Fødte på Ullevål.Jeg skjønner så inderlig godt hvordan du føler dettenker mye på det samme selv. Hver gang noen spør meg hvor gammel barnet mitt er, så er det eneste jeg klarer å tenke på at det har gått så lang tid siden jeg fungerte normalt.
Fikk du god hjelp mit fødsesldepresjonen eller har det også bare gått over med tiden? Om jeg ikke merker bedring de neste ukene er jeg redd jeg ender opp i samme smørja. Har til nå klart å klamre meg fast i håpet, men jo lenger tid det tar, jo mindre sannsynlig føles det.
Kan jeg spørre deg hvilket sykehus du fødte på? Du trenger ikke svare på det om du ikke vil.
Jeg var sykmeldt en periode i starten så mannen tok over permisjonen de ukene, det var den beste hjelpen. Ventilerte til han, samt litt til helsestasjonen, men de var trege på å kartlegge min psykiske tilstand og jeg sto over tilbud om henvisning til samtaler da de endelig kom dit.. Innså jo at depresjonen hadde feste i fødselsskaden, så om jeg ble fysisk frisk ville psyken og returnere til normal. Etter 8 uker begynte baby å sove lengre, så da fikk jeg og søvn. Da roet krisetankene seg. Satt meg mål om å holde ut i 4 måneder etter samtale med urolog for å ha noe å strekke meg etter og ikke gi opp. Når baby ble 3 måneder følte jeg meg bedre mentalt og fysisk.
Du må bare sende meg en privat melding om du vil snakke, eller bare klage litt
