mw87
Blir kjent med forumet
Føler bare for å få ut litt frustrasjon..
Ligger i senga nå og har ikke lyst til å stå opp mens samboeren enda er hjemme. Hadde en mega krangel på onsdag, hvor han ble sur fordi jeg begynte å gråte. Jeg begynte å gråte pga de teite hormonene, så tålte ingenting akkurat da. Det gjorde til at han ble sur og ikke ville snakke med meg på hele dagen. Noe som da selvfølgelig gjorde at mitt humør ble enda dårligere og det endte med at jeg brukte hele dagen på å gråte.
I helga er det festival, som han selvfølgelig skal på. Jeg har også bestemt meg for å bli med, men skal være med for å være sjåfør på ei venninne.
Dette er en festival jeg har vært på i mange år, og synes det er skikkelig kjedelig å sitte å høre på at han gleder seg sånn til å dra, og at han bruker masse penger på alkolhol, klær og ting og utstyr til den gamle campingvogna som de skal ha med..
Kjenner at jeg føler absolutt ingen glede i å være gravid mer.. Jeg vil bare ha den ut å bli ferdig med det og håpe på at alt blir bedre da.. Har skrevet ett innlegg tidligere ang forholdet til meg og min samboer.
At det er null sex, og nå er det nesten ikke fysisk kontakt mellom oss i det hele tatt mer..
Og jeg kjenner at humøret mitt og det psykiske bare går nedover.. Får ingen støtte fra samboer, han blir sint hvis jeg er hormonell, han sier aldri at han er glad i meg, han gir meg ingen komplimanger, han har ikke kjøpt eller satt seg inn i noe av utstyr og ting som har blitt kjøpt til babyen. Nå går han bare rundt å tenker på seg selv og årets høydepunkt. Sommerfestival.. Hvor det da skal drikkes å herjes i hele helga sammen med en kompis.
Nå går jeg rundt å gråter så å si hver dag. Jeg vil ikke være gravid mer... Har snakket med han om det også, men det hjelper ikke.. Går ikke inn i hodet på han det jeg sier.. Har rett og slett sagt til han at jeg trenger støtte, komplimanger, og det å få høre at han er glad i meg..
Har ikke sett noe av det enda.. :-/