Jeg skjønner veldig godt at du blir frustrert og lei over at det tar tid
Og er jo naturlig å begynne å tenke og bekymre seg for om det kommer til å gå eller ikke. Men det at dere har barn fra før, og det er ingenting galt med dere, så er jo sannsynligheten for å lykkes større enn å ikke lykkes. Håper jo dere får det til selv. Hvis ikke har jeg trua på at litt hjelp/ivf gjør susen 

Og kjenner meg også veldig igjen i at det er vanskelig å glede seg over andres graviditet, når man selv har det vanskelig og vondt
Og tenker det må være lov å kjenne på. Om de vet om situasjonen din har de sikkert forståelse for det. Og ofte tror jeg mange har sliti mer enn man tror, men at ikke alle ønsker å prate så åpent om det kanskje?
Uansett, mange klemmer til deg! Jeg fortsetter å krysse fingrene for deg


Og kjenner meg også veldig igjen i at det er vanskelig å glede seg over andres graviditet, når man selv har det vanskelig og vondt
Og tenker det må være lov å kjenne på. Om de vet om situasjonen din har de sikkert forståelse for det. Og ofte tror jeg mange har sliti mer enn man tror, men at ikke alle ønsker å prate så åpent om det kanskje?Uansett, mange klemmer til deg! Jeg fortsetter å krysse fingrene for deg


jeg har selv en katt, og har vært så godt å ha nærhet og selskap av den når jeg har vært lei meg. Man har jo selvsagt familie og venner, men noen ganger er dyrs selskap uvurderlig.

Jeg spurte etter ungen var ute om jeg hadde revna noe. Og de bare "neida, vi klippet". Men dette var vakum, og jeg kjente ikke en dritt. Og var et veldig fint kontrollert klipp som grodde pent uten problemer. Så heller det enn revning sier jeg. Plaga meg ikke så mye at de ikke sa noe på forhånd heller, for da hadde jeg sikkert blitt mer stressa eller kjent etter