Litt frustrert her nå.. *adopsjon*

T

Thunderella

Gift med forumet
Altså, jeg har alltid hatt lyst å adoptere et barn..
Å gi et barn uten noe muligheten til en trygg og stabil fremtid i et godt hjem. Men mannen vil ikke..

Og jeg vet at dette er skikkelig teit av meg, men hver gang vi snakker om dette og han setter seg på bakbeina, så synker han litt i mine øyne.. Jeg ser på han som egoistisk, og jeg vet jeg ikke burde det!! Men jeg gjør det likevel.. Nå, når vi har sett på de stakkars barna på Haiti overalt på nyhetene osv så stikker det i hjertet mitt og jeg har lyst å hente alle sammen hit. Mannen min ser bare på det som en tragedie, ikke noe mer..

Og da kjenner jeg som sagt at han synker litt.. Noen som har noen tips til hvordan å få meg til å skjerpe meg...?!
 
Jeg snakket mye om adopsjon i de årene vi slet med å bli gravide og hadde mislykkede prøverørsforsøk.
 
Mannen satt seg heelt på bakbena de første årene..   men etterhvert fikk jeg han mer og mer på gli.. Snakket om hvorfor han var så skeptisk til adopsjon.
Det kom fram etter noen år at han var redd for å ikke bli glad i det barnet. Fordi det biologisk ikke var hans barn. Jeg elsker barn og klarte ikke helt å se det "problemet", men forstod han etter litt tenking..
 
Etter enda noen år, så bestillte jeg brosjyrer og info-materiale fra de adopsjonsbyråene som finnes i Norge. Bare for å se og for å vite litt mer spesifikt hvordan gangen i en sånn prosess var.
Mannen tittet jo han også.  Og en dag sa han plutselig, at jo vi kunne adoptere, men han var veldig klar på at det var flere land han ikke ville adoptere fra. Så jeg måtte godta det.
 
Nå endte vi opp med å klare å bli gravide med prøverør til slutt.. 
:)
 
Nå hadde min mann villet adoptere om vi ikke hadde kunnet få barn selv, men det kan jo hende at han er redd for at han ikke skal bli like glad i det barnet som i det biologiske. (det er vel heller ikke anbefalt å adoptere om en han barn fra før?)
 
Når det kommer til å hjelpe ett barn, så skjønner jeg deg veldig godt. Spesielt når vi ser på de sjebnene som finnes i verden. Nå er det ikke alle barn som blir adoptert, og det er flere adoptivforeldre enn "ledige" barn.
 
Jeg så ikke før nå at noen hadde svart i denne tråden, og jeg er faktisk lettet over at jeg ikke er den eneste som tenker slik!!

Angående det å bli glad i barnet, så vet jeg nå etter at jeg fikk barn selv at jeg kommer til å elske et hviket som helst barn like høyt å ubetinget som jeg elsker "mitt" barn.. Men jeg er usikker på om mannen kan det!
Jeg føler som sagt at han er litt egoist, tenker litt sånn at "Er bare hans egne barn bra nok for at han skal elske de?", men jeg vet jo innerst inne at det ikke er slik det er..

Men han har gått med på at vi skal snakke om det, og forhøre oss litt hvis jeg fortsatt ønsker adopsjon etter vi har fått nr 2.
Jeg vet at jeg fortsatt vil ønske det, men jeg er redd han ikke vil..

Lurer på om han er redd for at et adopsjonsbarn vil ta et biobarns plass hvis du skjønner.. At han vil heller ha et biobarn nr 3 enn et adoptivbarn.. Hmm..
 
dessverre så er det sånn i dag at norge får inn stadig færre barn til adopsjon(var på god morgen norge for litt siden). det kom av at landene adopterte mer selv innad i landet, norge er ikke godkjent i like mange land som tidligere etc. så selvom det er mange barn som trenger hjelp, er det nesten ingen av de i prosent som blir adoptert bort. er kjempekøer på de få barna som kommer til norge fra før.

en måte å hjelpe disse barna er da heller feks å finne et barnehjem i et fattig lanf, og bidra med å bygge opp det til et trivlig sted å være[:)] men helt tragisk at så mange barn lider rundt omkring i verden
 
ORIGINAL: Skravlemor

dessverre så er det sånn i dag at norge får inn stadig færre barn til adopsjon(var på god morgen norge for litt siden). det kom av at landene adopterte mer selv innad i landet, norge er ikke godkjent i like mange land som tidligere etc. så selvom det er mange barn som trenger hjelp, er det nesten ingen av de i prosent som blir adoptert bort. er kjempekøer på de få barna som kommer til norge fra før.

en måte å hjelpe disse barna er da heller feks å finne et barnehjem i et fattig lanf, og bidra med å bygge opp det til et trivlig sted å være[:)] men helt tragisk at så mange barn lider rundt omkring i verden


Jeg ønsker fortsatt å adoptere, selv om det er lang kø..
Vi vil bli godkjent som adoptivforeldre på lik linje med alle andre, og vil bli stående i adopsjonskø på lik linje med ufrivillig barnløse.

(Etter det jeg har skjønt fra de forskjellige adopsjonsbyrående sine sider og samtale med en tante som jobber i verdens barn..)

Blir du godkjent er du garantert et barn innen 5 år.
 
Her vill vi begge adoptere men ikke gifte oss[8D] Hvordan få oss på bedre tanker tro[8|]
 
vi har snakka om det vi og, men han her vil ikke, fordi han er redd han kommer til å forskjellsbehandle barna.
 
hva med å ta til dere fosterbarn? Litt avhengig av hvorfor akkurat det barnet havner hos dere, kan det være mulighet for adopsjon på sikt. Kjenner selv et fosterbarn som er adoptert av fosterforeldre og søsteren til en kollega av meg ble adoptert nå når hun ble 18 [:)]
 
ORIGINAL: Azoria

hva med å ta til dere fosterbarn? Litt avhengig av hvorfor akkurat det barnet havner hos dere, kan det være mulighet for adopsjon på sikt. Kjenner selv et fosterbarn som er adoptert av fosterforeldre og søsteren til en kollega av meg ble adoptert nå når hun ble 18 [:)]


Tanten min har hatt fosterbarn i alle år, men da kommer det også en ekstra familie med på kjøpet.. Misforstå meg rett, fosterfamilier er gull verdt, og selvfølgelig skal fosterbarna ha kontakt med familen sin. Men da blir forskjellen større i forhold til mine barn..

"Søsknene" vil da ha sin egen mamma og pappa, sine egne besteforeldre og slik, og jeg vil at alle barna skal ha samme mamma og pappa i den grad det er mulig ved adopsjon. Jeg ønsker å adoptere et barn som skal være vår sønn/datter og mine barns søster eller bror og mine og mannens foreldre sitt barnebarn på lik linje med våre biobarn!
 
ORIGINAL: Thunderella

Blir du godkjent er du garantert et barn innen 5 år.



Det stemmer nok ikke. Dersom du blir godkjent er du godkjent i Norge for 4 år, med mulighet for en forlenging til et 5. år. Men du er ikke garantert å bli godkjent i landet dere søker fra, de aller fleste blir det, men det er ikke en 100% garanti på noe vis. Og selv om du blir godkjent er det ingen tidsgaranti på det, på noen måte. Det finnes dem som har ventet mer enn 5 år, og svært mange av de som står i kø for adopsjon fra Kina nå har ventet i rundt 4 år og har fortsatt tid igjen, av dem som har ventet ikke mer enn 3 år (av kinasøkerene altså) er det nok slett ikke utenkelig at det går over 5 år, faktisk. Fra andre land er det ikke kronologiske tildeling heller, og noen venter lenger enn andre. Det er absolutt IKKE noen garanti for barn innen fem år.

Jeg skjønner deg godt i noen av tankene dine, men det første du burde gjøre er å sette deg inn i adopsjonsfakta, for å 1) slå fra deg enhver tanke om at adopsjon handler om å "redde" et barn, les artiklene på adopsjonsforum om hvorfor adopsjon ikke fungerer som nødhjelp f.eks som en start. og 2) få et realitisk syn på hva det er du egentlig tenker på. Det er et veldig spennende felt å sette seg inn i, men egentlig synes jeg ikke du kan forvente å få din mann med på planen derso du presenterer det som å "redde barn på Haiti", om det var blitt presentert slik for meg hadde jeg også satt meg på bakbeina. Ikke fordi jeg har noe mot adopsjon, en å "hente" et av barna som man ser lider på Haiti nå ville være totalt uetisk og forkastelig.
 
PS: BV har akkurat fått sitt eget underforum for adopsjon, kanskje denne kunne vært flyttet dit?
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp