luminas dagbok - å prøve eller ikke prøve?

lumina

lumina

Gift med forumet
Dette blir vel kanskje en litt annerledes dagbok, men jeg poster den likevel [:)]
Min store frustrasjon er ikke at jeg sliter med å bli gravid. Men at jeg er redd for å bli det..


Jeg ønsker jo søsken til småen, men samtidig ikke.. Jeg har lyst på flere barn, men jeg får angst med tanken på en ny baby..
Jeg kan gjerne gå gravid, og føde er null problem, men babytiden.. det er min store barriære, som jeg ikke vet om jeg klarer å krysse... [&o]

Luminamannen ønsker flere små, så alt står og faller på meg..

Det er vanskelig.. Mange vil vel mene; "hva er det å tenke på egentlig? Selvfølgelig skal du få flere unger". Kanskje vil noen føle det urettferdig, at jeg, som ikke sliter med fruktbarheten, nøler.. Mens mange må drømme og ønske i måneder og år før noe hender..

Det hender bare 5% av nybakte mødre. 5 av 100.. En av de fem var meg..
Fødselsdepresjon! Sorgen over å ha født et velskapt barn...

Så absurd, men likevel så virkelig - for meg. For det var sånn jeg følte det.
Mens andre nybakte mødre stråler av glede, følte jeg bare sorg. Jeg gråt, og sørget - en forbudt sorg.
En sorg som ingen kan forstå, for den er så tabu - så uhørt - at man helst ikke bør snakke om den.

Jeg følte ingen tilknytning til sønnen min før han var 6 mnd gammel. Klart, jeg gjorde det som var forventet av meg. Jeg tok meg av han, han manglet ingenting.. Min eneste måte å mestre depresjonen var å prøve å være verdens beste mamma. Supermamma. Hun som gjør alt rett. Hele livet mitt dreide seg om å være den perfekte mor. På utsiden! Men inni meg var det kaos. Og et intenst ønske om å slippe unna. Et ønske om å dø. Jeg drømte ofte om det om nettene, og det er umulig for meg å forklare den intense følelsen av skuffelse i det jeg våknet og innså at jeg fortsatt var i live.. Slik var livet mitt.. Anfall av angst som satte meg helt ut, og som gjorde at jeg etter tre måneder ikke lenger var i stand til å ta vare på min egen sønn alene lenger. Luminamannen måtte ta over permisjonen i tre måneder, og jeg var sykemeldt, måtte til psykolog og satt på antidepressiva.. 

Mitt første halve år som mor er så preget av nederlagsfølelse at jeg ikke vet om jeg våger det på nytt igjen. Jeg kjenner panikken komme krypende med tanken. Hvordan overvinne frykten?

I dag har vi det supert som familie, og jeg elsker sønnen min.. så jeg vet det går over.. Men tør jeg gjøre det om igjen?

Det hender bare 5%.. 5 av 100 nybakte mødre.
Av de 5, hvor mange opplever det igjen?

Kan et barn nr 2 være utløsende for et nytt personlig helvete?

Så det er min store frustrasjon! Å prøve eller ikke prøve?


 
Jeg ville bare si at jeg vet hvordan det er å føle sånne "forbudte" følelser...
Oppveksten min har vært veldig annerledes enn mange andre barn sin. Normal start... Gode og kjærlige foreldre som forgudet meg og gjorde alt for meg... men så kom lillesøster og hun viste seg å ikke være som alle andre barn. Hun er veldig hardt rammet av autisme og lever totalt inne i sin egen verden. Var veldig masse hensyn å ta til henne heletiden når det var noe vi familien skulle gjøre. Hun ble etterhvert som tiden gikk mer og mer agressiv mot meg. Jeg måtte ofte bare låse meg inn på rommet mitt fordi søsteren min slet meg ut....

De forbudte følelsene mine var da jeg gikk over til å hate min egen søster... Nå har det forandret seg da... nå er det ikke selve mennesket jeg hater, men den sykdommen hun har og den dritten som fulgte med det... Men en lang periode av livet mitt så hatet jeg det mennesket så intenst og jeg lå og gråt om kvelden og ønsket henne død... Det var ikke så lett heller å snakke om fordi alle andre var jo så glade i sine søsken og man snakket om søskenkjærlighet... Søsken som småkranglet litt og ble venner igjen... Jeg gikk rundt å så på barn som hadde søsken og hadde helt annet forhold til søsken enn det jeg hadde.. Vondt var det.. Men man kommer over det.

Det ble mye om meg i din dagbok her, men poenget mitt var å vise at jeg har full forståelse for hvordan det er å føle sånne forbudte følelser... Ingen å snakke med om det fordi man blir sett rart på når man prøver... Det går over på sitt vis... men lett er det ikke. Sender masse klemmer til deg om du vil ha.

Jeg kan ikke si om du bør prøve enda en gang eller ikke... for det er noe du må finne ut helt selv. Men jeg kan bare si at jeg tror kanskje det vil bli annerledes en andre gang... Da er det liksom ikke noe helt nytt å få en baby. Da er det ikke så voldsomt som det å bli mor for første gang. Klart det er noe helt spesielt med den nye babyen også. Det blir ikke helt likt som den forrige... Går du fortsatt til psykolog så kunne vel kanskje dette være noe å ta opp med psykologen. Kanskje prøve å forebygge den depresjonen og kanskje unngå det?

Lykke til uansett hva du måtte komme fram til.. Skal vite at jeg dømmer deg ikke fordi om du har et litt annet utgangspunkt enn mange her inne. Du er like velkommen til å skrive dagbok som de som løper rundt og tester og ønsker seg barn mer enn alt annet. Jeg er da en av dem som løper rundt å tester vilt da. [;)]
 
Tusen takk for svar, Surita [:)]
Det er godt å høre at man ikke er alene om slike forbudte følelser..
Jeg skjønner godt hvordan du føler det mtp din søster. Det blir som en slags sorg over det som ikke ble sånn som det kunne ha vært, på en måte. Det må ha vært tungt for deg..[&o]

Jeg går ikke til psykolog lenger, gikk bare en kort periode. Fra jeg ba om hjelp gikk det veldig fort. Helsesøster var fantastisk, hun hadde nok hatt mistanke en stund, så hun var neppe overrasket når jeg ringte og sa jeg trengte hjelp. Hun hjalp meg med alt. Erik ble født i april, jeg søkte hjelp i juli. 1. oktober var jeg friskemeldt, seponert fra cipralex og hadde sluttet med samtalehjelp. Alt var selvsagt ikke tipp topp med en gang, men det gikk bra, og ble gradvis veldig bra [:)] Som sagt, nå er jeg 100% frisk, og elsker mammarollen..

Jeg tenker også at det kanskje vil bli annerledes med nestemann.. Usikkerheten vil ikke være der, for jeg har vært igjennom det før. Og OM jeg skulle havne i depresjon igjen, så vet jeg hvordan jeg skal takle det [:)]

Jeg er mer åpen for tanken nå enn noengang før, så vi får se [:)]
En ting som gjør meg skeptisk er at luminamannen er i ny jobb, som gjør at han er 1 mnd hjemme og 1 mnd borte..

I allefall har jeg akkurat slutten på pillen. Dag 2 i dag.. Vi er ikke prøvere ennå, men vil få oversikt over syklusen min igjen..
 
I dag er jeg på dag 3.. I teorien bare på pause i pillebrett, og vet enda ikke om jeg begynner på nytt brett.. [:-]

Lett skal det ikke være, men denne syklusen er det svært liten sannsynlighet (lik 0) for graviditet, siden mannen er borte stoooore deler av måneden.. Det kjøper meg enda en måned i tenkeboksen [;)]

Vi hadde besøk av en bebi i dag, en nusselig og søt liten jente. Jeg var skrekkslagen [:D] Men samtidig litt beroliget, jeg troooor jeg vil kunne klare det en gang til.. Og bare jeg kommer over den første tiden, de første 6-8 mnd, så går det nok bra [:)] Å ha en stor baby er morsomt og fantastisk.. Å ha en 1,5 åring er helt utrolig, den lille fanten gir meg så mye [:)]

Denne gangen vet jeg jo hva jeg går til. Denne gangen kjenner jeg til fallgruvene med hensyn til amming, samtidig som jeg vet at å gi flaske ikke er det samme som å ha feilet som mor. Jeg vet at Erik skrek så mye fordi han hadde melkeallergi, ikke fordi han hatet meg. Jeg vet mye mer, det er ikke lenger nytt og skremmende.. I allefall prøver jeg å fortelle meg selv det [:-]

Når det gjelder Erik får jeg dårlig samvittighet uansett. Hvis jeg en dag bestemmer meg for at han skal bli enebarn, så føler jeg at jeg frarøver han det fantastiske i å ha et søsken.. Hvis jeg bestemmer meg for å gi han en bror eller søster, så får jeg også dårlig samvittighet. At han må dele på oppmerksomheten.. At han kanskje føler at han blir nr 2 i rekken, for en baby vil trenge meg på en helt annen måte enn han.. Og vil jeg klare å elske babyen, like mye som jeg elsker Erik?

Hva om jeg blir deprimert igjen. Forrige gang gikk det jo ikke ut over noen, Erik fikk det han trengte av omsorg og stell.. Men denne gangen er det ikke bare meg og babyen. Denne gangen er det Erik også. Erik som fortjener en oppegående mamma, som klarer å fokusere på han også, midt i det hele.. Vakre, spesielle, nydelige lille Erik.. Han fortjener ikke en mamma som gråter hele dagen. Som kanskje ikke har like mye tålmodighet som vanlig..

I grunnen har vi all verdens tid.. Vi trenger ikke ta en avgjørelse i dag.. Erik er bare 1,5 år.. Så blir det ikke to tette, men barn med 3-4-5 år mellom hverandre har da glede av hverandre de også.. har de ikke? [:-]
 
Nå har jeg kommet til dag 4 i syklusen, og mensen er på tilbaketur..
regner med at den holder seg her i dag og i morgen, men så bør den forsvinne..

Jeg tenker på å ikke fortsette på nytt p-pillebrett, men vet ikke om jeg er moden for direkte prøving enda. Tror jeg vil begynne å tempe igjen, vi brukte temping/sykluskontroll som prevensjon i 2006, da Erik snek seg inn i magen min igjen.. Helt utrolig hvordan det går ann egentlig, vi hadde samleie fem, F-E-M, dager før eggløsning (som ble påvist både via EL-test og temping..) Og likevel ble jeg gravid [:-] Hell i uhell kaller jeg det, selv om det gikk som det gikk i barselstiden [:)]

...i dag har jeg en god dag, sånn babymessig.. Tenker at jeg faktisk vil ha en til.. Håper kanskje på en liten jente..[;)]
Har navnene klare, sånn ca.. Hvis det blir gutt blir det mest sannsynlig en Bjørn (med Emil i reserve..) Da blir poden oppkalt etter en av sine oldefedre[:)] Luminamannen vil ha Bjørn, etter sin farfar.. Og jeg har lyst på Emil etter min farfar.. Kanskje Bjørn Emíl kunne vært noe da? Har forresten noen ganger tenkt på å gi Erik mellomnavnet Johannes.. Erik Johannes[:)] Jentenavn hadde jeg tenkt Alise først, men jo mer jeg hørte det i hodet mitt, jo mindre likte jeg det.. Nå avskyr jeg det [8D] Men jeg kunne tenkt meg en liten Johanna - eller evt bare Hannah [:)]

Jeg ser litt på babyutstyr på nett.. drømmer kanskje litt [;)]
Det er jo så gøy med utstyr! Ser på vogner og bilstoler og senger..
Jeg tror jeg vil gå for DuoLogic bilstol neste gang [:)] Eller kjøpe babystol + en større bakovervendt stol til Erik, så kan babyen overta Erik sin Secura etterhvert.. Vogn er det verre med.. Det kommer jo også litt ann på når babyen kommer, og om Erik bruker vogn enda da.. Og om vi trenger søskenvogn eller ikke..

Uansett, rart å sitte å tenke slik.. Jeg tar det nesten som en selvføle at jeg skulle bli gravid med en gang vi forsøkte, men slik er det jo ikke nødvendigvis.. Det er jo mange som sliter litt.. Og det ligger jo i familien at det er vanskelig å få barn.. [&:] Jeg tenker vel at jeg er fruktbar siden Erik kom før vi i det hele tatt prøvde på barn.. Og syklusene mine er jo stabile.. [8|]

Jaja.. tiden vil vise [:)]
 
Jaja, da er vi kommet til dag 13 [:)] Hvis syklusen er normal etter pilleslutt har jeg eggløsning i morgen eller dagen etter. Jeg brukte å ha eggløsning på dag 14-15 før fødselen.. Har ikke begynt å tempe igjen, men kanskje neste syklus. Luminamannen og jeg har blitt enige om å hoppe av i svingen foreløpig. Han var hjemme helga som var, og kommer igjen i månedskiftet oktober/november.

I midten av november blir han endelig ferdig på skolen, men kommer ikke hjem før 5 desember siden han skal rett på jobb igjen etter skoleslutt [&o]

I følge babyverdens kalkulator vil jeg ha eggløsning den 20 november, og igjen rundt 18 desember.. I november er han ikke her, men i desember er han det.. Vet enda ikke om vi skal "gå for det" eller bare ta det som det kommer og hoppe av i svingen..[:)]

Men jeg begynner å komme rundt.. Jeg vet at det første (halve) året kan/vil bli tøft, men jeg vet også at etter det kommer det gøye. Kosen. Det jeg elsker! Å være mamma [:)] Min lille halvannetåring er det beste som har hendt meg, og jeg elsker han uendelig og premissløst [:)] Jeg vet at han fortjener søsken, og jeg er forberedt på å gi det til han, en dag.. Når vi blir klare [:)]

........

Savner mannen veldig for tida. Å kun se han 4-6 dager i måneden tar på[&o], og jeg gleder meg til han er ferdig på skolen nå. Snart! En liten måned til, så kan vi se fremover igjen. [:)][:)][:)]
 
Kan godt forstå at du savner mannen din. Husker i starten av forholdet til han samboeren min... jeg bodde i trøndelag og han her i østfold. Det ble bare en gang i måneden vi møttes eller noe sånn... og da gjerne bare ei lita helg. Vi overlevde det også og det var sååå godt å møtes igjen når vi endelig fikk tid. [:)]

Ting gikk ikke helt som jeg trodde denne måneden. Som du kan se på signaturen min så ble jeg faktisk gravid her! *fortsatt litt i sjokk* Så nå håper jeg du kommer etter om ikke alt for lenge! [:D][;)] Den følelsen av å stå med en test med to streker på var helt sinnssyk!

Nå er du forberedt på at det kan bli tungt... og jeg tipper at du vil få bedre oppfølging også hvis du forteller dem om hva som skjedde i forrige svangerskap og etter fødselen. Dette går bra skal du se! [:)]
 
ORIGINAL: Surita

Kan godt forstå at du savner mannen din. Husker i starten av forholdet til han samboeren min... jeg bodde i trøndelag og han her i østfold. Det ble bare en gang i måneden vi møttes eller noe sånn... og da gjerne bare ei lita helg. Vi overlevde det også og det var sååå godt å møtes igjen når vi endelig fikk tid. [:)]

Ting gikk ikke helt som jeg trodde denne måneden. Som du kan se på signaturen min så ble jeg faktisk gravid her! *fortsatt litt i sjokk* Så nå håper jeg du kommer etter om ikke alt for lenge! [:D][;)] Den følelsen av å stå med en test med to streker på var helt sinnssyk!

Nå er du forberedt på at det kan bli tungt... og jeg tipper at du vil få bedre oppfølging også hvis du forteller dem om hva som skjedde i forrige svangerskap og etter fødselen. Dette går bra skal du se! [:)]

Så herlig at du er blitt gravid [:)] Det synes jeg absolutt!
Gratulerer så mye som spirebærer, krysser fingrene for at alt går bra og at du gir liv til en perfekt liten baby om 9 mnd [:)][:)]
(Selv om jeg ikke ser det i signaturen [:-])
Blir spennende å følge med graviditeten din. Når har du termin?

Tenker det har vært et spennende og sårbart år for deg. Jeg har aldri vært prøver selv egentlig, men en som står meg veldig nær var prøver i mange år[&o] Jeg så henne gå igjennom en veldig tung tid før det endelig kom et nydelig lite prøverørsmirakel [:)][:)]

Men jeg husker følelsen når jeg så positiv test.. En blanding av skrekkblandet fryd og ren panikk for min del [:D] Tenker det blir litt annerledes med en nr 2.

Jeg fikk en positiv overraskelse nå i dag, samboeren min kommer kanskje hjem i helga. Det blir for sent med tanke på eggløsning, så vi trenger ikke stresse denne måneden med å bestemme noe [:)] Blir godt å se han igjen. Tenk, snart seks år sammen, og nyforelsket den dag i dag [:D]


----
edit: uff, nå så jeg at du tror du har mistet [&o] kondolerer så mye.. Håper spira sitter igjen snart [:(]
 
Det går nok bra tilslutt skal du se.
Kanskje vi blir gravide sammen nå? [:)] Nå er det jo ny sjanse for min del. [:D]

En viktig ting oppi det hele er å aldri gi opp tror jeg. Uansett hvor mange slag man får i ansiktet så må man bare reise seg opp og gå videre.

Er heldigvis en god gjeng her inne som støtter og trøster hverandre.
 
Så fint at du er ved godt mot, Surita. Jeg vet det ikke trøster mye, men sannheten er jo at det antakeligvis var noe galt med spiren. Det er jo som regel derfor man mister.. Jeg har god tro på at det sitter en ny og frisk liten mageboer på plass om ikke lenge [:D]



Jeg skulle hatt EL i går eller i dag, men har ikke kjent noe til den.. Ingen EL-slim heller.. men så har jeg akkurat slutten på pillen også.. Jeg ser på FF at min føste syklus etter pilleslutt i januar 2006 var på 35 dager (med EL på dag 22).. Så det tar nok en stund før syklusen stabiliserer seg [:)] Rart å være tilbake til sykluskontroll igjen.. For snart tre år siden brukte jeg det som prevensjon, og snart skal det brukes for å lage baby.. Jeg kjenner jeg blir litt giret på tanken nå [8D]

Luminamannen og jeg har blitt enige om å prøve skikkelig fra februar av.. Vi får jo bare prøvd hver annen mnd, siden han jobber på havet, så det kan jo ta laaang tid før vi blir gravide.. Men det er greit, vi har ikke hastverk [:)]
 
Ingen tegn på EL i dag heller.. [8|]
Og samboeren min kommer hjem i dag.. da blir det raskt "skummelt" her, tenk om jeg er fruktbar nå i helgen da?? [:-]
Er jo uaktuelt å ikke kose oss, og kondom funker ikke for meg.. så da blir svingen utveien tenker jeg [:)]

Har skrevet ferdig og levert en norskoppgave, og føler meg sååå lettet nå [:D] bare én oppgave igjen å levere inn, så er det tre uker praksis.. Gru-gleder meg.. Aner jo ikke hva jeg går til, rett inn i en femte klasse [:o]
 
Ja, da er samboer hjemme.. [&:]

jeg sier "[&:]", for han har forandret mening. Ingen babylaging på oss [:(]
Jeg er faktisk skuffet.. hvem skulle tro det?? Han vil vente.. vente vente vente..
Vente til etter ferien i sommer.. [:o]
Jaja, det blir som han vil da, som vanlig!! (litt sur nå)

På en måte skjønner jeg han jo da, vi har ikke hatt skikkelig ferie på ages.. Men når passer det egentlig da?? Det kommer alltid til å komme noe i veien jo..

Faen, jeg hadde gledet meg til å si at jeg var klar.. Gledet meg til å si at jeg hadde sluttet på pillen og at det bare var å kjøre på, trodde han kom til å bli glad.. han ble ikke så glad nei.. Dvs, når jeg sa at jeg var klar, og han sa "nei" så turte jeg ikke si at jeg hadde sluttet på pillen [&o] Men på samtalen vi hadde i går(?) trodde jeg vi ble enige om å prøve fra februar... men jeg tok vel feil [X(]

Herremin, at JEG er klar er et mirakel
og han har liksom gitt uttrykk for at HAN vil, og at det er meg det står på.. føler meg kanskje litt snytt nå [8|]
og at all tenkingen er bortkastet

En stund tenkte jeg på å bare droppe pillene, og se hva som skjer framover, men jeg begynner nok på de dritthormonene igjen [:'(]

Faen også da!!! Endelig var jeg klar, og da ombestemmer han seg..

Håper bare ikke EL kommer nå i helga og at jeg blir gravid [&:] Koste oss iste, og han spurte rett før om jeg gikk på pillen.. Neei sa jeg, men torte ikke å si at EL skulle vært her allerede men er forsinket.. Hadde ikke lyst på en hel helg uten sex [&o] Og ville ikke skremme han heller.. Men det ble sving da, så forhåpentligvis blir det ikke spire... [:)]

Erik kom jo inn i magen helt uten forvarsel, og denne gang hadde jeg gledet meg til å prøve sammen med han..
Å ønske barn begge to, virkelig PRØVE.. og være spente på om TR kommer eller ikke..
Det vil jeg ikke gå glipp av, så da får jeg henge meg på at prøvingen havner på hylla..
Helt til september neste år [:(][:(]

Sukk, da melder jeg meg ut herfra da!! dagboken får stå på vent til august september neste år [:'(]
Dritt så feil man kan ta, jeg trodde virkelig at det skulle ende annerledes.. men nå vet jeg at jeg VIL ha barn da [:D]

Lykke til Surita, min eneste dagbokleser [:D] Håper å se deg med gravidticker igjen snart [:)]
 
Jaha-ja, kos på fredag og lørdag kom åpenbart EL [:-][:-] Iallefall var det EL-smerter.. merket ikke noe til EL-slim da, men det kjentes VELDIG ut som EL.. Så nå håper vi at det ikke ble spire av det.. Selvfølgelig, det er ikke noe krise.. Men jeg gleder meg jo sånn til PRØVING sammen med kjæresten min.. skikkelig prøving..[:D] Tro det eller ei.. spenningen med å ønske at kosen gir resultater, å telle dager til IKM, kjenne etter symptomer osv.. Det de fleste etter noen mnd hater antar jeg, men jeg har så lyst å oppleve det [:)]

Uansett, kosen havnet i svingen, kan man si.. så sannsynligheten for at det skjedde en befruktning er jo minimal [:)]
 
så koselig med spor, *gullkorn* [:)]
Håper det kommer en liten spire til deg også snart!


Ja, ting går nok bra, det tror jeg virkelig på.
For en mnd siden var det temmelig utenkelig med flere barn, og nå føler jeg meg faktisk klar til å prøve!!
Det er en stor seier, det [:)]

Så da er det bare å vente, vente til det passer for oss å begynne å prøve.
Og i mellomtiden kan jeg kose meg, med mannen jeg elsker og vårt kjærlighetsbarn [:)][:D]

Tiden kommer tidsnok, der vi begge to føler at NÅ er det riktig. Og jeg gleder meg [:)]

Egentlig er jeg ganske fornøyd med livet mitt, jeg føler at det går veldig bra nå..
Jeg har en flott, sexy og snill mann som jeg elsker høyere enn himmelen og sammen har vi et rampete lite sjarmtroll av et barn som betyr hele verden for oss.. Jeg har begynt på utdannelsen jeg vil ha, vi har kjøpt oss et flott hus.. Forholdet vårt er supert..

...Ja, jeg er lykkelig..[:)]
En dag skal vi få et til barn, og gifte oss, og da er hele greia komplett [:)][:)]
 
Innom og snikleser litt jeg da[:D]
 
Back
Topp