Ja, jeg skriver det i anførsel for jeg liker ikke å bruke det ordet, men i mangel på et bedre ord er det det som er mest beskrivende. Gutten vår forfølger oss overalt og vil opp mer eller mindre hele tiden. Han kan leke litt selv, men det er heller lite. Han kunne jo leke for seg selv leeenge da han var mindre. Tror han har "sitte på hoften"- syndromet
Jeg vil jo ikke at han skal gråte men det er jo praktisk umulig å bære på han hele tiden.
Feks på mårran når jeg skal ordne meg før jobb og han har våknet så bare flyr han rundt meg og gråter. Han hater når jeg står på badet, akkurat som han skjønner at da blir jeg opptatt. Regner med flere har slike perioder, men det har vart så lenge nå. Lenge før bhg start og, så tror ikke det er i sammenheng med det. Jeg prøver å si"Jeg ser at du vil opp vennen, men nå må mamma (feks) lage middag" Vet ikke helt hva jeg skal gjøre? Vil jo ikke at han skal gråte men noen ganger må han jo bare vente. Erfaringer noen?
Feks på mårran når jeg skal ordne meg før jobb og han har våknet så bare flyr han rundt meg og gråter. Han hater når jeg står på badet, akkurat som han skjønner at da blir jeg opptatt. Regner med flere har slike perioder, men det har vart så lenge nå. Lenge før bhg start og, så tror ikke det er i sammenheng med det. Jeg prøver å si"Jeg ser at du vil opp vennen, men nå må mamma (feks) lage middag" Vet ikke helt hva jeg skal gjøre? Vil jo ikke at han skal gråte men noen ganger må han jo bare vente. Erfaringer noen?