Lei av plager og kynnere!

Mariemos

Mariemos

Gleder seg, og klar til å møte lille jenta!
Aaah, nå blir jeg snart sprø...
Føler ikke jeg gjør annet enn å sitte på do og tisse LITT hele tiden! Og kynnere kommer og går og gir meg en sliten og vond korsrygg. I tillegg har jeg masse slimete utflod og MYE luft i magen + at jeg må bæsje ofte, men er liksom ikke så lett å få det ut bestandig...
Jeg har så lyst til å ut å gå tur, kose meg, holde på med dyra på gården, stelle med hestene mine, rydde og gjøre husarbeid, men jeg får bare vondt! Jeg blir så frustrert! Og jeg merker jeg har et skikkelig temperament om dagen. Nesten så jeg har lyst til å kverke noen!
Nå er jeg i uke 38+6. Er så klar for å få hun ut nå, få tilbake kroppen min! Hadde det ikke vært for alle plagene og smertene kunne jeg fint gått 3 uker til med magen.

Er det bare jeg som blir sprø? Eller har andre det sånn også? Jeg føler meg så oppblåst, utillpass og så sinna om dagen. Vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg.
 
Bortsett fra temperamentet (noe som heldigvis har roet seg litt nå), så er det helt likt her! Pluss dårlig søvn selvfølgelig. Skikkelig drittlei selv :p blir sliten av ingenting og alt gjør vondt. 39+1 idag og HÅPER det skjer noe snart. Og det med tissinga er også forferdelig, når jeg først sovner om nettene så må jeg vare stå opp og gå på do. Går på do rundt fem ganger hver natt nå... :(
 
her å.. får vondt så fort jeg er i aktivtet omtrent, magen er heeelt øm gjør vondt om noen er nær, masse murringer / maserier som ikke utvikler seg videre.. og jeg får veldig dårlig sammvitighet som ikke orker og leke så masse med guttungen og ta han med på aketur osv nå som det er så fint vær ute :/
 
Godt å lese at det ikke bare er meg. Begynte å gråte hos jordmora i går. Er så sliten!! Våkner annenhver time fordi jeg har vondt. Masse kynnere, mensmurringer, tak i magen. Fikk et kjempetak her om dagen og tenkte "yes, endelig!", men så ble det bare med den ene... Det er fortsatt 1,5 uke til termin.
 
Huff, jeg skjønner dere så alt for godt! Nå er det 12 dager siden fødsel her, og det er så deilig at kroppen begynner å komme seg etter påkjenningen det er å være gravid, for ikke å glemme fødselen. Jeg er så sykt glad for at dette er sistemann, har aldri likt å være gravid. Syns det er ufattelig tungt og slitsomt, og psykisk har det også vært veldig tungt denne gangen. Så gled dere jenter, det er SNART deres tur!
 
medønskeomentil2015 skrev:
Huff, jeg skjønner dere så alt for godt! Nå er det 12 dager siden fødsel her, og det er så deilig at kroppen begynner å komme seg etter påkjenningen det er å være gravid, for ikke å glemme fødselen. Jeg er så sykt glad for at dette er sistemann, har aldri likt å være gravid. Syns det er ufattelig tungt og slitsomt, og psykisk har det også vært veldig tungt denne gangen. Så gled dere jenter, det er SNART deres tur!
Klikk for å utvide …
Det er litt "godt" å høre at ikke alle synes svangerskap er flotte greier. Jeg har følt meg litt slem som ikke har likt å være gravid, det har ikke vært så koselig som folk skal ha det til. Det har vært mye plager, stor påkjenning både psykisk og fysisk. Skal være glad når dette er over ja :)
 
Vet ikke om jeg skal le eller grine!
Men jammen var det modningsrier og kynnerene som jeg hadde i går tegn på at fødsel var nær!

For nå ligger jeg her på sykehuset med baby og barnefar ved siden av meg

Jeg hadde aldri trudd jeg skulle inn å føde allerede nå!

Jeg er utrolig glad og lettet over at svangerskapet mitt er over. Plagene på slutten var fysisk og pykisk fæle.

Kan jo fortelle dere hvordan dette utartet seg da;

Vi bor på en øy, og når min samboer kom hjem fra jobb på formiddagen sa han at vi måtte flytte inn til fastlandet for å bo hos min mor og stefar for en periode. Det har nemlig lagt seg is på vannet, og da får vi ikke kjørt egen båt. Og vi kan ikke være avhengig av fergetider og ruter når fødsel er like om hjørnet. Jeg var skikkelig lei meg for at vi ikke kunne bli boende hjemme. Men kunne ikke annet enn å pakke bag og forberede meg på noen dager i sivilisasjonen. Min far bor også på øya og driver gården vi bor på. Jeg har både hester, ender, kyllinger, kaniner og andre dyr å stelle hver dag. Så han fikk i oppgave om å passe på hurven. Selvom jeg gjerne skulle gjort det selv.

Vi kom oss inn til min mor og stefar til slutt. Hele dagen har jeg hatt sliten rygg og kynnere. Men da vi satt oss for å spise kveldsmat i 6 tiden begynte kynnerene å bli litt værre. Jeg tenkte at dette er jo ikke noe annet enn de forbaskede modningsriene igjen... Og kynnerene fortsatte utover kvelden og ble stadig vondere. Til slutt begynte min mor å bli litt engstelig, hun mente jeg skulle ringe fødeavdelingen. Men jeg ville ikke det pga jeg bare trudde det var midningsrier som snart kom til å gi seg.
Men de ble fort veldig vonde og ofte, så jeg ringte bare for å høre med de. Og da sa de at vi kunne komme ned på en sjekk. "Fanken" tenkte jeg, skal vi virkelig kjøre 1 time hver vei bare for at jeg klager på disse lusne kynnerene...? Jeg trudde vi kom til å måtte snu i døra.

Fysj, kynnerene var vonde i bilen. Men når jeg hadde pause mellom hver kynner ble jeg usikker igjen, skal vi virkelig kjøre så langt for ingenting?

Da vi kom oss inn ble vi tatt imot av en hyggelig jordmor, hun sjekket om jeg hadde åpning - og Joda! 5 cm åpning! Jeg trudde nesten ikke på hun! He he


Vi ankom fødeavdelingen kl 23.00 og kl 01.18 kom vår lille jente! Det var fort gjort, men veldig vondt! Jeg klarte det, uten smertestillende tross alt! :-)

Jeg ønsker alle dere andre lykke til! Håper det ikke blir lenge til deres tur snart. Smertene forsvinner til slutt, og det er jo verdt det. Nå er det bare vondt å tisse :-3
 
Mariemos skrev:
Vet ikke om jeg skal le eller grine!
Men jammen var det modningsrier og kynnerene som jeg hadde i går tegn på at fødsel var nær!

For nå ligger jeg her på sykehuset med baby og barnefar ved siden av meg

Jeg hadde aldri trudd jeg skulle inn å føde allerede nå!

Jeg er utrolig glad og lettet over at svangerskapet mitt er over. Plagene på slutten var fysisk og pykisk fæle.

Kan jo fortelle dere hvordan dette utartet seg da;

Vi bor på en øy, og når min samboer kom hjem fra jobb på formiddagen sa han at vi måtte flytte inn til fastlandet for å bo hos min mor og stefar for en periode. Det har nemlig lagt seg is på vannet, og da får vi ikke kjørt egen båt. Og vi kan ikke være avhengig av fergetider og ruter når fødsel er like om hjørnet. Jeg var skikkelig lei meg for at vi ikke kunne bli boende hjemme. Men kunne ikke annet enn å pakke bag og forberede meg på noen dager i sivilisasjonen. Min far bor også på øya og driver gården vi bor på. Jeg har både hester, ender, kyllinger, kaniner og andre dyr å stelle hver dag. Så han fikk i oppgave om å passe på hurven. Selvom jeg gjerne skulle gjort det selv.

Vi kom oss inn til min mor og stefar til slutt. Hele dagen har jeg hatt sliten rygg og kynnere. Men da vi satt oss for å spise kveldsmat i 6 tiden begynte kynnerene å bli litt værre. Jeg tenkte at dette er jo ikke noe annet enn de forbaskede modningsriene igjen... Og kynnerene fortsatte utover kvelden og ble stadig vondere. Til slutt begynte min mor å bli litt engstelig, hun mente jeg skulle ringe fødeavdelingen. Men jeg ville ikke det pga jeg bare trudde det var midningsrier som snart kom til å gi seg.
Men de ble fort veldig vonde og ofte, så jeg ringte bare for å høre med de. Og da sa de at vi kunne komme ned på en sjekk. "Fanken" tenkte jeg, skal vi virkelig kjøre 1 time hver vei bare for at jeg klager på disse lusne kynnerene...? Jeg trudde vi kom til å måtte snu i døra.

Fysj, kynnerene var vonde i bilen. Men når jeg hadde pause mellom hver kynner ble jeg usikker igjen, skal vi virkelig kjøre så langt for ingenting?

Da vi kom oss inn ble vi tatt imot av en hyggelig jordmor, hun sjekket om jeg hadde åpning - og Joda! 5 cm åpning! Jeg trudde nesten ikke på hun! He he


Vi ankom fødeavdelingen kl 23.00 og kl 01.18 kom vår lille jente! Det var fort gjort, men veldig vondt! Jeg klarte det, uten smertestillende tross alt! :-)

Jeg ønsker alle dere andre lykke til! Håper det ikke blir lenge til deres tur snart. Smertene forsvinner til slutt, og det er jo verdt det. Nå er det bare vondt å tisse :-3
Klikk for å utvide …
Gratulerer så mye:)
 
Mariemos skrev:
Vet ikke om jeg skal le eller grine!
Men jammen var det modningsrier og kynnerene som jeg hadde i går tegn på at fødsel var nær!

For nå ligger jeg her på sykehuset med baby og barnefar ved siden av meg

Jeg hadde aldri trudd jeg skulle inn å føde allerede nå!

Jeg er utrolig glad og lettet over at svangerskapet mitt er over. Plagene på slutten var fysisk og pykisk fæle.

Kan jo fortelle dere hvordan dette utartet seg da;

Vi bor på en øy, og når min samboer kom hjem fra jobb på formiddagen sa han at vi måtte flytte inn til fastlandet for å bo hos min mor og stefar for en periode. Det har nemlig lagt seg is på vannet, og da får vi ikke kjørt egen båt. Og vi kan ikke være avhengig av fergetider og ruter når fødsel er like om hjørnet. Jeg var skikkelig lei meg for at vi ikke kunne bli boende hjemme. Men kunne ikke annet enn å pakke bag og forberede meg på noen dager i sivilisasjonen. Min far bor også på øya og driver gården vi bor på. Jeg har både hester, ender, kyllinger, kaniner og andre dyr å stelle hver dag. Så han fikk i oppgave om å passe på hurven. Selvom jeg gjerne skulle gjort det selv.

Vi kom oss inn til min mor og stefar til slutt. Hele dagen har jeg hatt sliten rygg og kynnere. Men da vi satt oss for å spise kveldsmat i 6 tiden begynte kynnerene å bli litt værre. Jeg tenkte at dette er jo ikke noe annet enn de forbaskede modningsriene igjen... Og kynnerene fortsatte utover kvelden og ble stadig vondere. Til slutt begynte min mor å bli litt engstelig, hun mente jeg skulle ringe fødeavdelingen. Men jeg ville ikke det pga jeg bare trudde det var midningsrier som snart kom til å gi seg.
Men de ble fort veldig vonde og ofte, så jeg ringte bare for å høre med de. Og da sa de at vi kunne komme ned på en sjekk. "Fanken" tenkte jeg, skal vi virkelig kjøre 1 time hver vei bare for at jeg klager på disse lusne kynnerene...? Jeg trudde vi kom til å måtte snu i døra.

Fysj, kynnerene var vonde i bilen. Men når jeg hadde pause mellom hver kynner ble jeg usikker igjen, skal vi virkelig kjøre så langt for ingenting?

Da vi kom oss inn ble vi tatt imot av en hyggelig jordmor, hun sjekket om jeg hadde åpning - og Joda! 5 cm åpning! Jeg trudde nesten ikke på hun! He he


Vi ankom fødeavdelingen kl 23.00 og kl 01.18 kom vår lille jente! Det var fort gjort, men veldig vondt! Jeg klarte det, uten smertestillende tross alt! :-)

Jeg ønsker alle dere andre lykke til! Håper det ikke blir lenge til deres tur snart. Smertene forsvinner til slutt, og det er jo verdt det. Nå er det bare vondt å tisse :-3
Klikk for å utvide …
Åååh Gratulerer så mye :):) kos dere masse med skatten !
 
Herregud, så gøy!! Gratulerer så mye!!
 
Mariemos skrev:
Aaah, nå blir jeg snart sprø...
Føler ikke jeg gjør annet enn å sitte på do og tisse LITT hele tiden! Og kynnere kommer og går og gir meg en sliten og vond korsrygg. I tillegg har jeg masse slimete utflod og MYE luft i magen + at jeg må bæsje ofte, men er liksom ikke så lett å få det ut bestandig...
Jeg har så lyst til å ut å gå tur, kose meg, holde på med dyra på gården, stelle med hestene mine, rydde og gjøre husarbeid, men jeg får bare vondt! Jeg blir så frustrert! Og jeg merker jeg har et skikkelig temperament om dagen. Nesten så jeg har lyst til å kverke noen!
Nå er jeg i uke 38+6. Er så klar for å få hun ut nå, få tilbake kroppen min! Hadde det ikke vært for alle plagene og smertene kunne jeg fint gått 3 uker til med magen.

Er det bare jeg som blir sprø? Eller har andre det sånn også? Jeg føler meg så oppblåst, utillpass og så sinna om dagen. Vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg.
Klikk for å utvide …
Dette er nok helt naturlig å føle. Trøst deg meg at nå er deg like før du får kroppen din tilbake :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp