Konstant bekymret!

Samme her, klarer ikke se for meg at dette blir baby.. Ikke har jeg mistet før og har en gutt på 5 år.
Kan ikke huske at jeg tenkte så mye sist gang at jeg kunne miste osv, liksom mye mer bekymret nå
Har ei venninne som mistet i uke 8-9 for et par mnd siden, vi har liksom prøvd å bli gravid samtidig, så ble hun først, hurra! Så mistet hun.. Og nå ble jeg gravid, så nå håper jeg hun kommer etter snart
Men antakeligvis derfor jeg er så bekymret, hun mistet så hvorfor skal det ikke skje med meg liksom..? Helt teit å tenke, men gjør det like fullt..
 
Er litt trist st vi er så mange som føler det slik. Jeg har også det slik. Hvert dobbelt må jeg sjekke. Hver magekip, stikkning så kommer tanken at nå går det galt. Klarer ikke helt å smile over at jeg er gravid. I frykt for at det går galt igjen.

Håper at vi alle sammen snart kan puste litt lettere ut, og klare og nyte og glede oss over det som skal være helt fantastisk! Vi bærer en unik og fantastisk lykke i magen!! <3
 
:)Solsikke:) skrev:
Bekymrerer du deg er det nesten større mulighet å miste det påvirker kroppen negativt... Slapp av og prøv å kos deg;)
Klikk for å utvide …
Ikke for å være krass, men sånt er utrolig unødvendig å si - og fører nok bare til en ny spiral av bekymringer og stress! Dessuten lurer jeg på om du har noen kilde på dette?
 
Prøv å tenk på at det ikke er noe du kan gjøre hverken til eller fra. Jeg forstår at det ikke er så enkelt i praksis.. Hvor langt er du på vei? Kanskje du skulle bestilt deg privat UL? Det roa hvertfall meg masse ! :)
 
Første gang jeg ble gravid så sa alt i meg at dette ikke ville gå bra. Mistet da jeg var 6 uker på vei. Av og til vet man det bare. Samtidig er det mye vi ikke vet om hjernen og vår sinnstilstands påvirkning på kroppen. Kanskje kan vi faktisk gjøre oss selv syke. Jeg har hørt at fosteret blir påvirket av mors sinnstilstand, men om det er nok til at fosteret faktisk dør det kan jeg ikke si.
 
Håperpåentil skrev:
Oi denne kom feil. Skulle være i januar 16 gruppen. Kan admin slette? Jeg er på mobil og vet ikke hvordan jeg gjør det :)
Klikk for å utvide …
Hei :)
Jeg flytter den over til januar 2016 for deg og slår den sammen med den du allerede har der. Da beholder du alle svarene du har fått :)
 
Sylvanas skrev:
Første gang jeg ble gravid så sa alt i meg at dette ikke ville gå bra. Mistet da jeg var 6 uker på vei. Av og til vet man det bare. Samtidig er det mye vi ikke vet om hjernen og vår sinnstilstands påvirkning på kroppen. Kanskje kan vi faktisk gjøre oss selv syke. Jeg har hørt at fosteret blir påvirket av mors sinnstilstand, men om det er nok til at fosteret faktisk dør det kan jeg ikke si.
Klikk for å utvide …
Jeg håper jeg ikke skremmer noen, men jeg er overbevist om at du har rett i dette.
Jeg var selv gravid i 24 uker og var helt sikker alle disse ukene på at denne babyen var syk og ikke ville bli levedyktig. Det skulle vise seg at følelsen var riktig. Alvorlig syndrom som ikke var forenelig med liv etter fødsel.
Denne gangen er jeg mye mer avslappet. Tydelige graviditetstegn og tidlige sterke tester roer meg også, da jeg har hørt at syke foster gjør at hormonproduksjonen ikke blir like sterk. Vet ikke om det stemmer altså. Følelsen nå er uansett en gelt annen enn den var sist gang :)
 
Akkurat nå kan jeg ikke si jeg er så veldig bekymret og stresset over det, men det kommer garantert bare jeg blir vant til tanken på at jeg er gravid igjen. Dette var overhodet ikke planlagt og jeg er i en prosess med å venne meg til tanken på det kommer en liten en til. Frykten har vert stor med de tre første, men jeg har vert heldig og aldri mistet før. Men alikevel så kommer nok tankene etterhvert.
 
Har mistet en gang bare for mange år siden i uke 6 (før jeg traff mannen). Trodde jeg skulle miste sist pga blødning rundt uke 6 og denne gangen også pga blødning igjen. Men det viste seg heldigvis å være liv på UL. Ikke lett å vite om det er SA eller ikke når en blør liksom, så ble jo litt skremt. Min største frykt er vel at det ikke skal gå bra på UL og at de finner noe alvorlig feil. Venninne til mannen måtte abortere i uke 12 eller noe fordi fosteret manglet deler av skallen som ikke var forenelig med liv. Tenker at noe sånt må være det verste....
 
Jeg bekymrer meg også masse :-( Tillater meg ikke å glede meg skikkelig. De få som vet det var skikkelig "jeg er gravid MEN er jo ikke sikkert det går bra" og så skifter jeg samtaleemne. Har født en frisk jente, var helt håpløst bekymret da også. Aldri mistet før.. Dumme hode!
 
Har det akkurat likens.. Er bare uke 4+6. Sist jeg var gravid oppdaget jeg det ikke før uke 7 og det endte i SA 7+3, så er redd jeg må gå i mange uker å grue meg...:( jeg skal be om tidlig ul så fort jeg får
 
Jeg er også konstant bekymret og sjekker om jeg blør hele tiden. Men jeg tenker å ta en tidlig ul bare for å sjekke at alt er I orden og for å roe meg ned :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp