Livredd

[Lucky#1]

Det er skummelt hvordan hele livet mitt nå dreier seg om denne ene personen jeg aldri har møtt men føler meg så utrolig knyttet til. Jeg har i det siste følt at noe har vært galt, og fryktet at hjertet hennes plutselig skulle slutte å slå. Om barnet mitt hadde dødd hadde jeg ikke villet leve lenger, og det skremmer meg at jeg tenker sånn.

Jeg blir så utrolig redd når jeg kjenner lite liv. Har vært på ultralyd og tatt ctg idag, og alt så bra ut, men likevel følges jeg opp som "høyrisiko svangerskap" og forstår ikke helt hvorfor.. Om alt ser fint ut hadde jeg vel ikke trengt så mange kontroller?

Det sliter så fælt på psyken, og nå vil jeg bare få henne ut så jeg kan se og føle at hun har det bra til en hver tid. Det er så skummelt å elske noen så høyt at man selv ikke ønsker å leve dersom denne personen skulle dø

 

[lizzed]

Har de ikke gitt deg noen begrunnelse for hvorfor det er høyrisiko? Tenker jo at hvis det ligger noe bak som grunnlag for tett oppfølging, vil det nok bli fulgt tett opp tross for at alt ser bra ut! Bare for sikkerhets skyld!

Føler at du kanskje ikke har fått tilstrekkelig informasjon her, og ville tatt dette opp med jordmor. Er jo positivt at du følges opp da!

 

[Lucky#1]

Har de ikke gitt deg noen begrunnelse for hvorfor det er høyrisiko? Tenker jo at hvis det ligger noe bak som grunnlag for tett oppfølging, vil det nok bli fulgt tett opp tross for at alt ser bra ut! Bare for sikkerhets skyld!

Føler at du kanskje ikke har fått tilstrekkelig informasjon her, og ville tatt dette opp med jordmor. Er jo positivt at du følges opp da!

Det eneste er blodansamlinger i livmoren, men dette sa de var helt normalt, og morkaken fungerer som den skal. Det er jo fint å bli fulgt opp, men får litt følelsen av at det er noe de ikke sier ettersom at jeg blir fulgt opp så nøye når de sier at alt er bra.

 

[lizzed]

Det eneste er blodansamlinger i livmoren, men dette sa de var helt normalt, og morkaken fungerer som den skal. Det er jo fint å bli fulgt opp, men får litt følelsen av at det er noe de ikke sier ettersom at jeg blir fulgt opp så nøye når de sier at alt er bra.

Skjønner at du sitter med den følelsen, men hvis det hadde vært noe har de plikt til å opplyse om dette..! Men ta det opp med de eller jordmor, slik at du får et klart svar!

 

[Trylletrollet]

Skjønner at du sitter med den følelsen, men hvis det hadde vært noe har de plikt til å opplyse om dette..! Men ta det opp med de eller jordmor, slik at du får et klart svar!

Signerer denne! Det er ikke godt å kjenne på disse følelsene og når man føler man får lite informasjon blir alt verre. Jeg kjenner igjen følelsen av å være livredd for å miste og at babyen skal dø inni magen uten at jeg merker noe... Snakket med jordmor om disse tankene, og det eneste som egentlig funker er å prøve å endre sitt eget tankemønster. Det er vanskelig når dagene er svarte, men det er verdt å prøve. Har du noen du kan snakke med??

 

[Klaramor]

Jeg har også risiko svangerskap, hadde det forrige gang jeg var gravid også og det gikk helt fint! Derfor er jeg ikke så bekymret denne gangen. Var veldig redd forrige graviditet og kjenner igjen de følelsene du beskriver ... heldigvis blir vi fulgt opp sånn som vi skal! Hvis du føler at noe er galt må du snakke med noen, for det er utrolig slitsomt å gå rundt med sånne tanker. Tro meg, jeg har vært der. Siden jeg har vært igjennom det vet jeg også at det kommer til å ordne seg! Vi bor heldigvis i Norge og kan få all den hjelpen vi skulle trenge! Jeg ville ikke bekymret meg så mye, det kommer til å gå bra!

Stol på seg selv og din egen intuisjon! Føler du at det er noe galt så kontakt JM eller føden! Er du usikker, så ville jeg kanskje snakket med noen ? I familien? En venn? Veldig fint å kunne lufte tankene sine til noen for da skjønner man fort at man overdriver litt! Dette ordner seg!

 

[Leonardo]

Det er skummelt hvordan hele livet mitt nå dreier seg om denne ene personen jeg aldri har møtt men føler meg så utrolig knyttet til. Jeg har i det siste følt at noe har vært galt, og fryktet at hjertet hennes plutselig skulle slutte å slå. Om barnet mitt hadde dødd hadde jeg ikke villet leve lenger, og det skremmer meg at jeg tenker sånn.

Jeg blir så utrolig redd når jeg kjenner lite liv. Har vært på ultralyd og tatt ctg idag, og alt så bra ut, men likevel følges jeg opp som "høyrisiko svangerskap" og forstår ikke helt hvorfor.. Om alt ser fint ut hadde jeg vel ikke trengt så mange kontroller?

Det sliter så fælt på psyken, og nå vil jeg bare få henne ut så jeg kan se og føle at hun har det bra til en hver tid. Det er så skummelt å elske noen så høyt at man selv ikke ønsker å leve dersom denne personen skulle dø

Det er for meg forståelig at du tenker sånn! Det er jo en del av deg ;-) Jeg tenker sånn innimellom jeg også, men ettersom jeg har flere barn blir det litt annerledes. Om du føler noe er galt bør jo sykehuset/jordmor/lege ta deg alvorlig. De bør forklare deg ting, evt ha deg innlagt på sykehus en periode for å sjekke deg. Om du blir sett på som "høyrisiko graviditet" bør de jo forklare deg hvorfor?! Sender deg varme tanker ;-)

 

[Lucky#1]

Signerer denne! Det er ikke godt å kjenne på disse følelsene og når man føler man får lite informasjon blir alt verre. Jeg kjenner igjen følelsen av å være livredd for å miste og at babyen skal dø inni magen uten at jeg merker noe... Snakket med jordmor om disse tankene, og det eneste som egentlig funker er å prøve å endre sitt eget tankemønster. Det er vanskelig når dagene er svarte, men det er verdt å prøve. Har du noen du kan snakke med??

Jordmor er veldig grei å snakke med, men nå som hormonene flyter blir det bare til at jeg begynner å gråte og at jeg ikke får frem det jeg vil si. Jeg bor alene, så får alt for mye tid til å bekymre seg, og har ikke så mange å snakke med utenom hundene.

Det er rart hvordan man kan være så redd for å miste en man aldri har møtt, og hvor stor kjærligheten til denne lille personen er.

 

[Lucky#1]

Jeg har også risiko svangerskap, hadde det forrige gang jeg var gravid også og det gikk helt fint! Derfor er jeg ikke så bekymret denne gangen. Var veldig redd forrige graviditet og kjenner igjen de følelsene du beskriver ... heldigvis blir vi fulgt opp sånn som vi skal! Hvis du føler at noe er galt må du snakke med noen, for det er utrolig slitsomt å gå rundt med sånne tanker. Tro meg, jeg har vært der. Siden jeg har vært igjennom det vet jeg også at det kommer til å ordne seg! Vi bor heldigvis i Norge og kan få all den hjelpen vi skulle trenge! Jeg ville ikke bekymret meg så mye, det kommer til å gå bra!

Stol på seg selv og din egen intuisjon! Føler du at det er noe galt så kontakt JM eller føden! Er du usikker, så ville jeg kanskje snakket med noen ? I familien? En venn? Veldig fint å kunne lufte tankene sine til noen for da skjønner man fort at man overdriver litt! Dette ordner seg!

Kan jeg spørre hva som gjør at det er risiko?

Kjenner jeg ble litt beroliget når jordmor sa at jeg blir satt igang dersom det viser seg at barnet har det bedre utenfor magen, men det er frykten for at hjertet plutselig skal slutte å slå som skremmer meg så utrolig mye. Litt vekstavvik kan jeg tåle, for det holdes jo oversikt over det, men om hjertet skulle stoppe er det jo ingenting å gjøre.

Vet ikke helt hvor disse tankene kommer fra, men det er så utrolig vondt. Hele livet mitt dreier seg om denne lille klumpen på magen, og skulle noe skje med den raser alt sammen

Takk for støttende ord!

 

[Trylletrollet]

Kan jeg spørre hva som gjør at det er risiko?

Kjenner jeg ble litt beroliget når jordmor sa at jeg blir satt igang dersom det viser seg at barnet har det bedre utenfor magen, men det er frykten for at hjertet plutselig skal slutte å slå som skremmer meg så utrolig mye. Litt vekstavvik kan jeg tåle, for det holdes jo oversikt over det, men om hjertet skulle stoppe er det jo ingenting å gjøre.

Vet ikke helt hvor disse tankene kommer fra, men det er så utrolig vondt. Hele livet mitt dreier seg om denne lille klumpen på magen, og skulle noe skje med den raser alt sammen

Takk for støttende ord!

Jeg tror nok de aller fleste gravide blir grepet av disse tankene på et eller annet tidspunkt gjennom graviditeten. Det er så vanskelig å stole på at alt er bra inni magen. Har har flere ganger tenkt at jeg skulle hatt gjennomsiktig mage så kunne jeg sett alt som foregikk Hadde nok blir mer bekymra da kanskje. Har også tenkt at jeg gleder meg til babyen kommer ut for DA har jeg full kontroll og kan passe bedre på. Men saken er den at grensa for når alt blir bra og når jeg tenker bekymringene vil gå over vil flytte seg hele tiden. Det beste man kan gjøre er å stole på at alt er bra, for i de aller aller aller fleste tilfeller går det jo bra!! Prøv å tenke positivt og si til deg selv når bekymringene kommer at det er en unødvendig tanke - vi har det jo bra både jeg og babyen Gled deg over de siste månedene med mage og babyspark - plutselig er vidunderet ute og livet ditt er forandret for alltid❤❤❤ Sender en klem til slutt!

 

[Cosacita]

Jeg vet ikke om det blir det samme, men jeg måtte på ul en gang i måneden i forrige svangerskap på grunn av liten baby. Det viste jo seg at det var ingen fare, og både legen min og jordmor skjønner ikke hvorfor jeg var på kontroll så ofte. Jenta veide 3170 gram da hun kom.

Det kan godt være at det ikke er så alvorlig med deg, men at de føler at de vil følge godt med likevel. Jeg skjønner at du lurer på om det er noe de ikke sier, da.

Det er helt utrolig hvor glad en kan bli i en baby som vokser inni deg. Det blir ikke bedre når den kommer ut heller. Hadde jeg ikke vært gravid og jenta mi døde så vet jeg ikke om jeg kunne levd mer...

 

[Klaramor]

Kan jeg spørre hva som gjør at det er risiko?

Kjenner jeg ble litt beroliget når jordmor sa at jeg blir satt igang dersom det viser seg at barnet har det bedre utenfor magen, men det er frykten for at hjertet plutselig skal slutte å slå som skremmer meg så utrolig mye. Litt vekstavvik kan jeg tåle, for det holdes jo oversikt over det, men om hjertet skulle stoppe er det jo ingenting å gjøre.

Vet ikke helt hvor disse tankene kommer fra, men det er så utrolig vondt. Hele livet mitt dreier seg om denne lille klumpen på magen, og skulle noe skje med den raser alt sammen

Takk for støttende ord!

Jeg har antistoffer i blodet. En sjeldent type. Det som skjer er at jeg frastøter blodet til barnet i magen, noe som kan føre til anemi (blodmangel) hos barnet. Jeg tar blodprøver og ul hver mnd, nå mot slutten hver andre uke. Det er betryggende! Jeg gikk igjennom dette sist gang også, og vet at dette går bra!

De tankene må du bare legge fra deg! Det beste du kan gjøre er å tenke positivt! Prøv heller å endre tankemønsteret ditt nå! Se for deg hvordan det kommer til å bli med en baby i hus legg alle negative tanker til side! Det kommer til å gå supert for deg og meg !!!

 

[Lucky#1]

Jeg har antistoffer i blodet. En sjeldent type. Det som skjer er at jeg frastøter blodet til barnet i magen, noe som kan føre til anemi (blodmangel) hos barnet. Jeg tar blodprøver og ul hver mnd, nå mot slutten hver andre uke. Det er betryggende! Jeg gikk igjennom dette sist gang også, og vet at dette går bra!

De tankene må du bare legge fra deg! Det beste du kan gjøre er å tenke positivt! Prøv heller å endre tankemønsteret ditt nå! Se for deg hvordan det kommer til å bli med en baby i hus legg alle negative tanker til side! Det kommer til å gå supert for deg og meg !!!

Kjenner det går bedre idag får prøve å tenke positivt og nyte å være gravid. Er jo ikke lange tiden igjen nå! takk

 

[Lucky#1]

Jeg tror nok de aller fleste gravide blir grepet av disse tankene på et eller annet tidspunkt gjennom graviditeten. Det er så vanskelig å stole på at alt er bra inni magen. Har har flere ganger tenkt at jeg skulle hatt gjennomsiktig mage så kunne jeg sett alt som foregikk Hadde nok blir mer bekymra da kanskje. Har også tenkt at jeg gleder meg til babyen kommer ut for DA har jeg full kontroll og kan passe bedre på. Men saken er den at grensa for når alt blir bra og når jeg tenker bekymringene vil gå over vil flytte seg hele tiden. Det beste man kan gjøre er å stole på at alt er bra, for i de aller aller aller fleste tilfeller går det jo bra!! Prøv å tenke positivt og si til deg selv når bekymringene kommer at det er en unødvendig tanke - vi har det jo bra både jeg og babyen Gled deg over de siste månedene med mage og babyspark - plutselig er vidunderet ute og livet ditt er forandret for alltid❤❤❤ Sender en klem til slutt!

Gjennomsiktig mage hadde vært noe! jeg har i allefall kjøpt meg en doppler, så jeg kan høre hjertet hennes når jeg virkelig bekymrer meg. Det går jo sikkert helt fint, men jeg klarer ikke å legge fra meg tanken om at det hadde vært så TYPISK om det måtte være meg som ble en av de få som må oppleve noe så grusomt som å miste etter et nesten fullgåtte svangerskap. Kan ikke forestille meg smerten det hadde gitt..

 

[Trylletrollet]

Gjennomsiktig mage hadde vært noe! jeg har i allefall kjøpt meg en doppler, så jeg kan høre hjertet hennes når jeg virkelig bekymrer meg. Det går jo sikkert helt fint, men jeg klarer ikke å legge fra meg tanken om at det hadde vært så TYPISK om det måtte være meg som ble en av de få som må oppleve noe så grusomt som å miste etter et nesten fullgåtte svangerskap. Kan ikke forestille meg smerten det hadde gitt..

Det er lett å tenke sånn dessverre det er jo det man er aller mest redd for!! Håper du klarer å tenke positivt og ikke bruke så mye energi på å bekymre deg❤❤