Athravil
Elsker forumet
La inn fødselshistorikken for mini, så da må jeg jo nesten gjøre det samme for vesla:
Min fødsel ble ikke som forventet. Med UL termin 12.12 var det noe uventet å få beskjed den 21.11 at "i morgen setter vi deg nok i gang siden du har høye lever og galle verdier" (pga av svangerskapskløe). Etter litt om og men siden jeg ønsket å føde på Kongsvinger endte det opp med at jeg dro inn til Ahus med samboer torsdag 22.11 utpå dagen. Der ble CTG målt og vi fikk snakke med lege og jordmor om det som skulle skje. De ville sette inn kateter og sende meg hjem, for dette kom til å ta tid. Da dette skulle settes inn kom det fra legen "her var det mykt ja, plass til to fingre her". Kateteret var noe ubehagelig, sprengte en del da de fyllte ballongen med vann. En halvtime senere fikk jeg jordmor til å sjekke om kateteret fortsatt satt fast - "du blir visst her i natt du" kom det fra henne og holdt opp slangen... Så litt panisk på samboeren "jammen, baggen er jo fortsatt hjemme jo..."
Han dro hjem for å sove og jeg ble plassert på fødestue siden det var fullt på obs-rommet. Der fikk jeg satt inn en modningspille og ny CTG måling og fikk sovemedisin for å få en god natt. De virket dårlig og jeg våknet stadig av å måtte på do og ikke minst vræl og brøl fra fødende i naborommene...
I ni tida om morgenen fikk jeg ny modningspille og CTG måling, samboeren dukket opp med bag. Så var det mye venting og litt vandring i gangene. Kl to ble vannet tatt og vonde rier satte i gang. Antar jeg da hadde en 4-5 cm åpning og hadde ikke hatt noen smerter til da, men mange kynnere. Jm mente at kynnerne nok var mer rier og antakelig hadde vært det i lengre tid, siden de var såpass kraftige og hyppige og jeg så myk og moden. Har gått med hyppige kynnere siden uke 15, så har vært rimelig vant til dem.
Siden jeg ble satt i gang måtte jeg være tilkoblet et utall av ledninger, CTG målinger av magen min og hodet til babyen. Jeg fikk derfor ikke lov til å bruke dusj eller bad, noe jeg hadde ønsket. Ahus har ikke lystgass så smertelindringsvalgene var begrenset. Prøvde akupunktur, med det hjalp ikke særlig. Jeg var heller ikke mentalt forberedt på at riene var rett og slett menssmerter og at jeg reagerte på dem som vanlig. Jeg blir svimmel, kvalm, kaldsvetter og vil rett og slett bare gå på veggen... Som "vanlig" kastet jeg opp, men smertene ble jo ikke borte! "argh". Samboeren masserte korsryggen og jeg måtte gi opp å stå/vandre på den lille kvadratmeteren ledningene gav meg. Lå deretter i min egen lille verden i senga. Jm pushet så og si epidural på meg rett og slett for å å kunne kommunisere med meg tror jeg. Jeg tok med glede i mot, selv om jeg egentlig ikke ønsket meg epidural.
Anestesi legen kom og trengte flere forsøk i ryggen, da kateteret endelig satt så var det defekt... og hun måtte begynne på nytt. Hun "kjeftet" når jeg rykket til fordi hun traff nerver... Jeg som var så flink å sitte stille i smerterier. Jm var ikke blid på anestesilegen, siden hun "mishandlet" ryggen min. Jm lurte på om jeg ville ha morfin i stedet, men siden jeg allerede var bedøvd i ryggen ville jeg bare bli ferdig. Klarte ikke ta stilling til en ny type smertestillende der og da.
Endelig satt epiduralen og smertene avtok og jeg fikk slappe av og hvile en liten halvtime, for da klokka var ca sju/halvåtte kom trykketrangen... Hadde fortsatt bare 9 cm åpning. De var heldigvis ikke vonde (muligvis takket være epiduralen) men det var krampe i hele kroppen og utrolig vanskelig å la være å trykke. Pusta og pusta men kroppen levde sitt eget liv. Fødselslege ble tilkalt for vurdering om jeg kunne begynne å presse, "mot" mitt ønske måtte bena opp i bøyle, jm mente det var best pga av overvåkning, ledninger osv. Første legen kom og sa ja, jeg pressa og pressa. Ingenting skjedde, og jm oppdaget en kant som sperret. Ny lege, jeg måtte slutte å presse. Tror de skrudde opp epiduralen, men det hjalp lite. Første legen inn igjen, "bare trykk". Ingenting skjer. Andre legen kommer inn en stund senere, "bare trykk og tilkall meg om du er usikker igjen", sier han til jm. Selv jeg får med meg at jm ikke er blid - hun mener ting tar for lang tid og tilkaller ikke lege fordi hun er "usikker". På et eller annet tidspunkt blir det målt feber på meg og jeg får antibiotika.
jeg har nå ei jordmor/barnepleier (usikker på hva hun var) regelrett hoppende oppå magen, samboeren dytter i nakke rygg. Jm tøyer og jeg presser og får endelig hodet ut med mye vræl og ul. Så sitter skuldrene fast også, ny runde med hopp og dytt. Press og uling fra min side og jm "lå og drog" som både gubben og gamla i en og samme person. 22.23 kjenner jeg endelig babyen skli ut og alt av press og trykk og vekt blir borte. Plutselig er rommet fullt av folk, babyen er stille og blir lagt i en babyseng med x-antall mennesker rundt. Ser ikke hva de gjør og jeg er utslitt. Må selv spørre om det går bra, får til svar at jada, men den er litt slapp. Spør så om det ble jente, som UL indikerte, det er det. Endelig kommer det et klynk fra barnesenga, jeg sender samboeren bort for å se. Får vite at hun er ei stor og flott jente med masse mørkt hår. Klarer å få ut en kommentar om at hun skal være 3 uker for tidlig, noe ingen kan skjønne, så jeg antar instinktet mitt i starten av svangerskapet stemte, jeg skulle ha et november barn, ikke desember (menstermin 2.desember, UL 12. desember). Når de løper ut med senga kommer han tilbake og forteller at hun var søt . Får beskjed om at de har tatt henne ned på nyfødtintensiven i 10. etasje.
Var glad samboeren ble hos meg mens jeg blir sydd, fikk 3 sting utvendig og et par innvendig. Det gjorde faktisk kjempevondt, til tross for bedøvelse... Så sender jeg ham ned for å passe på henne mens jeg blir vasket og stelt. Han kommer opp igjen og rapporterer at det går bra med henne. Jeg blir trillet på badet for å sjekke at jeg får gått på do. Blir så å bli trillet ned på intensiven og jeg får endelig se jenta mi. 3900g 52 cm og 37cm rundt hodet var grunnen til alt trøbbelet. Legen kommer og forteller at hun har litt pusteproblemer og må ligge med C-pap for å få det på rett kjøl.
Dagen etterpå får vi vite at hun er litt kald, har vondt i hodet pga stanging i fødselskanalen og får antibiotika pga av CRP verdier. De antar det var pga av jeg fikk feber. Hun må derfor ligge på overvåkning til de er sikre på at det ikke er noen infeksjon. Hun puster nå selv, men er fortsatt veldig slapp og får morsmelk via sonde. jeg blir oppfordret til å pumpe meg slik at hun kan få min råmelk.
Det blir etterhvert også konstatert kragebeinsbrudd og bilyd på hjertet. Sistnevnte ble grundig undersøkt, tror det var 3 UL av hjertet hennes, men det viste seg at det kun var litt støy fra lungene og alt hadde lukket seg fint i hjertet slik det skulle. Hun ble en "populær" dame og leger kom med studenter for å se og høre på bilyden...
En uke etter fødselen er de helt sikre på at det ikke er noen infeksjon, amming er kommet på rett kjøl og vi får lov til å reise hjem. Hun hadde gått ned en god del og ikke begynt å gå opp igjen, så vi får beskjed om å få henne veid på helsestasjonen mandag.
På helsestasjonen viste vekta omtrentlig fødselsvekt igjen, så vi trengte visst bare å komme hjem og få litt fred og ro rundt oss.
Min fødsel ble ikke som forventet. Med UL termin 12.12 var det noe uventet å få beskjed den 21.11 at "i morgen setter vi deg nok i gang siden du har høye lever og galle verdier" (pga av svangerskapskløe). Etter litt om og men siden jeg ønsket å føde på Kongsvinger endte det opp med at jeg dro inn til Ahus med samboer torsdag 22.11 utpå dagen. Der ble CTG målt og vi fikk snakke med lege og jordmor om det som skulle skje. De ville sette inn kateter og sende meg hjem, for dette kom til å ta tid. Da dette skulle settes inn kom det fra legen "her var det mykt ja, plass til to fingre her". Kateteret var noe ubehagelig, sprengte en del da de fyllte ballongen med vann. En halvtime senere fikk jeg jordmor til å sjekke om kateteret fortsatt satt fast - "du blir visst her i natt du" kom det fra henne og holdt opp slangen... Så litt panisk på samboeren "jammen, baggen er jo fortsatt hjemme jo..."
Han dro hjem for å sove og jeg ble plassert på fødestue siden det var fullt på obs-rommet. Der fikk jeg satt inn en modningspille og ny CTG måling og fikk sovemedisin for å få en god natt. De virket dårlig og jeg våknet stadig av å måtte på do og ikke minst vræl og brøl fra fødende i naborommene...
I ni tida om morgenen fikk jeg ny modningspille og CTG måling, samboeren dukket opp med bag. Så var det mye venting og litt vandring i gangene. Kl to ble vannet tatt og vonde rier satte i gang. Antar jeg da hadde en 4-5 cm åpning og hadde ikke hatt noen smerter til da, men mange kynnere. Jm mente at kynnerne nok var mer rier og antakelig hadde vært det i lengre tid, siden de var såpass kraftige og hyppige og jeg så myk og moden. Har gått med hyppige kynnere siden uke 15, så har vært rimelig vant til dem.
Siden jeg ble satt i gang måtte jeg være tilkoblet et utall av ledninger, CTG målinger av magen min og hodet til babyen. Jeg fikk derfor ikke lov til å bruke dusj eller bad, noe jeg hadde ønsket. Ahus har ikke lystgass så smertelindringsvalgene var begrenset. Prøvde akupunktur, med det hjalp ikke særlig. Jeg var heller ikke mentalt forberedt på at riene var rett og slett menssmerter og at jeg reagerte på dem som vanlig. Jeg blir svimmel, kvalm, kaldsvetter og vil rett og slett bare gå på veggen... Som "vanlig" kastet jeg opp, men smertene ble jo ikke borte! "argh". Samboeren masserte korsryggen og jeg måtte gi opp å stå/vandre på den lille kvadratmeteren ledningene gav meg. Lå deretter i min egen lille verden i senga. Jm pushet så og si epidural på meg rett og slett for å å kunne kommunisere med meg tror jeg. Jeg tok med glede i mot, selv om jeg egentlig ikke ønsket meg epidural.
Anestesi legen kom og trengte flere forsøk i ryggen, da kateteret endelig satt så var det defekt... og hun måtte begynne på nytt. Hun "kjeftet" når jeg rykket til fordi hun traff nerver... Jeg som var så flink å sitte stille i smerterier. Jm var ikke blid på anestesilegen, siden hun "mishandlet" ryggen min. Jm lurte på om jeg ville ha morfin i stedet, men siden jeg allerede var bedøvd i ryggen ville jeg bare bli ferdig. Klarte ikke ta stilling til en ny type smertestillende der og da.
Endelig satt epiduralen og smertene avtok og jeg fikk slappe av og hvile en liten halvtime, for da klokka var ca sju/halvåtte kom trykketrangen... Hadde fortsatt bare 9 cm åpning. De var heldigvis ikke vonde (muligvis takket være epiduralen) men det var krampe i hele kroppen og utrolig vanskelig å la være å trykke. Pusta og pusta men kroppen levde sitt eget liv. Fødselslege ble tilkalt for vurdering om jeg kunne begynne å presse, "mot" mitt ønske måtte bena opp i bøyle, jm mente det var best pga av overvåkning, ledninger osv. Første legen kom og sa ja, jeg pressa og pressa. Ingenting skjedde, og jm oppdaget en kant som sperret. Ny lege, jeg måtte slutte å presse. Tror de skrudde opp epiduralen, men det hjalp lite. Første legen inn igjen, "bare trykk". Ingenting skjer. Andre legen kommer inn en stund senere, "bare trykk og tilkall meg om du er usikker igjen", sier han til jm. Selv jeg får med meg at jm ikke er blid - hun mener ting tar for lang tid og tilkaller ikke lege fordi hun er "usikker". På et eller annet tidspunkt blir det målt feber på meg og jeg får antibiotika.
jeg har nå ei jordmor/barnepleier (usikker på hva hun var) regelrett hoppende oppå magen, samboeren dytter i nakke rygg. Jm tøyer og jeg presser og får endelig hodet ut med mye vræl og ul. Så sitter skuldrene fast også, ny runde med hopp og dytt. Press og uling fra min side og jm "lå og drog" som både gubben og gamla i en og samme person. 22.23 kjenner jeg endelig babyen skli ut og alt av press og trykk og vekt blir borte. Plutselig er rommet fullt av folk, babyen er stille og blir lagt i en babyseng med x-antall mennesker rundt. Ser ikke hva de gjør og jeg er utslitt. Må selv spørre om det går bra, får til svar at jada, men den er litt slapp. Spør så om det ble jente, som UL indikerte, det er det. Endelig kommer det et klynk fra barnesenga, jeg sender samboeren bort for å se. Får vite at hun er ei stor og flott jente med masse mørkt hår. Klarer å få ut en kommentar om at hun skal være 3 uker for tidlig, noe ingen kan skjønne, så jeg antar instinktet mitt i starten av svangerskapet stemte, jeg skulle ha et november barn, ikke desember (menstermin 2.desember, UL 12. desember). Når de løper ut med senga kommer han tilbake og forteller at hun var søt . Får beskjed om at de har tatt henne ned på nyfødtintensiven i 10. etasje.
Var glad samboeren ble hos meg mens jeg blir sydd, fikk 3 sting utvendig og et par innvendig. Det gjorde faktisk kjempevondt, til tross for bedøvelse... Så sender jeg ham ned for å passe på henne mens jeg blir vasket og stelt. Han kommer opp igjen og rapporterer at det går bra med henne. Jeg blir trillet på badet for å sjekke at jeg får gått på do. Blir så å bli trillet ned på intensiven og jeg får endelig se jenta mi. 3900g 52 cm og 37cm rundt hodet var grunnen til alt trøbbelet. Legen kommer og forteller at hun har litt pusteproblemer og må ligge med C-pap for å få det på rett kjøl.
Dagen etterpå får vi vite at hun er litt kald, har vondt i hodet pga stanging i fødselskanalen og får antibiotika pga av CRP verdier. De antar det var pga av jeg fikk feber. Hun må derfor ligge på overvåkning til de er sikre på at det ikke er noen infeksjon. Hun puster nå selv, men er fortsatt veldig slapp og får morsmelk via sonde. jeg blir oppfordret til å pumpe meg slik at hun kan få min råmelk.
Det blir etterhvert også konstatert kragebeinsbrudd og bilyd på hjertet. Sistnevnte ble grundig undersøkt, tror det var 3 UL av hjertet hennes, men det viste seg at det kun var litt støy fra lungene og alt hadde lukket seg fint i hjertet slik det skulle. Hun ble en "populær" dame og leger kom med studenter for å se og høre på bilyden...
En uke etter fødselen er de helt sikre på at det ikke er noen infeksjon, amming er kommet på rett kjøl og vi får lov til å reise hjem. Hun hadde gått ned en god del og ikke begynt å gå opp igjen, så vi får beskjed om å få henne veid på helsestasjonen mandag.
På helsestasjonen viste vekta omtrentlig fødselsvekt igjen, så vi trengte visst bare å komme hjem og få litt fred og ro rundt oss.
