Løvetann-sang og dikt?
- Trådstarter eadni
- Opprettet
Trin
Forumet er livet
Tenker du på Den første løvetann av Prøysen?
I såfall:
Det stod en liten løvetann så freidig og tilfreds
på landeveiens grøftekant med sølevann til knes.
Et bustehue lyste gult: Å nei, hvor jeg er fin!
Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin.
I grøfta gikk en liten pjokk, som pjokker ofte går,
i våt og skitten kjeledress, med gult og bustet hår.
Han satte seg i søla ned og strakte ut ei hand
og nappet opp med rot og topp sin første løvetann.
På vegen kom det mange barn, de kvidret lyst og lett
imens de ordnet fort og flinkt en blåveisblå bukett.
Og pjokken ropte: “Se på meg, hva jeg har funnet her!”
Men barna bare lo og sa : “Så pjuskete den er!”
“Å nei, så menn,” sa pjokken, “jeg skal ta den med til mor,
så sier hun at den er fin og jeg er veldig stor.”
“Det si’r hun for å trøste deg,” sa de som stod omkring.
“For du er bare fire år og skjønner ingenting.”
Da stabbet pjokken hjem igjen og snufset littegrann,
og blomsten hang med hodet ned og lengtet etter vann.
Han åpnet døra sent og tungt, og plutselig sa mor:
“Å gid så fin en blomst du har - og nei hvor du er stor!”
“Du si’r det bare for å trøste, du,” sa pjokken likegla.
“Å langtifra” sa mor og lo. “Jeg mente det jeg sa.
Det aller største mor vet om, er nemlig guttemann
som kommer hjem og har med seg sin første løvetann.”
I såfall:
Det stod en liten løvetann så freidig og tilfreds
på landeveiens grøftekant med sølevann til knes.
Et bustehue lyste gult: Å nei, hvor jeg er fin!
Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin.
I grøfta gikk en liten pjokk, som pjokker ofte går,
i våt og skitten kjeledress, med gult og bustet hår.
Han satte seg i søla ned og strakte ut ei hand
og nappet opp med rot og topp sin første løvetann.
På vegen kom det mange barn, de kvidret lyst og lett
imens de ordnet fort og flinkt en blåveisblå bukett.
Og pjokken ropte: “Se på meg, hva jeg har funnet her!”
Men barna bare lo og sa : “Så pjuskete den er!”
“Å nei, så menn,” sa pjokken, “jeg skal ta den med til mor,
så sier hun at den er fin og jeg er veldig stor.”
“Det si’r hun for å trøste deg,” sa de som stod omkring.
“For du er bare fire år og skjønner ingenting.”
Da stabbet pjokken hjem igjen og snufset littegrann,
og blomsten hang med hodet ned og lengtet etter vann.
Han åpnet døra sent og tungt, og plutselig sa mor:
“Å gid så fin en blomst du har - og nei hvor du er stor!”
“Du si’r det bare for å trøste, du,” sa pjokken likegla.
“Å langtifra” sa mor og lo. “Jeg mente det jeg sa.
Det aller største mor vet om, er nemlig guttemann
som kommer hjem og har med seg sin første løvetann.”
Tok en tur på google, her er resultatet. Håper du finner noe som passer [:)]
I prologen til skuespillet Campbellerne, det kjente diktet ”Den første Gang”, står mye for botanisk interesserte, blant annet om løvetann:
Hvor ligger Marken graa og ry:
af Muld et Mulm, af Ler en Sky!
Medeet af Løvetand den spredes,
den Urt, der groer, jo meer den trædes.
Da hvidligt Skud af Mulden sprang
var kjække Plantes ”første Gang”.
Deri var Sejer, deri Vaaren.
I Skuddet er dens Krone baaren.
Mej den! Ærværdige Fnok blæs fra!
(Sic transit mundi gloria)
Dens bedste Liv var i Sekunden
da første gang den brøt fra Grunden.
(SS b. I, 2, 151)
Jeg er våren. Mel. jeg er havren.
Våren synger:
Jeg er våren kom så skal du se.
Varme, sol og lys jeg bringer med.
Blomster, trær og planter frodig gror,
håp og glede følges i mitt spor.
Våren roper: Vårens første blomst hvor er du?
Løvetannen synger:
Gul og fin som sola det er jeg,
løvetannen alle kjenner meg.
I hver liten grøftekant jeg står,
minner barna om at det er vår.
Våren roper: Blåveis hvor er du?
Blåveisen synger:
Ser du meg en liten blåveis knopp.
Stikker så forsiktig hodet opp.
Himlen selv har lånt meg fargen sin.
Og nå står jeg her så fin og blå.
Våren roper: Hvitveis hvor er du?
Hvitveisen synger:
Jeg er hvitveis jeg er lett å se. Blomsten min er ren og hvit som snø.
Vakre grønne blader har jeg fått, derfor kan du kjenne meg så godt.
Alle synger:
Vårens blomster har du nå fått se.
Grønt og hvit står hver et lite tre.
Fuglesang fra tidleg morgengry,
nå er våren kommet hit på ny.
Løvetannens bønn
Blås på meg barn!
Fang mine stigende stjerner
og kikk på min gule sol
- som brenner i gressets grønne himmel-
med alle de undrende øyne.
La de små barn komme til meg
for de vet ikke hva ugress er.
Harald Sverdrup
-----
Fra en diktside:
Løvetann
myk, varm, stolt
opp av hard asfalt
ukrutt sier de.
Sterk, vakker, frisk
Løvetann gjør meg glad.
Du, min kjære, er en løvetann.
-----
Elsket
– hatet
Så gul og fin
– vil ikke ha den
– i hagen min
– hater løvetann
Sanker
– samler
I bøtter og spann
– Lage fin vin
Elsker løvetann
----
EN BUKETT LØVETANN.Jeg ønsker å gi deg blomster,
en stor bukett med løvetann.
Den gule blomsten er symbolet på solen,
jeg ønsker at den må skinne og gi deg energi.
De grønne bladene er et tegn på glede,
de vokser i klynger og er så mange.
Løvetannen er vanskelig å bli kvitt,
den har livsmot og knekkes ikke så lett.
Den sprer seg raskt,
slik kan også vi spre vår glede.
For noen skaper den stor fryd,
men for andre enda større ergrelse.
Det er en allsidig liten blomst,
den lille sola vi finner over alt.
Nå gir jeg deg en bukett med solskinn,
og håper det vil gi deg glede og energi.
----
Løvetannbarn
Jeg så en ensom løvetann vokse
Blant gatetustene
I et hjørne
Det var som å se solen selv
Som har steget ned
For å vise
At disse varme og liv
Er sterkt nok
Til å betvinge og overvinne
Det som synes uovervinnelig
I prologen til skuespillet Campbellerne, det kjente diktet ”Den første Gang”, står mye for botanisk interesserte, blant annet om løvetann:
Hvor ligger Marken graa og ry:
af Muld et Mulm, af Ler en Sky!
Medeet af Løvetand den spredes,
den Urt, der groer, jo meer den trædes.
Da hvidligt Skud af Mulden sprang
var kjække Plantes ”første Gang”.
Deri var Sejer, deri Vaaren.
I Skuddet er dens Krone baaren.
Mej den! Ærværdige Fnok blæs fra!
(Sic transit mundi gloria)
Dens bedste Liv var i Sekunden
da første gang den brøt fra Grunden.
(SS b. I, 2, 151)
Jeg er våren. Mel. jeg er havren.
Våren synger:
Jeg er våren kom så skal du se.
Varme, sol og lys jeg bringer med.
Blomster, trær og planter frodig gror,
håp og glede følges i mitt spor.
Våren roper: Vårens første blomst hvor er du?
Løvetannen synger:
Gul og fin som sola det er jeg,
løvetannen alle kjenner meg.
I hver liten grøftekant jeg står,
minner barna om at det er vår.
Våren roper: Blåveis hvor er du?
Blåveisen synger:
Ser du meg en liten blåveis knopp.
Stikker så forsiktig hodet opp.
Himlen selv har lånt meg fargen sin.
Og nå står jeg her så fin og blå.
Våren roper: Hvitveis hvor er du?
Hvitveisen synger:
Jeg er hvitveis jeg er lett å se. Blomsten min er ren og hvit som snø.
Vakre grønne blader har jeg fått, derfor kan du kjenne meg så godt.
Alle synger:
Vårens blomster har du nå fått se.
Grønt og hvit står hver et lite tre.
Fuglesang fra tidleg morgengry,
nå er våren kommet hit på ny.
Løvetannens bønn
Blås på meg barn!
Fang mine stigende stjerner
og kikk på min gule sol
- som brenner i gressets grønne himmel-
med alle de undrende øyne.
La de små barn komme til meg
for de vet ikke hva ugress er.
Harald Sverdrup
-----
Fra en diktside:
Løvetann
myk, varm, stolt
opp av hard asfalt
ukrutt sier de.
Sterk, vakker, frisk
Løvetann gjør meg glad.
Du, min kjære, er en løvetann.
-----
Elsket
– hatet
Så gul og fin
– vil ikke ha den
– i hagen min
– hater løvetann
Sanker
– samler
I bøtter og spann
– Lage fin vin
Elsker løvetann
----
EN BUKETT LØVETANN.Jeg ønsker å gi deg blomster,
en stor bukett med løvetann.
Den gule blomsten er symbolet på solen,
jeg ønsker at den må skinne og gi deg energi.
De grønne bladene er et tegn på glede,
de vokser i klynger og er så mange.
Løvetannen er vanskelig å bli kvitt,
den har livsmot og knekkes ikke så lett.
Den sprer seg raskt,
slik kan også vi spre vår glede.
For noen skaper den stor fryd,
men for andre enda større ergrelse.
Det er en allsidig liten blomst,
den lille sola vi finner over alt.
Nå gir jeg deg en bukett med solskinn,
og håper det vil gi deg glede og energi.
----
Løvetannbarn
Jeg så en ensom løvetann vokse
Blant gatetustene
I et hjørne
Det var som å se solen selv
Som har steget ned
For å vise
At disse varme og liv
Er sterkt nok
Til å betvinge og overvinne
Det som synes uovervinnelig
ÅÅ da kommer jeg på den sangen av Jan Honningdal, jeg..
Det refrenget har jeg sunget mange ganger når jeg har gått og byssa på barna om natta når de ikke vil sove..
*smelt*
er en helt herlig sang!!
du e så fin
du står der heilt aleine
i en grøftekant så grå
en gul og liten løvetann
som sola skinne på
men du føle deg så ensom
du spør: hvem bryr seg vel om meg
en stakkars liten løvetann
på et støvete sted
du føle deg så verdiløs
du gulgrå løvetann
men du e mer enn gull verd
i ei lita Barnehand
for du kan tenne glede
et lite barn som ler
og du kan tørke tårene
som ingen andre ser
du e så fin
du e så go
du e unik
av deg fins der ikkje to
du e laga spesiell
det får du lov å tro
ja, for du e så fin
og du e så go
en liten løvetann
i en skitten grøftekant
kansje e det slik
du også føle deg iblandt
men han som gav deg livet
ja han vil også gi deg vann
for du e nemlig veldig
verdifull for han
ja for
du e så fin
du e så go
du e unik
av deg fins der ikkje to
du e laga spesiell
det får du lov å tro
ja, for du e så fin
og du e så go
Det refrenget har jeg sunget mange ganger når jeg har gått og byssa på barna om natta når de ikke vil sove..
*smelt*
er en helt herlig sang!!