Da jeg var på vei hjem fra vekstkontrollen på tirsdag begynte jeg å kjenne litt småmurringer i ryggen. Ikke var de vonde eller ubehagelige, men jeg kjente at det var noe der. De ble ubehagelige hvis jeg gjorde tunge ting, eller presset meg litt mer enn hva jeg egentlig burde. Likevel stoppet det fint der og det ble aldri rier ut av det. På onsdagen var lillegutt heeeeeeeeelt rolig. Jeg drakk alt jeg kunne komme over, spiste det jeg fant og prøvde de tingene man får beskjed om. Jeg ringte derfor føden for å forhøre meg og de ville ha meg inn, hvis jeg ikke merket noe liv de neste 30 minuttene. Samme drikkeregla igjen og ingen tegn på noe som helst. Vi reiste da inn til føden, lå en time for ctg og etterhvert ble det litt liv å oppdage 
Han var veldig rolig hele dagen, men jeg merket litt bevegelser i ny og ne. Veldig rart å merke så lite når man er vandt med å hele tiden ha en turbogutt i magen
Denne dagen hadde jeg også hatt disse murringene i ryggen. Fremdeles var de ikke vonde og jeg skjønte fort at det nok bare var kroppen min som begynte å forberede seg. Noen kan jo gå med "maserier" i flere uker, så jeg hadde jo fremdeles god tid. Da klokken ble 23.30 gikk vannet. Fremdeles ingen vondter, men de kunne jo snart komme tenkte jeg, siden vannet tross alt hadde gått. Det gikk ikke kjempe masse på en gang, men litt og litt hele tiden. Ble igjen en ny runde til føden, men vi fikk lov å reise hjem siden jeg ikke hadde noen rier enda. Skjedde det ikke noe fremgang skulle vi komme tilbake fredags morgen 07.30 for å bli satt i gang. Det var ikke akkurat noe jeg hadde veldig lyst til. Jeg vil jo at det skal skje av seg selv, men må man så må man jo
Torsdagen kom og fremdeles ingen tegn til noen form for fødsel. Vi avtalte at svigermor og samboeren hennes skulle komme på pizza også ta med seg kommende storesøster for natten. Siden vi skulle inn på sykehuset såpass tidlig var det likegreit at hun var der Hun reiste glad og fornøyd og vi fikk en kveld på å slappe av før den store dagen skulle komme
Murringene jeg hadde i ryggen kom litt hyppigere utover torsdagskvelden, men fremdeles var de ikke vonde. Jeg innstilte meg på at det ble igangsetting og roet meg til slutt med det. Vi la oss tidlig for å være uthvilte til morgendagen.
Klokken 01.30 våknet jeg av store smerter!!! Det var alt mulig slags vondt i magen og ryggen. Først trodde jeg at jeg måtte skikkelig på do, men etter et par sekunder forsto jeg hva som skjedde. DETTE var ikke magevondt! Dette var jo RIER! De kom som perler på en snor, uten stopp. Etter 10 minutter vekket jeg mannen min, dette kunne ikke vente til i morgen, for jeg måtte PRESSE!! Jeg pustet meg så godt jeg kunne gjennom, men det var utrolig vondt. Hvis dette var starten, turte jeg ikke tenke på hva som skulle bli når det ble skikkelige rier.
Mannen min hoppet ut av senga, tok med seg telefonen min, ringte føden og fikk de til å sende en ambulanse. Siden jeg allerede hadde trykketrang ble den sendt og de 14 minuttene de brukte, syns mannen min var fryktelig lange. Han løp frem og tilbake til stuevinduet og soverommet hvor jeg lå, for å se om det gikk bra, samtidig som han fulgte med om ambulansen kom.
Plutselig sto to ambulansepersonell på rommet mitt. Rett etter kom jordmor og barnepleier. Jordmor sjekket åpningen som alt var 7-8cm. Ikke rart at riene jeg hadde allerede var såååå vonde! Er det rart jeg føler jeg må presse, tenkte jeg. For da riene var på toppen, følte jeg at jeg måtte gjøre alt jeg kunne for å holde igjen. Jeg pustet så godt jeg kunne, og det er noe jeg husker de kommenterte hele tiden. At jeg var flink med pusteteknikken og at dette kom til å gå bra. Jeg følte det IKKE på samme måte der og da
De var veldig usikre på om de turte å kjøre tilbake til sykehuset, men etter litt frem og tilbake tok de sjansen. De fulgte meg ut i abmulansen og mannen satt på i legebilen som kom etter. Det ble full fart med blålys og trykketrangen min ble sterkere og sterkere. I det ambulansen parkerte på sykehuset hadde riene nådd enda en ny høyde, noe jeg ikke trodde var mulig. NÅ klarte jeg virkelig snart ikke å holde igjen stort mer. To minutter senere var vi inne på føderommet og de sjekket meg på nytt. Da jordmor sa at jeg hadde 10 cm slapp kroppen taket og jeg trykket da riene kom.
På første pressrie jeg hadde tenkte jeg med meg selv, NÅ er hodet på vei ut. Og idet jeg tenkte det, sier jordmor at hun ser hodet. Jeg får kjapt en ny pressrie og presser for harde livet. FOR EN FØLELSE!!!
Denne gangen hadde jeg ingen smertestillende, så jeg var jo så tilstede under fødselen som man kan. Eneste "hjelpen" jeg fikk, var litt oksygen. I det jeg kjenner hodet og kroppen kommer ut, letter det så mye fra kroppen og den følelsen er virkelig magisk.
Fredag kl 02.46 ble lillebror født. Med en fødsel på 1 time og 15 minutt fra første rie til han var ute, var virkelig det man kunne kalle en drømmefødsel. Denne gangen fikk jeg den nydelige babyen opp på brystet med engang. Litt småekkelt da han var litt blå og litt livløs, men alle rundt oss var rolige, som igjen smittet over på meg. Hadde de vært bekymret, hadde de aldri latt han bli liggende på brystet mitt. Han hadde iløpet av de siste minuttene fått navlesnoren veldig stramt rundt halsen, men alt gikk flott og han kom seg fort. Jeg var ferdig.... Hvor i alle dager kom denne gutten fra? Jeg hadde jo akkurat hatt rier...
Vi fikk ligge bittelitt før de trillet oss inn på et annet rom. Her fikk vi ligge i noen timer og bare kose oss. Lillebror ble lagt til brystet med engang, og der ble han liggende <3 Da klokken nærmet seg 05.30 skulle jeg få ta meg en dusj før vi skulle flyttes over på barselhotellet. Formen min var utrolig fin. Jeg følte meg rett og slett helt fantastisk, hehe. Det har selvsagt mye med at jeg ikke hadde noen form for smertestillende under fødselen og at den ikke varte så lenge Jordmor og barnepleieren var også overrasket over hvordan jeg var etterpå og sa at i dette tilfellet var jo virkelig alt helt perfekt på alle måter.
Vi ble flyttet over til barselhotellet rett etter kl 06.00. Der fikk vi rommet vårt og en prat med ei jordmor, mener å huske det var det iallefall
Jeg hadde ønske om å reise hjem samme dagen og det skulle ikke bli et problem om alt var fint. Vi la oss halv 7 for å slappe av litt. Halv ni kom ei inn å fortalte oss at de snart skulle ta noen prøver av lillebror og at han måtte ta en prøve klokken 4 om natten, så vi måtte være til dagen etter. Liten nedtur syns jeg, men siden han hadde svelget fostervann som ikke var helt rent, var det veldig viktig med oberservasjon- og infeksjonsprøver.
Vi brukte fredagen på masse kos, med både storesøster, pappa, svigermor, samboeren hennes, tante, onkel og søskenbarn. På kvelden ble lillebror og jeg alene. Det var litt trist at storesøster og pappan reiste, men nå fikk lillebror og jeg alenetid og kunne kose oss sammen. Vi fikk oss middag i restauranten, så på the voice og senkveld også la vi oss til å sove.
03.45 hentet de lillebror for å gjøre samme prøvene de hadde gjort rett før vi la oss. De kom tilbake halv 5 og vi sov videre til de hentet han på nytt halv ni. Da gjorde de siste prøver og vi ville få vite senere om de var fine nok til at vi kunne reise hjem.
Vi hentet oss frokost i restauranten, kose oss på rommet og jeg tok meg en herlig dusj mens lillebror sov søtt. Litt etter kl 10 kom jordmora med gode nyheter. Alle prøvene var fine og hvis jeg fremdeles følte meg fin nok til å dra hjem, kunne vi det
Jeg måtte bare komme tilbake dagen etter for å ta den siste testen av lillebror.
Det var en superfornøyd storesøster og pappa som hentet oss på sykehuset. Endelig kunne vi reise hjem for å kose oss alle sammen.
Lillebror var 3265 gram, 46cm lang og hadde en hodeomkrets på 34cm. En helt perfekt og nydelig liten gutt <3 <3
Han var veldig rolig hele dagen, men jeg merket litt bevegelser i ny og ne. Veldig rart å merke så lite når man er vandt med å hele tiden ha en turbogutt i magen Denne dagen hadde jeg også hatt disse murringene i ryggen. Fremdeles var de ikke vonde og jeg skjønte fort at det nok bare var kroppen min som begynte å forberede seg. Noen kan jo gå med "maserier" i flere uker, så jeg hadde jo fremdeles god tid. Da klokken ble 23.30 gikk vannet. Fremdeles ingen vondter, men de kunne jo snart komme tenkte jeg, siden vannet tross alt hadde gått. Det gikk ikke kjempe masse på en gang, men litt og litt hele tiden. Ble igjen en ny runde til føden, men vi fikk lov å reise hjem siden jeg ikke hadde noen rier enda. Skjedde det ikke noe fremgang skulle vi komme tilbake fredags morgen 07.30 for å bli satt i gang. Det var ikke akkurat noe jeg hadde veldig lyst til. Jeg vil jo at det skal skje av seg selv, men må man så må man jo
Torsdagen kom og fremdeles ingen tegn til noen form for fødsel. Vi avtalte at svigermor og samboeren hennes skulle komme på pizza også ta med seg kommende storesøster for natten. Siden vi skulle inn på sykehuset såpass tidlig var det likegreit at hun var der
Hun reiste glad og fornøyd og vi fikk en kveld på å slappe av før den store dagen skulle komme Murringene jeg hadde i ryggen kom litt hyppigere utover torsdagskvelden, men fremdeles var de ikke vonde. Jeg innstilte meg på at det ble igangsetting og roet meg til slutt med det. Vi la oss tidlig for å være uthvilte til morgendagen.
Klokken 01.30 våknet jeg av store smerter!!! Det var alt mulig slags vondt i magen og ryggen. Først trodde jeg at jeg måtte skikkelig på do, men etter et par sekunder forsto jeg hva som skjedde. DETTE var ikke magevondt! Dette var jo RIER! De kom som perler på en snor, uten stopp. Etter 10 minutter vekket jeg mannen min, dette kunne ikke vente til i morgen, for jeg måtte PRESSE!! Jeg pustet meg så godt jeg kunne gjennom, men det var utrolig vondt. Hvis dette var starten, turte jeg ikke tenke på hva som skulle bli når det ble skikkelige rier.
Mannen min hoppet ut av senga, tok med seg telefonen min, ringte føden og fikk de til å sende en ambulanse. Siden jeg allerede hadde trykketrang ble den sendt og de 14 minuttene de brukte, syns mannen min var fryktelig lange. Han løp frem og tilbake til stuevinduet og soverommet hvor jeg lå, for å se om det gikk bra, samtidig som han fulgte med om ambulansen kom.
Plutselig sto to ambulansepersonell på rommet mitt. Rett etter kom jordmor og barnepleier. Jordmor sjekket åpningen som alt var 7-8cm. Ikke rart at riene jeg hadde allerede var såååå vonde! Er det rart jeg føler jeg må presse, tenkte jeg. For da riene var på toppen, følte jeg at jeg måtte gjøre alt jeg kunne for å holde igjen. Jeg pustet så godt jeg kunne, og det er noe jeg husker de kommenterte hele tiden. At jeg var flink med pusteteknikken og at dette kom til å gå bra. Jeg følte det IKKE på samme måte der og da
De var veldig usikre på om de turte å kjøre tilbake til sykehuset, men etter litt frem og tilbake tok de sjansen. De fulgte meg ut i abmulansen og mannen satt på i legebilen som kom etter. Det ble full fart med blålys og trykketrangen min ble sterkere og sterkere. I det ambulansen parkerte på sykehuset hadde riene nådd enda en ny høyde, noe jeg ikke trodde var mulig. NÅ klarte jeg virkelig snart ikke å holde igjen stort mer. To minutter senere var vi inne på føderommet og de sjekket meg på nytt. Da jordmor sa at jeg hadde 10 cm slapp kroppen taket og jeg trykket da riene kom.
På første pressrie jeg hadde tenkte jeg med meg selv, NÅ er hodet på vei ut. Og idet jeg tenkte det, sier jordmor at hun ser hodet. Jeg får kjapt en ny pressrie og presser for harde livet. FOR EN FØLELSE!!!
Denne gangen hadde jeg ingen smertestillende, så jeg var jo så tilstede under fødselen som man kan. Eneste "hjelpen" jeg fikk, var litt oksygen. I det jeg kjenner hodet og kroppen kommer ut, letter det så mye fra kroppen og den følelsen er virkelig magisk.
Fredag kl 02.46 ble lillebror født. Med en fødsel på 1 time og 15 minutt fra første rie til han var ute, var virkelig det man kunne kalle en drømmefødsel. Denne gangen fikk jeg den nydelige babyen opp på brystet med engang. Litt småekkelt da han var litt blå og litt livløs, men alle rundt oss var rolige, som igjen smittet over på meg. Hadde de vært bekymret, hadde de aldri latt han bli liggende på brystet mitt. Han hadde iløpet av de siste minuttene fått navlesnoren veldig stramt rundt halsen, men alt gikk flott og han kom seg fort. Jeg var ferdig.... Hvor i alle dager kom denne gutten fra? Jeg hadde jo akkurat hatt rier...
Vi fikk ligge bittelitt før de trillet oss inn på et annet rom. Her fikk vi ligge i noen timer og bare kose oss. Lillebror ble lagt til brystet med engang, og der ble han liggende <3 Da klokken nærmet seg 05.30 skulle jeg få ta meg en dusj før vi skulle flyttes over på barselhotellet. Formen min var utrolig fin. Jeg følte meg rett og slett helt fantastisk, hehe. Det har selvsagt mye med at jeg ikke hadde noen form for smertestillende under fødselen og at den ikke varte så lenge
Jordmor og barnepleieren var også overrasket over hvordan jeg var etterpå og sa at i dette tilfellet var jo virkelig alt helt perfekt på alle måter.Vi ble flyttet over til barselhotellet rett etter kl 06.00. Der fikk vi rommet vårt og en prat med ei jordmor, mener å huske det var det iallefall
Jeg hadde ønske om å reise hjem samme dagen og det skulle ikke bli et problem om alt var fint. Vi la oss halv 7 for å slappe av litt. Halv ni kom ei inn å fortalte oss at de snart skulle ta noen prøver av lillebror og at han måtte ta en prøve klokken 4 om natten, så vi måtte være til dagen etter. Liten nedtur syns jeg, men siden han hadde svelget fostervann som ikke var helt rent, var det veldig viktig med oberservasjon- og infeksjonsprøver. Vi brukte fredagen på masse kos, med både storesøster, pappa, svigermor, samboeren hennes, tante, onkel og søskenbarn. På kvelden ble lillebror og jeg alene. Det var litt trist at storesøster og pappan reiste, men nå fikk lillebror og jeg alenetid og kunne kose oss sammen. Vi fikk oss middag i restauranten, så på the voice og senkveld også la vi oss til å sove.
03.45 hentet de lillebror for å gjøre samme prøvene de hadde gjort rett før vi la oss. De kom tilbake halv 5 og vi sov videre til de hentet han på nytt halv ni. Da gjorde de siste prøver og vi ville få vite senere om de var fine nok til at vi kunne reise hjem.
Vi hentet oss frokost i restauranten, kose oss på rommet og jeg tok meg en herlig dusj mens lillebror sov søtt. Litt etter kl 10 kom jordmora med gode nyheter. Alle prøvene var fine og hvis jeg fremdeles følte meg fin nok til å dra hjem, kunne vi det
Jeg måtte bare komme tilbake dagen etter for å ta den siste testen av lillebror. Det var en superfornøyd storesøster og pappa som hentet oss på sykehuset. Endelig kunne vi reise hjem for å kose oss alle sammen.
Lillebror var 3265 gram, 46cm lang og hadde en hodeomkrets på 34cm. En helt perfekt og nydelig liten gutt <3 <3
