Jeg skjønner deg utrolig godt! Jeg kjenner igjen alle følelsene du beskriver fra når jeg selv for noen uker siden lå i den uvissheten du ligger i nå. Det er uutholdelig. Og man får bare lyst til å bryte sammen og ikke ville mer av noenting. At man helst skal våkne opp fra marerittet og at alt skal være bra igjen. Den uvissheten kan virkelig drive en fra vettet, det vet jeg godt. Jeg brøt sammen flere ganger mens jeg lå der i de fem dagene, gråt og gråt og alt føles så håpløst. Men nå er du over kneika, du er i uke 24 og skulle han komme nå, så har han en sjans, og hver dag du ligger så er sjansen større. Så du klarer så lenge du må, det er jeg sikker på! Man kan bli gal av å regne på dager og minutter i forhold til statistikk over overlevende premature og slikt, så prøv å legg det vekk og bruk heller tiden på noe som får tankene dine over på andre ting. Har du nok lesestoff? Spennende bøker, filmer, evt strikking? Har du noen som kan komme innom og holde deg med selskap? PC? De timene jeg klarte å holde tankene unna gikk så mye fortere enn de hvor jeg tenkte for mye, og de var mye lettere for psyke også. Så kjære deg, jeg vet det er hardt, men prøv å ikke grave deg ned i tanker om hvis og hva. Tenk at du bare skal ligge der og hygge deg med ting du liker å lese eller gjøre. Du får ihvertfall begynne å late som du hygger deg, så kanskje du lurer deg selv litt tilslutt. Men er det noe som er helt sikkert så er det at for deg selv og for den lille mannen i magen din, så er det beste om du klarer å slappe av og ha det litt ok oppi det hele.
Lei meg :(
- Trådstarter Frosk
- Opprettet
kosemor
Glad i forumet
Vet hvor tøft det er å ligge i uvistheten.. Skulle gjerne hvert innom deg hver dag du må ligge der, men nå ser det ut til å bli Lillehammer på oss på tirsdag ell onsdagJeg er allerede dritt lei av å ligge på sykehuset. Det som er verst er å aldri vite, hadde jeg visst at alt hadde gått bra, at fødselen ikke startet før på 6 uker skulle jeg gjerne liggi her men det er så slitsomt å ikke vite! Jeg er redd, jeg savner familien min og jeg gruer meg så til samboeren skal reise opp igjen søndag. Jeg vil ikke ligge her lenger, jeg vil ha et normalt svangerskap. Nå ligger jeg å tenker på alt som måtte ordnes etter storesøster døde og jeg orker ikke gjennomgå det en gang til! Jeg vil ha et normalt svangerskap og gå til termin slik som de fleste andre. Jeg vil ikke ha enda ett gravsted å plante blomster på, måtte rydde vekk alle de ubrukte babyklærne en gang til og å fortelle alle da de spør om vi har barn at ja - vi har to, men de er døde.
Og jeg vet at lillebror ikke trenger å dø, men jeg syns det er skikkelig vanskelig å holde motet oppe. Æsj
huff tenker masse på deg.
