Hei.
Jeg er forsåvidt ny her inne, har ikke helt satt meg inn i hvordan ting fungerer helt.... Men det jeg HAR skønt er at her inne så kan man lufte tanker og følelser og kanskje få ting satt i litt perspektiv....
Min historie er at jeg har vært alene med 4 barn i alderen 6 til 16 år i 5 1/2 år nå. Dvs siden minstemann var 6 mnd. Jeg har eget hus, gjeldfri bil og skal begynne på skolen til høsten.
Har ett bra samarbeid med pappaene til ungene, han eldste har "egen" pappa, men de tre minste har samme. Årsaken til at jeg ble alene den gangen var at min eks la hånda på meg for andre gang og dermed så var sjansen hans "brukt opp".
Nå er det sånn at jeg venter nr 5. Pappaen til dette barnet er en jeg traff i fjor sensommer og vi var sammen frem til begynnelsen av mai. Da valgte jeg å avslutte forholdet av forskjellige årsaker, men jeg er fremdeles glad i han. 10 dager senere fant jeg ut ved en tilfeldighet at jeg var gravid og da begynte den vanskelige prossessen jeg har vært gjennom nå....
Pappaen til barnet ville uten tvil at jeg skulle ta bort barnet og kom med uttalelser om at hvis jeg tok bort barnet så skulle han hjelpe meg med å bygge en platting på uteplassen så vi hadde noe positivt å se frem mot og han skulle støtte meg hele veien hvis jeg tok det bort. Var på ul siden jeg ikke ante hvor langt jeg var på vei og der kom de frem til at enten så var det tidlig i svskapet eller så hadde det gått galt. Fikk time til utskrapning dagen etter fordi min eks presset på med alt han hadde og jeg følte som om jeg var i ett vakuum. Klarte ikke tenke klart....
Han sa og gjorde så mye rart at jeg valgte at han ikke skulle være med meg til sykehuset dagen etter, men at bare min venninne skulle være med meg.
Da jeg kom til sykehuset dagen etter trodde jeg at dette kom til å gå bra, at jeg var bevisst i valget osv osv osv.... Hadde tatt tab som jeg skulle på kvelden før og var veldig "klar".... Inntil jeg gikk inn i op salen. Da knakk jeg helt sammen og klarte ikke slutte å gråte. Fikk snakke med legen og vi hadde en kjempefin prat hvor det endte opp med at ho ikke ville foreta inngrepet på meg da og at jeg skulle komme tilbake til henne etter 14 dager i tenkeboksen og ta ny ul da. Var det sånn at det var gått galt så hadde jo kroppen ryddet opp selv og var det ett lite livstegn der så måtte jeg heller ta ett valg da.
Jeg var hos Amathea ett par ganger i løpet av de 14 dagene og det var virkelig en støtte å få snakke med noen som ikke hadde noe tilhørighet til meg.
Før jeg skulle på den nye ul så hadde jeg tatt valget med å beholde barnet hvis det var ett lite liv der.
Og det var det jo:)
Reaksjonen fra eksen uteble ikke, han visste at jeg ikke hadde klart å gjennomføre utskrapningen og at jeg hadde fått time til ny ul, men den første reaksjonen fra han var at da måtte han selge huset for han ville ikke ha råd til å betale så mye i bidrag og beholde huset samtidig osv osv osv.....
Viser seg at den summen han hadde funnet ut av på ett eller annet vis var så feil som den kunne bli.... Men uansett, jeg skjønner at han føler at han blir tvunget til å bli pappa og alt hva det medfører og at han syntes jeg har vært egositisk i mitt valg, men jeg VISSTE at jeg ville bli ståendes alene med denne "konsekvensen" uansett hvilket valg jeg hadde tatt, derfor måtte jeg ta det valget JEG best kunne leve med....
Har sagt til han at han har jo også ett valg, han kan velge å ikke ha noe kontakt med dette barnet, jeg kan ikke tvinge han til å være pappa. Og det er det valget han har tatt.... Han ønsker ingenting med oss å gjøre, han vil ikke vite noen ting, ikke være med på fødsel eller noe...
Jeg har sagt at jeg respekterer det valget, men at døra mi står oppe hvis han endrer mening. Og at jeg kommer til å gjøre det jeg kan for at kontakten skal opprettholdes hvis han velger den veien... Han bor ca 45 min fra oss og det er jo ikke allverden.... Det er like mye mitt ansvar å sørge for at kontakten blir der hvis han vil det syntes jeg....
Jeg har møtt utrolig mye motstand i forhold til valget jeg har tatt, men jeg er så sterk i tryggheten min på at er det noen som virkelig vet hva man går til så er det søren i meg jeg. Jeg VET at det vil komme våkenetter, sutrete unger, syke barn, kanskje kolikk og andre ting, men jeg VET også at det vil være masse kjærlighet, varme, smil, latter som vil fylle huset og som gjør det den dag i dag.
Dette barnet er velkomment av sine søsken her hjemme og av mammaen sin selv om veien hit har vært tøff og tårene har vært mange....
Jeg GLEDER meg til den dagen jeg får hilse på deg lille venn og kan vise deg at selv om det er mange hjemme som vil ha oppmerksomhet så har jeg nok til alle mine kjære barn. Jeg er ikke rik på gods og gull, men kjærlighet er det i massevis!!!!
Velkommen skal du være lille gull:)
Jeg er forsåvidt ny her inne, har ikke helt satt meg inn i hvordan ting fungerer helt.... Men det jeg HAR skønt er at her inne så kan man lufte tanker og følelser og kanskje få ting satt i litt perspektiv....
Min historie er at jeg har vært alene med 4 barn i alderen 6 til 16 år i 5 1/2 år nå. Dvs siden minstemann var 6 mnd. Jeg har eget hus, gjeldfri bil og skal begynne på skolen til høsten.
Har ett bra samarbeid med pappaene til ungene, han eldste har "egen" pappa, men de tre minste har samme. Årsaken til at jeg ble alene den gangen var at min eks la hånda på meg for andre gang og dermed så var sjansen hans "brukt opp".
Nå er det sånn at jeg venter nr 5. Pappaen til dette barnet er en jeg traff i fjor sensommer og vi var sammen frem til begynnelsen av mai. Da valgte jeg å avslutte forholdet av forskjellige årsaker, men jeg er fremdeles glad i han. 10 dager senere fant jeg ut ved en tilfeldighet at jeg var gravid og da begynte den vanskelige prossessen jeg har vært gjennom nå....
Pappaen til barnet ville uten tvil at jeg skulle ta bort barnet og kom med uttalelser om at hvis jeg tok bort barnet så skulle han hjelpe meg med å bygge en platting på uteplassen så vi hadde noe positivt å se frem mot og han skulle støtte meg hele veien hvis jeg tok det bort. Var på ul siden jeg ikke ante hvor langt jeg var på vei og der kom de frem til at enten så var det tidlig i svskapet eller så hadde det gått galt. Fikk time til utskrapning dagen etter fordi min eks presset på med alt han hadde og jeg følte som om jeg var i ett vakuum. Klarte ikke tenke klart....
Han sa og gjorde så mye rart at jeg valgte at han ikke skulle være med meg til sykehuset dagen etter, men at bare min venninne skulle være med meg.
Da jeg kom til sykehuset dagen etter trodde jeg at dette kom til å gå bra, at jeg var bevisst i valget osv osv osv.... Hadde tatt tab som jeg skulle på kvelden før og var veldig "klar".... Inntil jeg gikk inn i op salen. Da knakk jeg helt sammen og klarte ikke slutte å gråte. Fikk snakke med legen og vi hadde en kjempefin prat hvor det endte opp med at ho ikke ville foreta inngrepet på meg da og at jeg skulle komme tilbake til henne etter 14 dager i tenkeboksen og ta ny ul da. Var det sånn at det var gått galt så hadde jo kroppen ryddet opp selv og var det ett lite livstegn der så måtte jeg heller ta ett valg da.
Jeg var hos Amathea ett par ganger i løpet av de 14 dagene og det var virkelig en støtte å få snakke med noen som ikke hadde noe tilhørighet til meg.
Før jeg skulle på den nye ul så hadde jeg tatt valget med å beholde barnet hvis det var ett lite liv der.
Og det var det jo:)
Reaksjonen fra eksen uteble ikke, han visste at jeg ikke hadde klart å gjennomføre utskrapningen og at jeg hadde fått time til ny ul, men den første reaksjonen fra han var at da måtte han selge huset for han ville ikke ha råd til å betale så mye i bidrag og beholde huset samtidig osv osv osv.....
Viser seg at den summen han hadde funnet ut av på ett eller annet vis var så feil som den kunne bli.... Men uansett, jeg skjønner at han føler at han blir tvunget til å bli pappa og alt hva det medfører og at han syntes jeg har vært egositisk i mitt valg, men jeg VISSTE at jeg ville bli ståendes alene med denne "konsekvensen" uansett hvilket valg jeg hadde tatt, derfor måtte jeg ta det valget JEG best kunne leve med....
Har sagt til han at han har jo også ett valg, han kan velge å ikke ha noe kontakt med dette barnet, jeg kan ikke tvinge han til å være pappa. Og det er det valget han har tatt.... Han ønsker ingenting med oss å gjøre, han vil ikke vite noen ting, ikke være med på fødsel eller noe...
Jeg har sagt at jeg respekterer det valget, men at døra mi står oppe hvis han endrer mening. Og at jeg kommer til å gjøre det jeg kan for at kontakten skal opprettholdes hvis han velger den veien... Han bor ca 45 min fra oss og det er jo ikke allverden.... Det er like mye mitt ansvar å sørge for at kontakten blir der hvis han vil det syntes jeg....
Jeg har møtt utrolig mye motstand i forhold til valget jeg har tatt, men jeg er så sterk i tryggheten min på at er det noen som virkelig vet hva man går til så er det søren i meg jeg. Jeg VET at det vil komme våkenetter, sutrete unger, syke barn, kanskje kolikk og andre ting, men jeg VET også at det vil være masse kjærlighet, varme, smil, latter som vil fylle huset og som gjør det den dag i dag.
Dette barnet er velkomment av sine søsken her hjemme og av mammaen sin selv om veien hit har vært tøff og tårene har vært mange....
Jeg GLEDER meg til den dagen jeg får hilse på deg lille venn og kan vise deg at selv om det er mange hjemme som vil ha oppmerksomhet så har jeg nok til alle mine kjære barn. Jeg er ikke rik på gods og gull, men kjærlighet er det i massevis!!!!
Velkommen skal du være lille gull:)
