Kor aktiv var mannen din under fødselen?

  • Trådstarter Moderator Linda
  • Opprettet
M

Moderator Linda

Guest
Var de einige på førehand om korleis de ville ha det? :)
 
Vi hadde ikke gjort noen spesifikke avtaler, han sto klar med vannflaske ;)

Han var til stor hjelp da :Heartred hadde ingen prekestol, så jeg hang på han i starten og under fødselen var det godt å kjenne at han var der :happy:

Var avtalt at han skulle ta navlestrengen, men han fikk aldri gjort det, første ble hastesnitt og siste nå kom ut livløs, så de måtte bare løpe avgårde med han. Heldighvis falsk alarm, han kviknet til på gangen og jeg fikk han tilbake med en gang :joyful:
Vi spøkte litt med at han skulle ta imot siste da, noe som nesten skjedde da jm ikke var på rommet når det bynte å svi ganske godt der nede :hilarious: heldighvis skjønte jeg at nå kom han og mannen fikk dratt i snora og var på vei ut på gangen ide hun kom tilbake :p om det blir en nr 3, så får han ta imot den ;)
 
Last edited:
Eksmannen var ikke aktivt med under fødselen. Han kom og gikk litt. Han strøyk på meg og støttet meg under selve pressingen og klippet navlestrengen.
Søsteren min var med fra første rie og masserte ryggen min, jeg hadde ikke klart meg uten henne. Hun skal ha mye av takka for at jeg klarte meg uten smertelindring. Vi delte familierom på sykehuset, så hun steppet skikkelig opp for meg :) <3
 
Han var med så godt han kunne, men er ikke så mye han kunne gjøre stakkars! Hoppet til hver gang jeg ba om noe da:) Han ble sendt på gangen når de skulle ut, noe som var skikkelig kjipt for oss begge!
 
Ja veldig aktiv! Hadde ikke klart meg uten han. Han passet på at jeg ikke spente meg, masserte, pustet med meg, fortalte meg når jeg var halvveis på hver rie, ga vann og støtte. Han var bare fantastisk! Gikk ikke fra meg et eneste sekund og det var slik jeg ville ha det og. Takket være han fikk jeg ikke panikk.
 
Han prøvde så godt han kunne. Da de tok vannet mitt gikk det fra fire til åtte cm på 45 min og jeg hadde ekstreme smerter. Lå bare å hylte og skrek. Han lot meg klemme på han. Samt han sa i fra når neste rie begynte ut fra ctg maskina. Da fikk jeg begynt med lystgass. Ikke lett for han stakkars når ting ble litt dramatisk og rommet fylt med leger. Ikke fikk han være med inn på operasjonen når det ble hastesnitt heller:(
 
Han var akkurat det jeg trengte hele veien :) kunne ikke hatt en bedre fødepartner [emoji173]️
Når det ble for inntenst, lente jeg meg inn i brystet på han. Å gråt mine tapre tårer, mens han sto å fortalte meg at det snart var over, snart hadde vi babyen vår og at jeg var flink, det kom til å gå bra. Å strøk meg på ryggen. Lukta av han har alltid hatt en beroligende effekt på meg, så hele de stundene var veldig gode for meg.
 
Veldig! Passet på meg på alle måter!
Og han tok i mot babyen selv og la han på brystet mitt! :)
Det hadde vi skrevet et ønske om i fødebrevet :)
 
Hahaha! Han var ekstremt aktiv må jeg si. Han endte jo opp med å ta imot babyen alene i stua. :D (så absolutt ikke planlagt)

Med første sto han ved siden meg og skrøyt meg i mål!
 
Veldig aktiv :) ga meg drikke, massasje, holdt med i hendene under rier og pressingen, klut i panna og var veldig omsorgsfull med ord og stryk :)
 
Back
Topp