Denne listen likte jeg veldig godtEn slags påminnelse for meg selv
Dagen i dag har vært en litt trøblete én. Vært hjemme alene med datteren hele dagen, og da kan det bli litt slik. Har også ledd og tullet masse, så det har vært en fin én, også.Tenkte uansett jeg skulle lage meg en liten positiv påminnelsesliste på hvorfor vi ønsker en til - noen viktige, andre bare positive;
- To søsken som får ha hverandre gjennom oppveksten, og når vi blir gamle/dør (har ingen familie i nærheten)
- To som deler bakgrunn og minner fra oppveksten
- De kan leke sammen, og ikke alene eller kun med oss i hverdagen
- Å føle oss mer "komplett" som familie - har alltid sett for meg en familie på fire
- Datteren blir stadig større og mer selvstendig, og vil minst være 3 år før en ev. neste kommer
- Å få bære frem et barn igjen - fantastisk følelse
- Spenningen rundt det å ikke vite "hvem" som ligger i magen
- Mer forberedt på hele prosessen
- Mer forberedt om jeg igjen skulle få panikkangst under svangerskapet
- Har det aller meste av utstyr og klær fra før, så man slipper store innkjøp
- Besteforeldre har stilt opp som bare det, tross avstanden - og de kommer til å bli i ekstase om det kommer et barnebarn til
- Å finne frem miniklær og babyutstyr igjen
- Har en fantastisk mann og et sterkt forhold
Tross mye negative erfaringer med første, ønsker jeg å få oppleve det hele en gang til - har heller aldri følt meg så flott som da jeg var gravidHusker jeg savnet magen en god stund i etterkant. Den tre dager lange fødselen var en annen sak, men var nok noe uheldig (slet med arrvev som ikke ville gi etter pga. konisering), og er naiv nok til å tro at det kan gå bedre neste gang.
Har også litt erfaring i bagasjen nå, og det er mye som kunne vært gjort annerledes under barseltiden og under ammeproblemene. Bare det å sette ned foten i visse sammenhenger; gjøre det som er best for seg og sitt barn og ikke fordi det forventes (mye besøk den første tiden f.eks), eller når man føler seg tvunget til div. under fødsel/barsel og man har et valg. Denne gangen kommer jeg til å følge min egen intuisjon. Ellers liker jeg å tenke at det kan jo bli helt annerledes den andre gangen.
Jeg trenger selv slike påminnere da jeg synes det er ganske skummelt å være i gang med prøving på nr 2
Det er jeg enig i.Her fant jeg dagboken din gitt!
Spennende med DPO-land! Selv om den går, etter min mening, ulidelig tregt
Syns du er flink som har gått turer og trent styrke! I min 3-ukers ferie i sommer ble det null trening, så her har jeg litt å hente igjen
Spennende og langdrygt. 
Flink i perioder, kan man vel si. Men fornøyd med hver treningsøkt jeg får inn. 
Ferie er ferie, tenker jeg. Da er det lov å slappe av. 
Litt glad for at jeg ikke er alene om å føle det sånn.Denne listen likte jeg veldig godt
Det hjelper å ha en påminnelse iblant. For det er jo ganske skummelt. 
Både mentalt og det at vi fikk lagt inn såpass mange aksjer. Gikk det ikke så har vi i hvert fall gjort det vi kunne, og det føles bra bare det. Føler virkelig på spenningen nå som det nærmer seg testing.
Ikke bestemt meg om jeg skal vente til fredag ved 10 DPO, eller om det blir en i morgen.Sååå spennende! Når skal du begynne å teste?
Er litt for spent, kjenner jeg, selv om det er litt tidlig ved 9 DPO. 
Da jeg ble gravid i 2021 testet jeg svakt positivt 8/9 DPOIkke bestemt meg om jeg skal vente til fredag ved 10 DPO, eller om det blir en i morgen.
Er såå vanskelig å vente 
Oj, se der ja.Da jeg ble gravid i 2021 testet jeg svakt positivt 8/9 DPO
Det er jeg enig i. Heldigvis holder 2-åringen meg ganske opptatt for tiden, så det blir mindre tid til å tenke sånn sett. Helt til kvelden kommer, og man havner her. Jeg leste i en forskningsrapport for ikke lenge siden, at egget som oftest fester seg rundt 9 DPO. Så for å slippe å bli skuffet av å teste for tidlig, så velger jeg å vente til 10 DPO med å starte testingen. Hardt å holde seg, da. Det skal innrømmes. Men i morgen ryker det en test, altså!
Den var helt blenda. Tar ny i morgen eller søndag. Har ikke en god følelse, men vi får se. 
Har hatt stabile sykluser mellom 26 og 28 dager siden jeg fikk den tilbake etter fødsel - helt frem til første PP. Hvorfor nå? Jaja. Håper på bedre lykke i PP3.
Og at beregningen av EL stemte. Spottet veldig lite i går, men var et snev av brunt. Forrige gang spottet jeg i tre dager før mensen kom, så dette tar jeg som et godt tegn. Er nå klar for PP3!
Sykt provoserende at ting som fødetilbud og barnehageopptak skal være med å styre babyprøvingCD2 - PP3
Jeg må tilbake til bedre rutiner rundt kosthold, igjen. Det har blitt alt for mange utskeielser i sommer. Kan jo tenkes at det har gått utover syklusen min. Vanskelig å si, men det er i hvert fall verdt å gjøre noe med. Tilbake til smoothier, frukt, mye protein, mindre korn og sukker, rene råvarer og minimalt med UP-mat. Forhåpentligvis går vekta litt mer ned i samme slengen.
Må innrømme at det stresser meg litt at hvis det ikke går denne syklusen, så må vi hoppe over en eller to sykluser før vi kan prøve igjen. Jeg ønsker ikke å utsette meg selv for det stresset som kan komme ved usikkerhet rundt stengt fødeavdeling. Ønsker heller ikke å føde på en plass lenger unna. På en annen side så vet jeg ikke om vi har "råd" til å vente heller. Litt bekymret over forlengede sykluser og spotting. Kan det være noe hormonkrøll? Har vært mye stress i det siste, også. Det kan jo spille inn. Vel, det blir som det blir. Og vi får bare ta det som det kommer - enn så lenge.
Ikke noe greit altså! Krysser fingrene for deg denne PP`en!
Helt enig! Kjenner jeg blir sint av å tenke på slikt.Sykt provoserende at ting som fødetilbud og barnehageopptak skal være med å styre babyprøving
Tusen takk! Håper virkelig den sitter denne PPen.
Spent på når EL bestemmer seg for å dukke opp denne syklusen. Bestilte nye tester som kom i posten i dag, så nå er jeg klar for nye runder med testing. 
Skal veie meg i morgen, og håper det har oppstått en liten nedgang siden sist jeg veide meg. Ikke hatt overskudd til noe trening enda denne uka. Har kun blitt et par korte gåturer, noe som er helt akseptabelt når jeg er såpass sliten.
Har jo spottet de siste par syklusene, og ønsket bare å få det sjekket. Jaja. Får håpe det er ok og at det ikke blir nødvendig.
Føler meg som en forferdelig mamma og kjæreste, og har tanker som at jeg ikke fortjener å bli mamma til en til - eller i det hele tatt. Bare det å skrive det gir meg tårer i øynene. 
Jeg sitter i akkurat samme situasjon, vært sykemeldt i tre mnd allerede. Jeg er bedre enn jeg var, men merker godt at jeg blir fort sliten. Den slitenheten kan komme så akutt. I helga var vi i konfirmasjon til min nevø. Da tiden for kake kom, så følte jeg meg ikke bra. Pirket i et kakestykke. Søsteren min kommenterte at jeg var helt blek i ansiktet, og vi dro hjemover da. Endte med feber og skikkelig redusert form på mandag.CD 12 - PP3 og litt tanker
Det nærmer seg EL-testing, igjen. Synes det har vært litt godt med den pausen mellom TR og EL-testing nå - hvert fall når man ikke vet når EL kommer, og man tester og tester. Har i dag fått EL-slim, og det er noe tidligere enn jeg pleier, tror jeg. Kanskje det blir en litt kortere syklus, denne gangen? Lov å håpe! Har allerede sett en ørliten stigning på testen i dag.
Den siste tiden, og egentlig det siste halvåret-året, har jeg vært så uendelig sliten. Uansett hvor mye jeg har sovet og slappet av, så har det ikke hjulpet. Det har liksom sneket seg innpå, litt etter litt. Har virkelig prøvd å ignorere det, og "tatt meg sammen". "Fake it till you make it" er ofte min tankegang, og det funker jo bare til et viss punkt. Det har de siste månedene gått over til en konstant svimmelhet, fra morgen til kveld. Muskelsmerter, hodepine og kvalme. Ingen tålmodighet, og kan bli sint på sekundet hvis jeg trigges. Har nå blitt sykmeldt, og jeg vet jeg burde ha tatt tak i det tidligere. Har bare ikke villet innse hvor ille det er, og har vært. Har tatt masse blodprøver det siste halvåret, sjekket det aller meste og jeg nektet bare for at det kunne være en form for utbrenthet. Jeg har jo "bare" ett barn, og jobber ikke mer enn andre. Sliter med å godta det, at jeg ikke klarer det "alle andre" klarer akkurat nå. Å være mamma, jobbe og fungere i hverdagen. Jeg skammer meg, og har grått en del i det siste. Det verste er samvittigheten ovenfor min datter og samboer.
Vi ønsker jo virkelig et barn til, og jeg vil ikke at min helse skal stå i veien for det. Aner ikke hvordan veien videre ser ut. Kommer jeg til å bli bra igjen? Hvor lang tid vil dette ta? Hva skjer om jeg skulle blitt gravid nå? Burde vi vente? Jeg klarer pr. nå knapt en runde på matbutikken før jeg er helt utkjørt, og jeg sliter med å se for meg at det skal bli bedre, slik som formen er. Samtidig har jeg ikke så god tid, heller, med tanke på alder og fertilitet osv. Men det kan vel bare gå én vei når bunnen er nådd?
