Lei.

  • Trådstarter Trådstarter 1111
  • Opprettet Opprettet
1

1111

Guest
Vi fikk en nydelig liten gutt og er førstegangsforeldre for snart tre uker siden.
Etter det har både min mamma og samboers mor tatt av helt. Jeg er så jævla lei!
Mamma har heldigvis roet seg litt nå. Hun var på besøk hos oss en periode etter vi kom hjem fra sykehuset fordi hun er den jeg klarer å forholde meg til mest uten å bli sliten, stresset og lei.
Når hun kom på besøk begynte svigermor å komme hele tiden uten å spørre først også. Akkurat som det har vært tidligere (hun bor ikke langt unna) bare mye oftere nå!
Samboer skulle snakke med henne, men det hjalp ikke akkurat - og jeg fikk dårlig samvittighet og greide ikke å være "streng".
Når mamma dro, og vi for første gang siden vi tok han med fra sykehuset skulle få prøve oss som en familie, kommer svigermor (uten å gi beskjed først) ene dagen etter den andre. Så og si hver dag. Hun er heldigvis ikke lenge, men likevel? Jeg synes hun kan roe seg litt! Hun er overivrig på å hjelpe til, dra på trilleturer og slikt. Det forstår jeg, for det er sikkert veldig kjekt å bli farmor og hun er sikkert kry som som en hane! :) Men vi vil ikke ha hjelp enda, det hjelper ikke at vi sier det heller for etter hvert besøk hinter hun til dette før hun stikker hjem og gjør meg enda mer lei og stressa. Når vi er på besøk hos dem eller de hos oss vil de jo holde ham mest mulig, det har jeg full forståelse for selv om jeg ikke liker det! Men en dag vi var hos dem i rundt 3 timer holdt de ham hele denne tiden og jeg fikk skikkelig vondt i magen. Jeg vil innerst inn ikke at de skal holde ham så lenge om gangen og ha han i armene mine mest mulig selv. Nesten som en seperasjons-angst? Ikke føler jeg hun ville blitt blid på meg om jeg ba om å få holde han selv heller!
Etter vi hadde tilbrakt tid sammen med dem i et bursdagsselskap kom de likevel til oss etterpå fordi de ville si hade til sønnen vår da jeg skulle være borte for ei uke. Greit nok. Men egentlig orket vi ikke der og da!
Da han skrek veldig spurte hun om å få ta over og greide å roe han ned. Da følte jeg meg mislykket som mor og ba pent om å få han tilbake slik at jeg kunne skifte bleie på han og tenkte at de kanskje dro fortere.
Men hun ga han ikke tilbake til meg, i stedet gikk hun etter litt nøling bort til stellebordet og la han der slik at jeg kunne ta han der. HMF :@
Hun spøker om at jeg ikke får være så lenge borte. Men jeg tror innerst inn hun mener det og det irriterer meg enda mer! Hun bestemmer ikke det vel!

Jeg er mest sannsynlig overfølsom og tar for mye på dette etter lite søvn og deprimert fra før av. Skammer meg mye pga disse følelsene, men de spiser meg snart opp levende og jeg orker ikke dette så mye mer!

Kan dere hjelpe meg med å komme med deres mening og hva dere opplever som normalt og greit, slik at jeg ikke sier noe dumt eller tabber meg ut og sårer noen!
 
Uff, kjenner jeg blir småprovosert av svigermor.
Det eneste du kan gjøre er å si ifra selv. At hun ikke skjønner at dere vil være litt alene og nyte tiden med hverandre er jo litt rart...
Og det er DU/dere som bestemmer over babyen. Bare ta ungen ut av armene hennes hvis du vil ha han tilbake. Det kan hun ikke gjøre noe med.
Worst case, lås døra! :D
 
siljegulli skrev:
Uff, kjenner jeg blir småprovosert av svigermor.
Det eneste du kan gjøre er å si ifra selv. At hun ikke skjønner at dere vil være litt alene og nyte tiden med hverandre er jo litt rart...
Og det er DU/dere som bestemmer over babyen. Bare ta ungen ut av armene hennes hvis du vil ha han tilbake. Det kan hun ikke gjøre noe med.
Worst case, lås døra! :D
Klikk for å utvide …
Ja, lås døra!:p


♡Overgangen feb/mars♡
 
Overfølsom og overreagering, helt klart. Men det har du også faktisk ingen kontroll over, fødsels- og ammehormonene river i kroppen.
Heldigvis er min svigermor en forsiktig type, og jeg har ingen problemer med å si ifra til svigers om ting ang. babyen min, selv om jeg ikke kjenner dem så godt. Men når jeg kjente trangen til å få tilbake babyen min tok jeg ham bare. Min baby. Skyld på at du skal amme (hvis du ammer), hvis du føler du må ha en unnskyldning.

Jeg tror kanskje ikke å låse døren er løsningen, det er bedre å ta turen ved hornene og faktisk si ifra at det blir litt mye med besøk hver dag. Du er trøtt og sliten av svangerskap, fødsel og lite søvn. Det er sikkert såpass lenge siden hun hadde baby at det et vanskelig å huske på hvor slitsom den første tiden er.
 
Hehe. Har vurdert å låse døren de dagene jeg virkelig er lei og late som jeg ikke er hjemme slik at jeg ikke blir ufin og sur når hun kommer. For det ønsker jeg virkelig ikke å være!
Hun er jo en kjempe koselig dame, men hun er vant til å komme å gå hjem til oss som hun vil da kjæresten min var ungkar i lang tid og hun kom ned å ryddet/vasket for ham osv. Det er vel der det ligger i grunn at hun aldri har måtte gi beskjed før hun kom.
Hvis hun plutselig må begynne å gjøre det nå skjønner hun vel hvem som har satt de grensene og jeg blir muligens upopulær? Spesielt om hun må trekke seg tilbake også. Kjæresten min nevnte at hun kunne bli snurt hvis han irettesatte henne og liker ikke å bli snakket til av han.

Hun kommer alltid inn med sko og sier hun er ren på beina. Dette irriterer meg også. Du er ikke ren på beina med sko du har brukt ute og jeg kanskje har vasket gulv dagen i forveien.
Eller å komme når vi spiser middag uten å gi beskjed først er heller ikke greit for meg. Det krever så lite å gi beskjed før de kommer først!

Jeg får meg ikke til å si dette til henne, jeg er altfor feig og synes det er grusomt når andre blir sure på meg :-(

Dessuten vil jeg ikke få et dårlig forhold til svigermor, eller få henne til å føle seg tilsidesatt og urettferdig behandlet. Vil at alle skal komme overens med alle uten sure miner!

Synes det er vanskelig å si ifra, derfor irriterer jeg meg mye og tilslutt så koker det over og jeg blir skikkelig teit. Huff.
 
Off, dette høres ikke noe hyggelig ut. Jeg har ikke hatt noen erfaring med dette selv, så jeg har kanskje ikke så mye jeg skulle sagt. Jeg ville kanskje bare prøvd å si det som det er, på en helt fin og rolig måte, at dere har hatt veldig mye besøk etter lille kom til verden, og at dere trenger litt familietid sammen, bare dere tre :)
 
Etter egen erfaring må jeg bare si at det absolutt beste er å prøve å si fra FØR du koker over - det har ikke alltid jeg klart :D Sånt er vanskelig, for de er jo såå ivrige og de mener det jo bare godt, men så tråkker de over en del grenser uten at de skjønner det selv. Hos oss funker det stort sett best når det er jeg som sier fra, fordi de hører mer på meg enn sønnen sin, men det tok laaaang tid før jeg turte å være den "slemme". Heldigvis har det gått bra her (vi har ikke fått babyen vår enda, så det dukker kanskje opp noen nye utfordringer da :p), så det gjør det nok med dere også :)
 
Kjenner meg godt igjen.. Dagen etter vi kom hjem fra sykehuset kom svigers på besøk og ble i byen i over en uke... Hver dag kom de til oss og ble i nange timer. Som om en ikke har nok med seg selv og det nye livet, ammingen, søvnmangel og ja, alt. En kveld var de enda her kl halv ti, og da ble det alt for mye. Jeg tok lille på soverommet for å amme, og ropte på kjæresten og sa at nå må de dra. De ble litt lei seg for de forstod at de hadde tråkket litt over en grense, og gav oss faktisk en "fridag", selv om de hadde reist helt fra Frankrike. Hehe :) En er så sårbar i starten, og selv om det er av kjærlighet og velmenthet at de kommer med råd og forslag til hvordan å gjøre ting, så er det mye bedre om de bare lar en få fred. Alle babyer er forskjellige, og det er vi foreldre som skal finne ut hva som funker for våre egne barn. Det verste er når de sier at jeg må la han skrike litt, spør meg om det ikke var litt kort siden sist jeg amma osv, når hun ikke en gang ammet sine!!! Nei, den dagen jeg blir bestemor skal jeg prøve å holde meg i skinnet, og la de ha de første ukene for seg selv, med mindre de inviterer meg over. :)
 
ALLE jordmødre, dvs tre stykker som jeg har snakket med, sier at det er så viktig å ikke planlegge noe den første tiden. Føler jeg har hørt dette så mye. De sier at man skal gi beskjed til alle at de må høre om det passer først osv.
Så du er helt normal!!:) Det er viktig å få lov til å være familie i fred i begynnelsen. Man skal jo trossalt bli kjent med et nytt lite menneske og en ny tilværelse:)
 
Å herre min.. Hadde blitt gal selv! Hadde det vært min svigermor som kom hver dag og uanmeldt så hadde hu blitt hivd på dør! Nå er det heldigvis ikke tilfelle her da :) men jeg skjønner deg veldig godt! Og det er lov å si ifra å sette grenser! Prøv å si ifra på en ordentlig måte at det blir litt for mye og at dere trenger å være bare dere innimellom (sikkert ganske ofte :p ). Og jo, det er ditt barn, så alle må ikke holde og de må ikke holde i mange timer! :)Håper det løser seg for deg!
 
Förstår deg veldigt gott me svigermor. Syns ni ska si ifra till henne att de blir litt mye med besök. Blir bara värre å värre. så kommer du slita deg ut . De e kjempe viktigt å få den tiden ensam ibörjan.

Me hade besök av svigermor är nr 1 blev född. Hon var värre än din svigermor. Hon hang över meg mens eg amma gutten. Allt var rena H..... mens hon har var. Eg slet me sövn om natten pga kollikbarn. Mista matlusten. Ikkje fikk eg hvila på dagen heller för då måtte eg servera svigermor. ende med att eg mötte väggen till slut.
När eg blev gravid me nr 2 de enda eg fikk höra i hela Svangerskapet mitt var vem skulle passa nr 1 när eg skulle in å föda. De blir tung för deg me 2 små. Bla bla. För svigermor ville komma igjen.
Da måtte eg setta ned foten å si ifra rett ut att eg ikkje ville ha noen alls på besök varken svigermor eller mor. Ingen alls eller så tar eg mina barn å drar herifra. De hjalp tro meg. Men eg menade de og.

Så eg syns verkligen du ska setta ned foten
 
Hadde bare sagt sannheten på en.pen.måte:)

Sent from my GT-I9195 using BV Forum mobile app
 
Skjønner at foreldrenes besøk kan bli for mye av det gode, spesielt hvis svigermor er vant til å komme og gå som hun vil. Beste er å ta dette opp med henne på en dag da du er blid og vennlig innstilt mot henne, kanskje planlegg det på forhånd og inviter henne over på en kopp te/kaffe der du prøver å snakke fint med henne og få henne til å forstå.

Samtidig så vil du kanskje senere, om noen måneder eller år gjerne at svigers og/eller din egen mor skal stille opp for å hjelpe med barnepass, avlastning osv. Da er det veldig greit å ikke ha svidd av noen broer i denne tiden som du er i nå.
 
Syns at du overreagerer littegranne, dette er et luksusproblem jeg aldri har hatt, selv om svigers bor 10 min unna. Mine egne foreldre bor i nord-Norge og Trøndelag, så de får jeg ikke sett så ofte som jeg skulle ønske.

Men som flere her sier, si det på en fin måte at du gjerne vil gjøre ting selv og inkluder de på dine premisser.
Gjerne få mannen din til å hinte frampå til sin mor, at hun kanskje kan roe litt ned sånn at du får komme inn i "normalen" uten å føle at det går på helsa løs.
Noen ganger så ser ikke den eldre generasjonen selv, at de tråkker over ens egne grenser.
Lykke til! :)
 
Jeg skjønner deg godt! Du får si det til hun at det er koselig og alt det dær men om hun kan roe ned litt.

Du må ikke tenke så mye på om hun blir sur og såret, prøv å forklare hvordan du føler det så våkner hun nokk fra babybobbla og innser at hun er for mye på.
Lykke til ;)
 
1111 skrev:
Hehe. Har vurdert å låse døren de dagene jeg virkelig er lei og late som jeg ikke er hjemme slik at jeg ikke blir ufin og sur når hun kommer. For det ønsker jeg virkelig ikke å være!
Hun er jo en kjempe koselig dame, men hun er vant til å komme å gå hjem til oss som hun vil da kjæresten min var ungkar i lang tid og hun kom ned å ryddet/vasket for ham osv. Det er vel der det ligger i grunn at hun aldri har måtte gi beskjed før hun kom.
Hvis hun plutselig må begynne å gjøre det nå skjønner hun vel hvem som har satt de grensene og jeg blir muligens upopulær? Spesielt om hun må trekke seg tilbake også. Kjæresten min nevnte at hun kunne bli snurt hvis han irettesatte henne og liker ikke å bli snakket til av han.

Hun kommer alltid inn med sko og sier hun er ren på beina. Dette irriterer meg også. Du er ikke ren på beina med sko du har brukt ute og jeg kanskje har vasket gulv dagen i forveien.
Eller å komme når vi spiser middag uten å gi beskjed først er heller ikke greit for meg. Det krever så lite å gi beskjed før de kommer først!

Jeg får meg ikke til å si dette til henne, jeg er altfor feig og synes det er grusomt når andre blir sure på meg :-(

Dessuten vil jeg ikke få et dårlig forhold til svigermor, eller få henne til å føle seg tilsidesatt og urettferdig behandlet. Vil at alle skal komme overens med alle uten sure miner!

Synes det er vanskelig å si ifra, derfor irriterer jeg meg mye og tilslutt så koker det over og jeg blir skikkelig teit. Huff.
Klikk for å utvide …
Hvordan går det?
 
Jeg skjønner følelsene dine veldig godt. Jeg hadde det også sånn en god stund etter fødsel. Men da ikke med svigermor. Ble derfor ikke så tett på. Tror det er viktig at du sier ifra! Er så vondt og slitsomt for deg. Eller få mannen din til å forklare. Dette er din barseltid og da skal du bli kjent med barnet ditt. Hun må vise respekt for det og at dere trenger alene tid.
 
Huff, jeg fikk litt vondt i magen da jeg leste innlegget ditt, kjenner meg SÅ godt igjen!
Det høres ut som om hormonene dine er ivrige og litt på "hugget"...akkurat sånn var jeg! Det er fryktelig slitsomt og blir mye verre når man har mennesker rundt seg til alle døgnets tider, som man i tillegg ikke ønsker å ha der.
Klart det er luksus å ha besteforeldre som ønsker dere alt vel og mest mulig tid med barnebarnet, men den første tiden er alt så nytt og man er så sårbar. Jeg synes du skal si i fra til henne på en pen måte, skryt av henne samtidig som du forklarer dine behov, da er det lettere å ta i mot kritikk ;)
Hører hun ikke da, må hun ha det inn med spiseskje og du har prøvd din "humane" måte først ;)

I mitt tilfelle var svigerinne LIVREDD for at min bestevenninne skulle få se datteren min før henne, så vi hadde gjester 30 minutter etter vi kom hjem fra sykehuset, en fredagskveld:mad:
Videre var det 2-3 runder med besøk av diverse HVER dag. Jeg holdt på å bli gal, men turte ikke si noe.. Neste gang skal jeg ta hensyn til meg og mine, så får folk ta det som de vil..
 
Takk Gud slipper jeg dette problem. Mamma er syk og får ikke være alene med den som kommer i desember. Og moren til far er ikke klenge menneske og har 3 barnebarn fra før :-) men gi beskjed. Og i verste fall skriv ett brev hvis du ikke klarer si det. For hvis du sprekker og klikker kan det da bli store sår følelsesmessige. Lykke til:-D
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp