Klassisk «nr 2»? Eller tilfeldig?

MamaL

Flørter med forumet
Hei dere.
Hold tunga rett i munnen her:

Jeg har to «kull» (i mangel på bedre ord haha) med gutter, der hvert «kull» har hver sin pappa. Det er 9 år mellom kullene (nr 2 og nr 3).
Nr 2 i flokken (lillebror i kull 1) har hele livet sitt vært rolig, stille og innesluttet, vist lite følelser og søkt lite trøst når han har slått seg eller er lei seg. (Det har vært jobbet, og jobbes med).

Nå ser jeg likhetstrekk med min nr 4 (lillebror i kull 2). Nr 3 var ikke slik, men han er per definisjon eldst av de minste og ikke hatt den «typiske» lillebror rollen. Mye dulling og dalling fra eldre søsken.

Nr 4 lukker seg veldig, trekker seg vekk ved tristhet.. han tar dog i mot mer trøst enn nr 2. vi setter ord på følelser osv. og gjør alt «riktig» sånn sett. Men hvorfor er det sånn tro? Opplever flere det slik med småsøsken? Eller er det bare sånn nr 2 og 4 ER personlighetsmessig. Har vi «feilet» en plass med lillebrødrene, som gjør at de ikke føler det er plass til dem? Er det tilfeldig at det er de minste i hvert kull?

Nr 1 har alltid vært et svært lite «krevende» barn, sovet rundt, lite «greier». Mens nr 3 har vært mye engstelig, trassen og hissig. Så jeg tenker at det er mer naturlig at nr 4 er som han er, enn nr 2. hvis det er lov å si.. men igjen, enhver lillebror vil jo kanskje føle at «her har jeg kommet inn i et liv som ikke bare er mitt og det er greit» typ.

Spørsmålene mine er som stilt ovenfor, men ønsker også tanker og erfaringer. Vi jobber med å tone ned nr 3 og styrke nr 4. Casen er ikke noe vi er direkte bekymret over, men jeg undrer meg mest over hvorfor det er sånn, og om det er tilfeldig at både nr 2 og nr 4 er så like på akkurat det område :)

På forhånd takk! Og spør hvis det er noe som er uklart her, kanskje litt surrete skrevet og det mangler jo såklart mye kontekst her også.
 
Jeg har to, en på fire og ei på ett, og han på fire er nok mer som sin nr to og fire. Rolig, sover dårlig og gjør det hele livet, litt forsiktig og engstelig, bruker tid på å bli trygg på folk, og vanskelig å få han i tale om følelser. Har forsøkt å lese bøker om følelser, men da lukker han seg, det blir for direkte. Det kan fungere å finne på historier selv og fortelle, og å fortelle om meg selv. Hvis jeg gjetter riktig på hvorfor han blir sint/lei seg forteller han ofte, men vil ikke dele mye. Lillesøster tror jeg blir mer høylydt, ser hun allerede setter storebroren på plass som best hun kan. Det gjenstår jo å se om hun blir åpen om følelser.
 
Back
Topp