Livet er urettferdig

M

My heart

Guest
Må bare lufte meg litt..
en slektning av meg er svært syk, og har fått dødsdommen.. har bare noen uker igjen mest sannsynlig. Jeg og henne var en del sammen da vi var små, men ikke hatt noe særlig kontakt i voksenlivet.. litt fb og sånn.

Hun skal reise fra sine 3 søte barn..
hun er i 30 åra..

En livsglad og positiv jente.

Livet er så urettferdig, overraskende, godt, vondt.
Om Gud finnes.. hvorfor innhenter han de vakreste først? Hvorfor tar han mamman til små barn? Hva er meningen?

Dette er bare så ufattelig trist ❤️
 
Mistet vennine i august 2018. Hun etterlot seg 4 barn og dei 2 yngste er 4 år, dei eldste er voksne.
 
De fineste blomstene plukkes først, sies det.
Det er aldri rettferdig når noen må forlate livet, og ikke minst er det vanskelig for de som sitter igjen.
Som sykepleier som har fulgt mange i døden, håper jeg at din slektning rekker å finne ro og aksept slik at hun kan reise fra livet på en verdig måte. Håper at dere pårørende finner krefter til å være sammen og støtte hverandre og hennes barn i oppveksten. Det er nå veldig viktig for henne å vite at barna vil bli ivaretatt.

Mine varmeste tanker og medfølelse.
 
Jeg mistet to venninner tidlig. Den ene var 15, den andre 16 år. Den ene ville dø, den andre var selve definisjonen på liv. Begge bærer jeg med meg i hjertet mitt. Hvorfor noen dør og andre lever? Jeg tror på at livet er en gave, og døden er ikke en straff. Døden er kun vilkåret for å kunne leve. Noen dør så altfor unge. Noen dør uforskyldt, og andre dør fordi det er for vanskelig å leve. Alle føles for unge til å dø. Da mine venninner døde, kun to år imellom, så tenkte jeg at alle som ble eldre enn de, fikk jo leve så mye «ekstra». Det var bonusår. Når min stefar døde brått i en alder av 56, så var han også for ung for å dø. Men samtidig hadde han levd.

Din slektning er for ung til å dø. Men hun har hatt store gleder i livet. Istedenfor å sørge over de små barna som mister en mor, tenk på så fint det var at hun rakk å få barna, rakk å bli kjent med de. De rakk å møte henne, og de fikk oppleve glede sammen. Mine venninner rakk aldri å oppleve det. De rakk aldri å reise, smake god vin, finne den store kjærligheten eller få barn.

Tenk på det livet hun har levd, de årene hun har fått, ikke på de årene hun ikke skal få. Ingen av oss ble gitt et løfte om et langt liv. Vi ble alle født inn i livet uten å få vite sluttdatoen. Det er ikke urettferdig, det er sånn livet er. På godt og vondt.

Jeg håper du kan være der for familien hennes etter at hun dør. Jeg tror hun vil få mer ro i disse siste ukene, om hun vet at det skal gå bra med de hun elsker, at de vil bli godt ivaretatt. Og del gjerne historier fra da dere var små, med barna hennes. De vil sette pris på å få høre de, slik at de kan minnes moren sin og bli kjent med deler av henne selv etter at hun er borte.
 
Så urettferdig og trist!! :( vær der for henne. Bruk tid med henne om du kan.

Har selv mistet to venninner som var bare i 30 årene og med små barn da de gikk bort. Blodig urettferdig!!
 
Uff fikk helt vondt inni meg. Ja livet er dessverre urettferdig. Må være så utrolig fælt å få den dommen, spesielt når man har små barn. Tenk å ikke få se de vokse opp å se hvor fantastiske mennesker de blir, og at de må vokse opp uten sin fantastiske mamma.
Utrolig trist.
 
Man kan riktig begynne å lure på hva som er meningen med alt. Syns Kabakaba skrev så mye fint :Heartred
Da jeg var yngre hadde vi campingvogn på en campingplass, der ble jeg kjent med ei som var 2år eldre enn meg og vi gikk mye sammen. I senere tid har ikke vi heller hatt noe særlig kontakt annet enn litt gjennom fb.
I 2012 mistet hun sin mor av brystkreft. I 2015 fikk hun selv diagnosen, og døde av dette i 2017.
Hun har en datter som på daværende tidspunkt var 4år, og de testet henne ifht hvor stor sjanse hun har for å få det samme. Og det viser seg at sjansen er veldig stor. Jeg vet dessverre ikke hva som skjer videre med henne, men tenker ofte på henne, pappaen og bestefaren :Heartred

Livet kan være tragisk, derfor må man gjøre det beste ut av den tiden man har :Heartred
 
Forumansvarlig Tamara skrev:
Så urettferdig og trist!! :( vær der for henne. Bruk tid med henne om du kan.

Har selv mistet to venninner som var bare i 30 årene og med små barn da de gikk bort. Blodig urettferdig!!
Klikk for å utvide …

Hun er terminal og ligger på palliativ avd. Har ikke sett henne på mange år. Men sendte en mld til henne i dag, som jeg såg at hun hadde lest.
Hun er ikke istand til kontakt med omverdenen nå, og det blir ikke naturlig for meg å besøke henne.
Men godt å vite at hun har lest mld min.
 
Huff, så forferdelig trist :(

Det med mening var noe jeg tenkte på mye da jeg mistet min sønn. Og presten tok opp akkurat det i begravelsen; det er ingen mening med at så unge mennesker blir revet vekk fra livet.
Har snakket med flere fra Jehovas vitne o.l (som har kommet på døra), og ingen kunne gi meg et svar på det.

Håper familien hennes har mange gode mennesker rundt seg, og mye støtte i den tøffe tiden som kommer ❤️
 
Veldig trist..
jeg fortalte dette til ei jeg kjenner, fordi jeg følte for å fortelle det. Tenker mye på det nå. Så skriver hun bare; hva er etternavnet.. jeg svarte ikke med en gang.. synes det var litt rart. Så spør hun en gang til.. så svarer jeg. Så får jeg tilbake; jeg finner henne ikke på vennelisten din.. jeg; nei, det er fordi du ser bare «felles» venner på min fb. Hun har et etternavn som er ganske vanlig.. så spør hun om jeg kan ta bilde av profilbilde hennes å sende det..
jeg svarte ikke..

Synes det hele ble ubehagelig. Synes ikke noe om at hun skal «snoke» på profilen hennes.. en person hun ikke kjenner engang. Det er jo helt urelevant.
Vil ikke spre bilde av henne eller dele profilen hennes med folk som er nysgjerrige, og som ikke vet hvem hun er engang..
kjente jeg ble litt lei meg. Ikke fordi det er hemmelig, men følte det ble litt respektløst. ❤️
 
Tja, gud finnes jo ikke, hverken i navn av kristengud, allahgud, eller buddahgud. Vi lever i en verden styrt av entropi, tilfeldige mutasjoner som utgjør gode ting i enkelte tilfeller, og dårlige ting i andre tilfeller. I følge Richard Dawkins er det meste styrt av vårt DNAs egne behov for å multiplisere seg - noe som ikke alltid går bra. Så det er nok i de fleste tilfellene bare tilfeldigheter, bakgrunnsstråling (kosmisk stråling) som lager en liten svekkelse i en DNA-kobling og vips så er man en av de som er belastet med et eller annet. Hvem man er eller om man har barn, hvilken alder man har, eller hvilken moralsk bakgrunn man har - det tar ikke slikt hensyn til.

Når man ser det slik, så er det kanskje ikke rart at religion oppstår - for det er nok ganske "håpløst" i ordets forstad av *håp*, når man ikke har noe annet enn naturvitenskapens ubarmhjertige tilfeldigheter som livsrom. Hvis alt bare er tilfeldig, blir det skremmende. For alle. Da finner man på en entitet: jesus, gud, allah, buddah - eller noen - for å få et ansikt og en persona, hvor man kan henvende seg til. For noen mennesker betyr det mye. Jeg vokste selv opp i kristen tro, og selv om jeg ikke tror på gud eller kristendommen fundamentalistisk - så er jeg åpen for å gi meg selv troen på noe "ubestembart" bare for å ha noe i de tyngste stundene. Det tror jeg vi alle kan trenge. Selv om jeg vet at jeg bare er celler og DNA og etterpå er det ikke noe. Bare en evig resirkulering av karbonstoff, hydrogen og oksygen.

Men ja, det ble kanskje litt på siden: jeg sender en stor varm klem allikevel. Empati og medfølelse kan vi alle ha, uansett "HVORFOR" - og uansett hva årsaken er. Det er forferdelig trist. Jeg har selv vært igjennom et ekstremt traume med "samme type hendelse" i nær familie, og sliter enda med det. Går enda i terapi for å bli kvitt angsten og redselen, men det er ikke lett. Å akseptere egen dødelighet er viktig, og finne glede i de gode minnene :Heartpink
 
Livet er urettferdig.. jeg tror ikke på noen gud. Alt for mange uskuldige mennesker blir drept og alt for mange gode mennesker blir syke.. om det er en gud er han i allefall ikke god..

Jeg mistet pappa for 2 år siden til kreft. Han ble da 45 år. Jeg var 21 men hadde tre småsøsken som var 7, 9 og 14. Han hadde levd med sjukdommen i 4 år så minstemann husker ikke tiden fra da han var frisk... han fikk den verste avsluttningen på livet som jeg kan forestille meg... minnene er brent inne og jeg kan forsatt vokne å ha hatt mareritt. Likevel er jeg så glad for at vi var med han helt til siste slutt. Han var veldig redd for å være alene.

Men om hun ikke ønsker kontakt hadde jeg respektert det. Pappa ville heller ikke ha noe kontakt med de han ikke hadde hatt det med den siste tiden. Han ville bare ha de aller nærmeste rundt seg.

det virker som hun har hatt et godt liv. Å få oppleve barn må jo være det største gode mirakelet som finnes. Det blir nok tungt for de som blir igjen, men livet går utrolig nok videre. Og barn har en tendens til å faktisk takle sorgen bedre enn voksne.

Men alt for tidlig er det jo... men lite vi kan gjøre med det dessverre.. livet er så urettferdig:(
 
Nordlys2018 skrev:
Tja, gud finnes jo ikke, hverken i navn av kristengud, allahgud, eller buddahgud. Vi lever i en verden styrt av entropi, tilfeldige mutasjoner som utgjør gode ting i enkelte tilfeller, og dårlige ting i andre tilfeller. I følge Richard Dawkins er det meste styrt av vårt DNAs egne behov for å multiplisere seg - noe som ikke alltid går bra. Så det er nok i de fleste tilfellene bare tilfeldigheter, bakgrunnsstråling (kosmisk stråling) som lager en liten svekkelse i en DNA-kobling og vips så er man en av de som er belastet med et eller annet. Hvem man er eller om man har barn, hvilken alder man har, eller hvilken moralsk bakgrunn man har - det tar ikke slikt hensyn til.

Når man ser det slik, så er det kanskje ikke rart at religion oppstår - for det er nok ganske "håpløst" i ordets forstad av *håp*, når man ikke har noe annet enn naturvitenskapens ubarmhjertige tilfeldigheter som livsrom. Hvis alt bare er tilfeldig, blir det skremmende. For alle. Da finner man på en entitet: jesus, gud, allah, buddah - eller noen - for å få et ansikt og en persona, hvor man kan henvende seg til. For noen mennesker betyr det mye. Jeg vokste selv opp i kristen tro, og selv om jeg ikke tror på gud eller kristendommen fundamentalistisk - så er jeg åpen for å gi meg selv troen på noe "ubestembart" bare for å ha noe i de tyngste stundene. Det tror jeg vi alle kan trenge. Selv om jeg vet at jeg bare er celler og DNA og etterpå er det ikke noe. Bare en evig resirkulering av karbonstoff, hydrogen og oksygen.

Men ja, det ble kanskje litt på siden: jeg sender en stor varm klem allikevel. Empati og medfølelse kan vi alle ha, uansett "HVORFOR" - og uansett hva årsaken er. Det er forferdelig trist. Jeg har selv vært igjennom et ekstremt traume med "samme type hendelse" i nær familie, og sliter enda med det. Går enda i terapi for å bli kvitt angsten og redselen, men det er ikke lett. Å akseptere egen dødelighet er viktig, og finne glede i de gode minnene :Heartpink
Klikk for å utvide …

Dette var sterk lesing. Det er mange måter å se ting på. Men som du sier ligger nok mye i DNA og cellene våre. Tror også mye er tilfeldig..
 
Nordlys2018 skrev:
Tja, gud finnes jo ikke, hverken i navn av kristengud, allahgud, eller buddahgud. Vi lever i en verden styrt av entropi, tilfeldige mutasjoner som utgjør gode ting i enkelte tilfeller, og dårlige ting i andre tilfeller. I følge Richard Dawkins er det meste styrt av vårt DNAs egne behov for å multiplisere seg - noe som ikke alltid går bra. Så det er nok i de fleste tilfellene bare tilfeldigheter, bakgrunnsstråling (kosmisk stråling) som lager en liten svekkelse i en DNA-kobling og vips så er man en av de som er belastet med et eller annet. Hvem man er eller om man har barn, hvilken alder man har, eller hvilken moralsk bakgrunn man har - det tar ikke slikt hensyn til.

Når man ser det slik, så er det kanskje ikke rart at religion oppstår - for det er nok ganske "håpløst" i ordets forstad av *håp*, når man ikke har noe annet enn naturvitenskapens ubarmhjertige tilfeldigheter som livsrom. Hvis alt bare er tilfeldig, blir det skremmende. For alle. Da finner man på en entitet: jesus, gud, allah, buddah - eller noen - for å få et ansikt og en persona, hvor man kan henvende seg til. For noen mennesker betyr det mye. Jeg vokste selv opp i kristen tro, og selv om jeg ikke tror på gud eller kristendommen fundamentalistisk - så er jeg åpen for å gi meg selv troen på noe "ubestembart" bare for å ha noe i de tyngste stundene. Det tror jeg vi alle kan trenge. Selv om jeg vet at jeg bare er celler og DNA og etterpå er det ikke noe. Bare en evig resirkulering av karbonstoff, hydrogen og oksygen.

Men ja, det ble kanskje litt på siden: jeg sender en stor varm klem allikevel. Empati og medfølelse kan vi alle ha, uansett "HVORFOR" - og uansett hva årsaken er. Det er forferdelig trist. Jeg har selv vært igjennom et ekstremt traume med "samme type hendelse" i nær familie, og sliter enda med det. Går enda i terapi for å bli kvitt angsten og redselen, men det er ikke lett. Å akseptere egen dødelighet er viktig, og finne glede i de gode minnene :Heartpink
Klikk for å utvide …

Til og med Darwin trodde ikke på sin egen teori om hvordan vi er blitt til..det sier litt.
Å tro på Gud handler om å tro. Ikke å bevise eller å vite.
Det er bedre å tro enn å ikke tro. Om man tror og det ikke er sant, så har man ikke tapt noe. Om man velger å ikke tro, og det faktisk er sant, så har man tapt alt.

Og om man skal spørre om Gud finnes, bør man ikke spørre om Djevelen også finnes? Gud får skylden for mye rart, gjerne fra folk som ikke tror det finnes en Gud.
Om det finnes ondskap finnes det også godhet.
Om det finnes hat, finnes også kjærlighet.
 
Lil-17 skrev:
Til og med Darwin trodde ikke på sin egen teori om hvordan vi er blitt til..det sier litt.
Å tro på Gud handler om å tro. Ikke å bevise eller å vite.
Det er bedre å tro enn å ikke tro. Om man tror og det ikke er sant, så har man ikke tapt noe. Om man velger å ikke tro, og det faktisk er sant, så har man tapt alt.

Og om man skal spørre om Gud finnes, bør man ikke spørre om Djevelen også finnes? Gud får skylden for mye rart, gjerne fra folk som ikke tror det finnes en Gud.
Om det finnes ondskap finnes det også godhet.
Om det finnes hat, finnes også kjærlighet.
Klikk for å utvide …

Mye sant i det
 
Signerer det Lil-17 sier over!! Og noe annet også, - hadde jeg som et menneske forstått Gud, så hadde han ikke vært en Gud jeg ville tro på. Da hadde Han ikke vært høyere eller større enn oss, ikke allmektig og Hellig, ikke noe mer enn et menneske.. Det er jo det som er så godt synes jeg, at jeg ikke forstår alt,og heller ikke trenger det. Jeg tror på Ham som vet og forstår alt! Og det er ingen illusjon eller en gang noe jeg bare tror, det er en sann realitet. Og at Gud er ond fordi det er så mye fælt i verden? Det er noe kristne ofte får høre. Men Gud ER kjærlighet, selve definisjonen på det. "Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner". Gud gav seg selv for oss. "For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv" Tror vi på at han døde for våre synder, får vi komme til Himmelen! Og der er ingen sykdom, ulykker eller nød. I Jesus har jeg funnet SKATTEN, fred i hjertet og visshet (ikke bare noe jeg vagt tror) om evig liv. At andre tør å ikke tro er mer det store spm for meg... At det skjer så mye fælt er det motsatte av en god grunn til å ikke tro synes jeg.. Hilsen en som har mistet en nær og kjær i en helt uforståelig ulykke der hun som døde etterlot 4 små barn. Stor klem til deg!
 
Livet er definitivt urettferdig , jeg tror ikke ig har ikke gjort det på mange år, kommer ikke til å gjøre det igjen heller
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp