Klage innlegg

Ella81

Feel blessed
Får skylde på hormonene før jeg starter her....
Er så lei meg og sitter og tenker gjennom alt sammen. Når man sitter med slike tanker og ingen skjønner, blir alt liksom så veldig tungt...

Vi har verdens beste sønn på 15 år. Han er virkelig det beste som har skjedd meg og jeg er overbevist om at hadde ikke han vært født, hadde heller ikke jeg levd i dag. Han reddet livet mitt.
Han er diagnosert med autisme og det har alltid vært fryktelig mye rundt han. Jeg har jobbet ræva av meg for at dagene hans skal kunne fungere best mulig.
Dette har gjort meg opp gjennom årene fryktelig sliten.
Så når han var rundt 6 år steriliserte mann min seg fordi vi var sikre på at vi kom ikke til å orke en til.

Etter noen år angret vi veldig! Jeg forsøkte å legge det bak meg men klarte ikke. Jeg følte at jeg MÅTTE ha et barn til. Han gjennomgikk en refertilisering som vi fikk beskjed om ikke fungerte.
Vi begynte å styre med prøverør, donorer og var inne på adopsjon.
Gjennom alle de årene fikk vi veldig lite støtte. Og de nærmeste oss skjønte ikke hvorfor vi "sutret" sånn om flere barn. Vi hadde jo allerede en så det var ikke noe synd på oss.
Etter en refertilisering til ble jeg gravid for 4 år siden. Dessverre mistet jeg dette barnet i uke 7.
Trodd jeg skulle få litt støtte rundt det , men nei følte at ingen brydde seg.
Ingen viste sin medfølelse eller spurte hvordan jeg hadde det,

Til og med min egen bestemor sa rett etter spontanaborten at hun skjønte det var litt trist, og han hun ikke skjønte hvorfor folk på død og liv skulle ha alle disse ungene etter så jeg fikk ta meg sammen litt.

Etter 7 år med prøving nå er jeg 9 uker på vei og dette skal være en lykkelig tid.
Men jeg har alikevel få som støtter oss i prosessen og det hele føles så ensomt.
Tror det mest sårende er en av mine venner som ba meg fjerne nyheten om graviditeten på facebook fordi hun prøvde å få barn selv og hun syntes det var unødvendig at jeg skulle slenge det ut sånn.
Det ga jeg ikke etter for , fordi jeg mener at etter så langt til må få lov til å være glad på at spiren endelig sitter.
Dette har da ført til at hun ikke lenger snakker meg meg.

Dette ble et langt sutrete innlegg ser jeg, og vet egentlig ikke meningen med det.
Tror jeg bare trengte å lufte ut litt tanker om ensomheten. frustrasjonen og støttende venner som er ikke eksisterende....
 
Skjønner du har mange tanker og følelser rundt dette, og at det er vanskelig. Prøv likevel å fokuser på det positive, selv om jeg skjønner dette et sårt. Det med venninna di synes jeg ikke du skal bry deg om. Hun er sikkert kjempe lei seg og skuffet over at hun selv ikke er gravid, og synes sikkert det er vanskelig. Når det er sagt så synes jeg det er veldig trist og rart at hun likevel ikke kan glede seg på dine vegne. Sender deg en klem:)
 
Skjønner godt du vil klage litt, så utrolig sårende å ikke få noe støtte av de nærmeste... ble litt satt ut av det de har sagt til deg.. å ang venninnen din, hun kan virkelig ikke bestemme at du skal ta bort nyheten ang lille spire! Etter 7 års prøving så hadde jeg også hylt det ut til hele verden! Sender deg en stor klem ♡
 
Synes det er veldig dårlig gjort av venner og familie å ikke støtte dere!! Vi har vært igjennom prøverør for å bli gravid begge gangene. Jeg synes nesten hele prosessen var tyngre nå med numme to, holdt på i over er år og var redd for å ikke få en til (noe som nå høres lite ut i sammenligning med dere). Jeg er jo utrolig glad for at vi har datteren vår, men har ønsket så inderlig at hun skal få bli storesøster og å få oppleve å bli tobarnsmor. Mange av mine beste venninner har blitt gravid og fødet i denne perioden. Jeg har selvsagt følt litt på det, men er uansett veldig glad på deres vegne. Alle barn er mirakler <3 nå som jeg er blitt gravid igjen har jeg fått så mye positiv respons. Det varmer veldig! Jeg håper mannen din støtter deg at familien og venner blir mer søttende fremover! Ville fortalt de hvordan det føles. Stor klem <3
 
Klag i vei! Hvis din venninne ikke tåler at du forteller om din store nyhet, så er hun virkelig ikke en venninne. Hun vet vel alt du har gått igjennom så det er ganske urettferdig at du ikke skal få fortelle det. Mest sannsynlig tar hun til vettet etterhvert og skjønner at hun har oppført seg urimelig, men du har ikke gjort noe galt hvertfall! Det blir som om jeg skal klage over at noen skriver på fb at de er friske, fordi jeg er kronisk syk selv. Ærlig talt, man må kunne unne andre lykke selv om man har litt problemer selv.

Gratulerer så masse etter så mye prøving, håper alt går bra for dere :)
 
Hei. Jeg jobber i bolig og har gjort det i snart 7 år. Primært med personer med autisme. Å vil gjerne få at det er sinsykt sterkt gjort å få et barn til etter alt det harde arbeidet det er og oppdra barn med spesielle behov. Jeg ser opp til foreldre av barn med autisme. Dere er sterke menesker. Dårlig av familie og venner og ikke vise dere støtte. Men det tyder bare på at de ikke forstår deres situasjon. Jeg vil si blås i de, dere er sterke og dere har fått til det dere ønsker. Masse lykke til videre i svangerskapet. Jeg ser virkelig opp til dere :-)
 
Jeg må bare si at jeg er oppgitt av familien rundt dere og din venninne. Dere fortjener all den støtten og sympatien som går. Og det er hardt å slite med å få barn nummer 2 også. Ja vi er heldige som har ett fra før, men det gjør så utrolig vondt å ikke få det til likevel. Å måtte tenke tanken ar det kanskje aldri blir flere.
Du er sterk som går igjennom dette så og si alene.
Stor klem!
 
Back
Topp