at jeg ikke vet om jeg våger det på nytt igjen. Jeg kjenner panikken komme krypende med tanken. Hvordan overvinne frykten?
I dag har vi det supert som familie, og jeg elsker sønnen min.. så jeg vet det går over.. Men tør jeg gjøre det om igjen?
Det hender bare 5%.. 5 av 100 nybakte mødre.
Av de 5, hvor mange opplever det igjen?
Kan et barn nr 2 være utløsende for et nytt personlig helvete?
Så det er min store frustrasjon! Å prøve eller ikke prøve?
Min store frustrasjon er ikke at jeg sliter med å bli gravid. Men at jeg er redd for å bli det..
Jeg ønsker jo søsken til småen, men samtidig ikke.. Jeg har lyst på flere barn, men jeg får angst med tanken på en ny baby..
Jeg kan gjerne gå gravid, og føde er null problem, men babytiden.. det er min store barriære, som jeg ikke vet om jeg klarer å krysse... [&o]
Luminamannen ønsker flere små, så alt står og faller på meg..
Det er vanskelig.. Mange vil vel mene; "hva er det å tenke på egentlig? Selvfølgelig skal du få flere unger". Kanskje vil noen føle det urettferdig, at jeg, som ikke sliter med fruktbarheten, nøler.. Mens mange må drømme og ønske i måneder og år før noe hender..
Det hender bare 5% av nybakte mødre. 5 av 100.. En av de fem var meg..
Fødselsdepresjon! Sorgen over å ha født et velskapt barn...
Så absurd, men likevel så virkelig - for meg. For det var sånn jeg følte det.
Mens andre nybakte mødre stråler av glede, følte jeg bare sorg. Jeg gråt, og sørget - en forbudt sorg.
En sorg som ingen kan forstå, for den er så tabu - så uhørt - at man helst ikke bør snakke om den.
Jeg følte ingen tilknytning til sønnen min før han var 6 mnd gammel. Klart, jeg gjorde det som var forventet av meg. Jeg tok meg av han, han manglet ingenting.. Min eneste måte å mestre depresjonen var å prøve å være verdens beste mamma. Supermamma. Hun som gjør alt rett. Hele livet mitt dreide seg om å være den perfekte mor. På utsiden! Men inni meg var det kaos. Og et intenst ønske om å slippe unna. Et ønske om å dø. Jeg drømte ofte om det om nettene, og det er umulig for meg å forklare den intense følelsen av skuffelse i det jeg våknet og innså at jeg fortsatt var i live.. Slik var livet mitt.. Anfall av angst som satte meg helt ut, og som gjorde at jeg etter tre måneder ikke lenger var i stand til å ta vare på min egen sønn alene lenger. Luminamannen måtte ta over permisjonen i tre måneder, og jeg var sykemeldt, måtte til psykolog og satt på antidepressiva..
Mitt første halve år som mor er så preget av nederlagsfølelse at jeg ikke vet om jeg våger det på nytt igjen. Jeg kjenner panikken komme krypende med tanken. Hvordan overvinne frykten?
I dag har vi det supert som familie, og jeg elsker sønnen min.. så jeg vet det går over.. Men tør jeg gjøre det om igjen?
Det hender bare 5%.. 5 av 100 nybakte mødre.
Av de 5, hvor mange opplever det igjen?
Kan et barn nr 2 være utløsende for et nytt personlig helvete?
Så det er min store frustrasjon! Å prøve eller ikke prøve?