Synes dere det er lett å overvurdere barna? Jeg har hatt mange episoder i det siste der jeg forklarer og forklarer, og tror at han har forstått. Så viser det seg senere at han overhode ikke forstår likevel. Er det flere som opplever det samme? Noen som vil dele misforståelser?
Felix våknet vrælende en morgen, og mente at lillesøster hadde tatt vannflasken hans. Han hadde sett at hun gjorde det. Jeg forklarte grundig at det bare var en drøm, vannflasken lå ved puten hans. Til slutt ga han seg på det, og jeg trodde han forsto. Da pappan kom hjem derimot, så kunne Felix fortelle at "Lillesøster lå og sov, og så dro hun til drømmeland og tok vannflasken til Felix.".
Så bruker jeg å ta fra ham mat og drikke hvis han roter med vilje. Jeg har forklart ørten ganger, og trodde virkelig han forsto at det ikke er lov. En dag jeg hadde latt ham sitte litt alene på kjøkkenet, så hadde han tømt vannet utover bordet da jeg kom tilbake, og satt og plasket med det. "Jeg søler med vilje jeg. Da kan jeg ikke få mer vann. Da må jeg få påskebrus!" Sa en stolt liten gutt, som tydeligvis hadde fått mersmak på brus etter å ha smakt det i påsken. Jaja, 10 poeng for en slags logikk, men dessverre ikke mer brus.
Vi var på besøk hos mormor og morfar i helgen, en kjøretur på 700 km. Felix liker ikke å kjøre bil, så han ville heller kjøre vogn. Jeg forklarte og forklarte at det er for langt, og trodde igjen at han forsto. Kanskje gjorde han det, men da vi skulle hjem igjen ble det krise, for da skulle han kjøre vogn. "Det er ikke langt til huset vårt. Det er bare til mormor og morfar det er langt. Det er IKKE langt til huset VÅRT!" *vræl* Alle mine forsøk på å forklare at det er like langt fram og tilbake var helt bortkastet.