Det er sånn ca slik jeg føler det.. jeg tenker på dette sv.skapet 24/7, selv om jeg prøver alt jeg kan å la være... jeg gruer meg til å fortelle familie, jeg gruer meg for hvordan det blir med 3 barn, jeg gruer meg faktisk også for fødselen.. første mann kunne jeg født igjen 1 minutt etter han var født, men nå er minsten 1 år om en uke, og jeg er enda ikke kommet helt over fødselen hans... men i dag fant jeg endelig også litt glede over sv.skapet, og kjente at jeg til og med måtte smile litt ved tanken på at vi skal ha et barn til. Samboer begynte nemlig å snakke litt om dette sv.skapet, og tiden fremover. Sist sv.skap ønsket jeg å ikke vite kjønn, mens han insisterte på å vite det.. men i dag sa han at han skulle i alle fall IKKE vite kjønnet denne gang, og denne gang er det jeg som vil vite, da jeg føler dette er vår siste "sjanse" til å få en av hver, og jeg vil forberede meg på det dersom det ikke blir slik... men samboer sa det at bi kom ikke til å klare å bli skuffet over kjønnet like etter fødselen når vi endelig får møte h*n.. og at vi kanskje heller ville blitt skuffet dersom vi "bare" fant det ut på en UL.. så da var det allerede bestemt.. vi skal ikke vite hvem vi venter på... så spennende<3 og skummelt!
