MamaL
Flørter med forumet
Hei dere.
Hold tunga rett i munnen her:
Jeg har to «kull» (i mangel på bedre ord haha) med gutter, der hvert «kull» har hver sin pappa. Det er 9 år mellom kullene (nr 2 og nr 3).
Nr 2 i flokken (lillebror i kull 1) har hele livet sitt vært rolig, stille og innesluttet, vist lite følelser og søkt lite trøst når han har slått seg eller er lei seg. (Det har vært jobbet, og jobbes med).
Nå ser jeg likhetstrekk med min nr 4 (lillebror i kull 2). Nr 3 var ikke slik, men han er per definisjon eldst av de minste og ikke hatt den «typiske» lillebror rollen. Mye dulling og dalling fra eldre søsken.
Nr 4 lukker seg veldig, trekker seg vekk ved tristhet.. han tar dog i mot mer trøst enn nr 2. vi setter ord på følelser osv. og gjør alt «riktig» sånn sett. Men hvorfor er det sånn tro? Opplever flere det slik med småsøsken? Eller er det bare sånn nr 2 og 4 ER personlighetsmessig. Har vi «feilet» en plass med lillebrødrene, som gjør at de ikke føler det er plass til dem? Er det tilfeldig at det er de minste i hvert kull?
Nr 1 har alltid vært et svært lite «krevende» barn, sovet rundt, lite «greier». Mens nr 3 har vært mye engstelig, trassen og hissig. Så jeg tenker at det er mer naturlig at nr 4 er som han er, enn nr 2. hvis det er lov å si.. men igjen, enhver lillebror vil jo kanskje føle at «her har jeg kommet inn i et liv som ikke bare er mitt og det er greit» typ.
Spørsmålene mine er som stilt ovenfor, men ønsker også tanker og erfaringer. Vi jobber med å tone ned nr 3 og styrke nr 4. Casen er ikke noe vi er direkte bekymret over, men jeg undrer meg mest over hvorfor det er sånn, og om det er tilfeldig at både nr 2 og nr 4 er så like på akkurat det område
På forhånd takk! Og spør hvis det er noe som er uklart her, kanskje litt surrete skrevet og det mangler jo såklart mye kontekst her også.
Hold tunga rett i munnen her:
Jeg har to «kull» (i mangel på bedre ord haha) med gutter, der hvert «kull» har hver sin pappa. Det er 9 år mellom kullene (nr 2 og nr 3).
Nr 2 i flokken (lillebror i kull 1) har hele livet sitt vært rolig, stille og innesluttet, vist lite følelser og søkt lite trøst når han har slått seg eller er lei seg. (Det har vært jobbet, og jobbes med).
Nå ser jeg likhetstrekk med min nr 4 (lillebror i kull 2). Nr 3 var ikke slik, men han er per definisjon eldst av de minste og ikke hatt den «typiske» lillebror rollen. Mye dulling og dalling fra eldre søsken.
Nr 4 lukker seg veldig, trekker seg vekk ved tristhet.. han tar dog i mot mer trøst enn nr 2. vi setter ord på følelser osv. og gjør alt «riktig» sånn sett. Men hvorfor er det sånn tro? Opplever flere det slik med småsøsken? Eller er det bare sånn nr 2 og 4 ER personlighetsmessig. Har vi «feilet» en plass med lillebrødrene, som gjør at de ikke føler det er plass til dem? Er det tilfeldig at det er de minste i hvert kull?
Nr 1 har alltid vært et svært lite «krevende» barn, sovet rundt, lite «greier». Mens nr 3 har vært mye engstelig, trassen og hissig. Så jeg tenker at det er mer naturlig at nr 4 er som han er, enn nr 2. hvis det er lov å si.. men igjen, enhver lillebror vil jo kanskje føle at «her har jeg kommet inn i et liv som ikke bare er mitt og det er greit» typ.
Spørsmålene mine er som stilt ovenfor, men ønsker også tanker og erfaringer. Vi jobber med å tone ned nr 3 og styrke nr 4. Casen er ikke noe vi er direkte bekymret over, men jeg undrer meg mest over hvorfor det er sånn, og om det er tilfeldig at både nr 2 og nr 4 er så like på akkurat det område
På forhånd takk! Og spør hvis det er noe som er uklart her, kanskje litt surrete skrevet og det mangler jo såklart mye kontekst her også.