Litt frustrert- igjen

almara

Forumet er livet
VIP
Har vært hjemme med både Alma og Luna i dag også (Alma hoster og jeg vil hun skal bli ordentlig frisk før hun går i bhg igjen).

Fortalte jo her om dagen om en vanskelig dag- hadde blitt sint flere ganger og følte meg som en elendig mamma.. Gråt masse den kvelden.

Jeg har nok litt for lett for å synes synd på meg selv.. I dag har det egentlig gått ganske bra, men det har vært mange mer og mindre frustrerende situasjoner. For eksempel har Alma begynt å skrike når jeg skal amme Luna eller ta henne opp. Jeg prøver å gi henne masse anerkjennelse og oppmerksomhet, og heldigvis sover Luna mye. Likevel føler hun nok en del på den store forandringen ved at jeg nå må ta meg av en til.

I dag har jeg måttet telle til ti flere ganger...Jeg sitter feks og ammer Luna, og så kommer Alma og sier at hun skal skifte bleie på Mimmi (dokka si). Hun pleier da å få låne en bleie og et stelleunderlag, så jeg gikk og hentet det til henne- la det fram på badet, mens jeg fortsatt ammet. Så satte jeg meg tilbake i sofaen. Da begynte hun å hylskrike: mamma! mamma! Skifte bleie mimmi!" Hun vil da at jeg skal gjøre det. Jeg svarer da at hun kan komme med mimmi til meg, så kan jeg gjøre det. Det ville hun ikke, fortsatte bare å skrike. Da sa jeg at hun måtte vente til Luna hadde spist ferdig. Da skrek hun enda høyere... og høyere.. som situasjon nr 15 eller noe sånt den dagen, kjenner jeg da at jeg må telle til ti... Jeg har lagt Luna tilbake i vogga mange ganger før hun har blitt ordentlig ferdig med å spise i dag fordi Alma krever sitt.. så fortsetter jeg å amme litt senere, men det er ganske frustrerende.
Alma får også låne Luna sin ulldress til å kle på dokka si, men i dag ville hun ikke gi den fra seg igjen da vi skulle ut.. Det var nemlig "ikke Luna sin dress, men Mimmi sin"..

Og selv om jeg rasjonelt sett vet at Alma er to år, og at jeg ikke må syns synd på meg selv men prøve å se det fra hennes synspunkt, hun er i tillegg ikke helt i form i dag, blir jeg SÅ frustrert når hun også rett etterpå sier at jeg SKAL ha på meg en hals som jeg ikke har noe som helst ønske om å ta på før vi skal ut.. for så å hylskrike leenge når jeg sier at nei, den skal jeg ikke ha på meg. Det ble mye "nei, det vil ikke mamma", tull og tøys før vi kom oss ut. Da ble det imidlertid bra. Og vi har hatt mange fine stunder i dag også.
HVa gjør dere tobarnsmammaer når den eldste hyler og skriker eller gjør ting de ikke får lov til samtidig som dere må dekke spedbarnets behov? Jeg tror det er DE situasjonene som gjør meg mest sliten..
 
ORIGINAL: Heffa og Go`ungen

sender en klem, håper noen kan gi deg et godt svar [:)]


Takk[:)]. Jeg tror dette går seg til, altså. Vi har egentlig hatt en super dag sett under ett. Men i dag har det nok vært ekstra ille med skriking osv. fordi hun ikke er helt i form og dermed blir fort frustrert.

Men veldig interessant å høre om flere her opplever samme type utfordringer. Fikk jo et veldig fint svar av Sukkertopp i går, men vil gjerne høre mer[:)]
 
uff den er vanskelig.. [&o]

men her idag er det dessverre Viljar som har måtte "lide" litt. Linus har over 40 ([&o][&o]) i feber, og vil BARE sitte på fanget mitt.. Jeg er jo ikke en sylfide ([8D]) så har plass til dem begge, men Linus nekter å dele mammaen sin med Viljar når han er syk. Så idag måtte Viljar ligge under babygymmen sin å klage litt mens jeg gikk å la meg med Linus for å få han til å sove. (gikk bare 4 minutt så sov han)

Linus er heldigvis veldig glad i tv, så når jeg ammer Viljar setter jeg på playhouse disney eller en film så blir han veldig opptatt av det og nøyer seg med å sitte i armkroken min.

Linus viser heldigvis ingen tegn til sjalusi, og skjønner (virker det som hvertfall) at Viljar må ha mat.
 
Føler med deg.... Sikkert ikke bare lett å være hjemme med to små.

Man får nok ikke den samme roen til amming og stell som man fikk med den første...

Og sikkert ikke lett for Alma og venne seg til den nye tilværelsen....

Er sikker på at du gjør en god jobb da, og at det går seg til [:D]
 
Stor klem fra meg også. Det er fullt lov å synes synd på seg selv, uten å klandre 2-åringen. Det går faktisk an å være helt utslitt, men likevel se det fra hennes synspunkt, og forstå at 2-åringer ikke kan holdes ansvarlig. 2-åringer er vel kjent for å slite ut alle rundt seg når de ikke er i form eller syke, det er lett for at alt er galt uansett da.[&:] Situasjoner der han forsinker meg i å hjelpe henne er det som stresser meg mest også.

Jeg har ikke fått prøvd meg skikkelig ennå, for Felix er ikke kommet i trassalder. Han er oftest veldig samarbeidsvillig, og forstår ikke at han har grunn til å være sjalu på lillesøster. Fordi han er så lettvint så får jeg forebygget mange situasjoner ved å inkludere ham i alt. Spør alltid ham om hva han tror hun vil eller trenger, og passer på å kommentere hver gang hans forslag virker. Kommenterer også hver gang hun smiler til ham, og hver gang han får henne til å slutte å gråte. (Som når han synger til henne mens jeg bysser henne.[8D])

Jeg prioriterer alltid lillesøsters behov først. Hun er baby uten tidsbegrep, og kan ikke vente. Han forstår mer, og jeg tror at det å lære at andres behov noen ganger er viktigere enn våre egne ønsker faktisk er en fordel med å få småsøsken. (Selv om det er en ubehagelig ting å lære.) Jeg prøver selvsagt å planlegge mest mulig, slik at begge har det best mulig, men av og til kræsjer det jo nødvendigvis.

Dersom han vil at jeg skal gjøre noe når jeg er opptatt med henne, så sier jeg at vi skal gjøre det "etterpå". Om han protesterer veldig høylydt, så sier jeg rolig noe ala "jeg forstår at du er lei deg og at du vil gjøre det nå, men du må vente til etterpå, det er ikke noe å gjøre med". Er humøret dårlig er han selvsagt ikke fornøyd med det, men jeg bare gjentar meg selv rolig, og har som mange andre funnet ut at det ikke er noen vits i å argumentere med noen som er irrasjonell. Ellers ignorerer jeg alt som ignoreres kan, men gjør han noe virkelig farlig må jeg selvsagt stoppe ham. 3 ganger har jeg faktisk kastet ham ut av badet mens jeg har skiftet på henne, selv om det å bli kastet ut er omtrent det verste han kan tenke seg. Da hadde han gang på gang klatret opp i vasken, plukket av barnesikringen, og prøvd å skolde seg selv med varmvann. Det vet han at jeg alltid reagerer på. Selvfølgelig forstår jeg hans behov for oppmerksomhet, men er lillesøster trøtt eller sulten, så må bleieskiftet gjøres unna litt raskere.

I starten da hun ammet lenge, så prøvde jeg å sette i gang ham med noe før hun startet måltidet. F.eks. satte på en cd med barnesanger, og fant fram rytmeinstrumentene hans. Nå får han stort sett bare trøye seg selv den korte stunden, av og til leser vi. I starten var jeg redd for sjalusi, og ga aldri henne skylden for det vi ikke kunne gjøre, sa bare "etterpå" uten å gi grunn. Nå som jeg ikke er bekymret for sjalusi mer, så sier jeg rett ut at vi skal gjøre det og det når Anna er ferdig med å spise. Ofte vrir jeg det mot henne, og sier det negative til henne. "Ikke rør Anna mens hun spiser Felix. Anna, du får ikke leke med Felix nå, du må spise ferdig først. Når du er forsynt kan du få leke." Det ender ofte med at han sitter der og sier "etterpå Anna, du må spise først".[8D]
 
Huff det er ikke lett alltid altså.
 
Har også hatt noen runder med Håvard, og det er frustrerende. Prøver å snakke med han når han roer seg og prøve å bli enige om at vi ikke kan ha det sånn osv. Så nå pleier Håvard rope hvis Sigurd så vidt begynner å sutre: MAMMA, hjelpe sigurd! Så må jeg skryte at han er så flink til å passe på han osv.
 
Men går veldig opp og ned, og jeg tror det bare å prøve å beherske seg og ikke bli sint. De er jo ikke vant til småsøsken + at 2 års trassen gjør det jo ikke lettere for dem. Så er vel en fase vi bare må igjennom.
 
God klem til deg!
 
Tuusen takk for gode ord og klemmer, dere er så søte[:)].

Jeg må smile flere ganger her! Litt godt å få bekreftelse på at vi opplever noen av de samme utfordringene. Skjønne barn vi har, da! I dag er Alma i bhg igjen, så nå har jeg en rolig stund mens Luna sover. Hun har heldigvis vært veldig rolig som hun pleier de dagene her.. jeg ammer henne, steller henne, og så sovner hun, men om jeg legger henne våken i hengevugga, kan hun ligge og se rundt seg lenge før hun vil ha oppmerksomhet igjen. Det hjelper veldig når Alma trenger mer pga forkjølelse osv. Luna spiser veldig godt og er rask til å få i seg, så selv om jeg har lagt henne fra meg noen ganger før jeg har vært helt ferdig med å amme, har jeg hele tiden visst at hun har fått i seg nok. Hun hadde lagt på seg 270 gram igjen nå på en uke, på tross av at jeg føler jeg ammer henne lite siden hun sover såpass mye.. Og hun gir omtrent bare fra seg koselyder, så jeg er trygg på at hun har det bra, i hvert fall. Det er Alma jeg bekymrer meg mest for akkurat nå, og jeg bør vel egentlig bare være utrolig glad for at de er så forskjellige og ikke trenger like mye oppmerksomhet! I dag skal jeg kose ekstra mye på Luna, for i går følte jeg nesten ikke at jeg var så mye sammen med henne...[8|] Men så samsover vi jo.

Flere gode tips her. Godt også å få bekreftelse på at jeg også gjør mye som er bra, pluss noen nye tips. Jeg påpeker feks. også alltid at Luna blir veldig rolig på fanget til Alma (hun vil ha hjelp til å ha henne på fanget flere ganger om dagen), at hun koser seg og liker seg der, og at hun smiler til Alma. Jeg kan sikkert bli flinkere til å spørre Alma hva hun tror Luna trenger. Og det med å snu det til at "du kan ikke sitte på fanget til Alma nå, du må spise først", tror jeg kan være en god idé: Alma vil nemlig veldig gjerne ha henne på fanget akkurat når jeg skal amme henne, noe som gjør at hun hylskriker til Luna har spist seg ferdig. Alma har blitt veldig til å fortelle oss foreldre at ting skal skje "etterpå", så jeg kan godt tenke meg at hun på veslevoksent vis vil gjøre det samme til Luna. Skjønn Felix er da[:)].
Alma pleier forresten også å rope til meg at Luna gråter hvis hun gir lyd fra seg, for at jeg skal ta henne opp. Det er bare når gråtingen/ammingen kræsjer med hennes eget at hun ikke liker det. Nå har hun jo som nevnt også hatt mer behov for nærhet pga forkjølelsen sin.
Gleder meg til helg, alt er så mye lettere når vi er to foreldre! Alma og pappaen har et utrolig bra forhold, er så takknemlig for å ha en sånn mann. I går (som mange andre ettermiddager) måtte han stakkars føde mange ganger etter at han kom fra jobb. Alma sier han har "mimmi i magen", og dytter Mimmi under genseren hans. Så er fødslene i gang..
Mye gøy med henne om dagen, altså..[:)] og så blir det også mange klemmer og koselige stunder på sånne dager som i går, tross alt! Vi ler også mye[;)]
 
Hadde samme problem i begynnelsen, eller har det jo fortsatt da... Karina skal alltid ha alt mulig mens jeg holder på med Elise. Og før fikk hun det som oftest som hun ville, med det resultat at Elise er blitt veldig tålmodig fordi hun er vandt med å måtte vente. Tok jo evigheter før Elise fikk mat før fordi Karina skulle ha mer skive, mer melk, tisse do og alt mulig hun kunne finne på. Eller Elise ble ofte liggende med buksen på knærene i 5 min etter bleieskift fordi det var noe Karina krevde. Men fant tilslutt ut at jeg gadd ikke mer av det. Nå er jeg veldig streng med Karina. Sørger alltid for at hun får mat først eller bleie først eller hva det måtte være, men når jeg er begynt å gi Elise mat eller steller hun på badet får Karina bare beskjed om å vente til jeg er ferdig først. Etter hun har fått beskjed om å vente ca 3 ganger, bare overser jeg hun. Vet jo at hun har forstått hva jeg har sagt. Hun begynner nå å godta mer og mer at hun må vente litt av og til hun også.
 
Her er det slitsomt til tider,storebror har pluttselig blitt sjalu for nå kommer lillebror seg rundt å tar leker han å.
så må følge med som en hauk til tider, for storebor dytter, slår setter seg på lillebror å mer til.
Storebor er å litt over gjennomsnittet aktiv å hopper,løper rundt hele tiden å tar lekene fra lillebror å hiver de rundt.[&o]
Føler jeg går på veggen til tider å hender det blir litt unødvendig høy snakking, men storebor nekter å høre.

Men når kvelden kommer å man ser tilbake på dagen er det sååååååååå mange flere positive ting som har skjedd enn de negative[:)]

Er så koselig å se de to små gi hverandre kos, se han lille krabbe etter storebror å prøve å gjøre som storebror[:)]

Storebror er å veldig opptatt av å spise noe av maten til lillebror, å det får han å lov til, får smake noen skjeer med grøt eller middagsglass[:)]
 
ORIGINAL: tippetue

Her er det slitsomt til tider,storebror har pluttselig blitt sjalu for nå kommer lillebror seg rundt å tar leker han å.
så må følge med som en hauk til tider, for storebor dytter, slår setter seg på lillebror å mer til.
Storebor er å litt over gjennomsnittet aktiv å hopper,løper rundt hele tiden å tar lekene fra lillebror å hiver de rundt.[&o]
Føler jeg går på veggen til tider å hender det blir litt unødvendig høy snakking, men storebor nekter å høre.

Men når kvelden kommer å man ser tilbake på dagen er det sååååååååå mange flere positive ting som har skjedd enn de negative[:)]

Er så koselig å se de to små gi hverandre kos, se han lille krabbe etter storebror å prøve å gjøre som storebror[:)]

Storebror er å veldig opptatt av å spise noe av maten til lillebror, å det får han å lov til, får smake noen skjeer med grøt eller middagsglass[:)]



Så sant, så sant[:)] Som jeg gleder meg til Alma og Luna får enda mer glede av hverandre!
 
Skjønner godt du blir litt frustert i slike stressede situasjoner.

Spesielt de starten var jeg redd for at storesøster skulle bli sjalu, så jeg gjorde det jeg kunne for at lillesøster ikke skulle være til noe hinder. Lillesøster var en sovebaby deluxe, så de 3 første månedene gjorde hun egentlig ikke annet enn å sove og spise. Men husker godt de gangene storesøster krevde sitt samtidig som lillesøster skulle ha mat.

Min erfaring er at det er lurt å være i forkant av situasjonen. Når lillesøster blir sulten forteller jeg storesøster at nå skal lillesøster spise, men etterpå så kan vi gjøre det eller det. Merkelig nok ble dette som oftest godtatt, og en superstolt storesøster kunne i det øyeblikk lillesøster slapp puppen forkynne at NÅ! Kan vi gøre det eller det. [:)]

Ellers har jeg prøvd å la storesøster få ta del i alt hun kan. Så hun er alltid rask på pletten med kluten om lillesøster har gulpet, eller at hun sitter og vinker og smiler til lillesøster mens vi spiser. [:)]

Selv synes jeg den første tiden var litt stressende, men etterhvert ble det en rutine på det meste, og det er heldigvis langt mellom de stressende periodene.
 
Åh, jeg har måttet le gjenkjennende flere ganger når jeg har lest innleggene her[:D] Godt å se at det er flere enn meg som synes det til tider kan være strevsomt å hanskes med både en baby og en to-åring...
Vi bor for tiden i Sverige, og her får man ha eldre søsken i barnehage max 15 timer i uka når man selv har mammapermisjon, hvilket betyr at jeg stort sett har begge to hjemme. I hovedsak går det veldig bra; og jeg er glad for å kunne være så mye sammen med Victoria også, men det har skjedd mer en en gang at jeg har vært på gråten og følt at jeg ikke takler to-barnsmammarollen i det hele tatt! Slike situasjoner oppstår typisk når Victoria er trøtt, og dermed irrasjonell og trassig.. Hun kan da bli illsint hvis hun ikke får yndlingsskjeen fordi den er til vask, eller yndlingsbleien (den med mange giraffer på) fordi det ikke er flere igjen av den... Jeg prøver da å forklare rolig men bestemt at det ikke går fordi sånn og sånn. Hvs jeg ikke når gjennom, lar jeg henne ligge å rase fra seg, mens jeg sier noe ala: "Jeg skjønner at du er lei deg/sint, og jeg vil gjerne trøste deg. Kom når du er klar for trøst" Da pleier hun alltid å si "Jeg VIL ha trøst" etter en stund, og kommer og får det. Slike trassanfall er jeg blitt vant til, og lar meg ikke stresse nevneverdig av dem alene. Blir først ordentlig stresset hvis lillesøster krever sitt samtidig. Jeg prøver da å ikke vise at jeg er stresset/irritert, da dette bare gjør situasjonen 100ganger verre... Og tar en ting av gangen. Lillesøsters behov må komme først, og dette aksepterer Victoria ganske bra. Hun liker ikke at lillesøster gråer; og vil alltid at jeg skal trøste/gi pupp slik at hun slutter.
Føler egentlig at ting går lettere for hver dag som går. Victoria har blitt mer vant til å dele meg med lillesøster, jeg har mer overskudd enn jeg hadde i barseltiden, og Mathilde har blitt mer forutsigbar.
 
Godt å se at vi er enda flere med lignende erfaringer[:)].

En ting som pleier å fungere bra med Alma, er at jeg løfter henne opp til meg eller setter henne på fanget mitt, tørker litt snørr og tårer og finner på ett eller annet annet å tenke på. Hun er veldig mottakelig for trøst, egentlig.. Og det får meg til å tenke at hun heldigvis er veldig trygg. Men det er jo ikke alltid hun er helt klar enda til å ta imot trøst, så dette med å tilby det når hun er klar, var et bra tips, magelykke. Jeg har nok en tendens til å alltid gå tilbake til henne for å trøste, istedenfor å gi henne sjansen til å komme selv.
 
ORIGINAL: magelykke

Åh, jeg har måttet le gjenkjennende flere ganger når jeg har lest innleggene her[:D] Godt å se at det er flere enn meg som synes det til tider kan være strevsomt å hanskes med både en baby og en to-åring...
Vi bor for tiden i Sverige, og her får man ha eldre søsken i barnehage max 15 timer i uka når man selv har mammapermisjon, hvilket betyr at jeg stort sett har begge to hjemme. I hovedsak går det veldig bra; og jeg er glad for å kunne være så mye sammen med Victoria også, men det har skjedd mer en en gang at jeg har vært på gråten og følt at jeg ikke takler to-barnsmammarollen i det hele tatt! Slike situasjoner oppstår typisk når Victoria er trøtt, og dermed irrasjonell og trassig.. Hun kan da bli illsint hvis hun ikke får yndlingsskjeen fordi den er til vask, eller yndlingsbleien (den med mange giraffer på) fordi det ikke er flere igjen av den... Jeg prøver da å forklare rolig men bestemt at det ikke går fordi sånn og sånn. Hvs jeg ikke når gjennom, lar jeg henne ligge å rase fra seg, mens jeg sier noe ala: "Jeg skjønner at du er lei deg/sint, og jeg vil gjerne trøste deg. Kom når du er klar for trøst" Da pleier hun alltid å si "Jeg VIL ha trøst" etter en stund, og kommer og får det. Slike trassanfall er jeg blitt vant til, og lar meg ikke stresse nevneverdig av dem alene. Blir først ordentlig stresset hvis lillesøster krever sitt samtidig. Jeg prøver da å ikke vise at jeg er stresset/irritert, da dette bare gjør situasjonen 100ganger verre... Og tar en ting av gangen. Lillesøsters behov må komme først, og dette aksepterer Victoria ganske bra. Hun liker ikke at lillesøster gråer; og vil alltid at jeg skal trøste/gi pupp slik at hun slutter.
Føler egentlig at ting går lettere for hver dag som går. Victoria har blitt mer vant til å dele meg med lillesøster, jeg har mer overskudd enn jeg hadde i barseltiden, og Mathilde har blitt mer forutsigbar.


Typisk sånne ting her og. Og yndlingsskjeen kan forandre seg fra dag til dag. Nå har hun nettopp funnet ut at hun ikke vil ha klistemerket på bananskallet mens hun spiser banan, så hun hyyler illsint og frustrert til vi har skjønt at hun vil ha det av.. det er noe nytt hele tida....:)
 
Back
Topp