Får skylde på hormonene før jeg starter her....
Er så lei meg og sitter og tenker gjennom alt sammen. Når man sitter med slike tanker og ingen skjønner, blir alt liksom så veldig tungt...
Vi har verdens beste sønn på 15 år. Han er virkelig det beste som har skjedd meg og jeg er overbevist om at hadde ikke han vært født, hadde heller ikke jeg levd i dag. Han reddet livet mitt.
Han er diagnosert med autisme og det har alltid vært fryktelig mye rundt han. Jeg har jobbet ræva av meg for at dagene hans skal kunne fungere best mulig.
Dette har gjort meg opp gjennom årene fryktelig sliten.
Så når han var rundt 6 år steriliserte mann min seg fordi vi var sikre på at vi kom ikke til å orke en til.
Etter noen år angret vi veldig! Jeg forsøkte å legge det bak meg men klarte ikke. Jeg følte at jeg MÅTTE ha et barn til. Han gjennomgikk en refertilisering som vi fikk beskjed om ikke fungerte.
Vi begynte å styre med prøverør, donorer og var inne på adopsjon.
Gjennom alle de årene fikk vi veldig lite støtte. Og de nærmeste oss skjønte ikke hvorfor vi "sutret" sånn om flere barn. Vi hadde jo allerede en så det var ikke noe synd på oss.
Etter en refertilisering til ble jeg gravid for 4 år siden. Dessverre mistet jeg dette barnet i uke 7.
Trodd jeg skulle få litt støtte rundt det , men nei følte at ingen brydde seg.
Ingen viste sin medfølelse eller spurte hvordan jeg hadde det,
Til og med min egen bestemor sa rett etter spontanaborten at hun skjønte det var litt trist, og han hun ikke skjønte hvorfor folk på død og liv skulle ha alle disse ungene etter så jeg fikk ta meg sammen litt.
Etter 7 år med prøving nå er jeg 9 uker på vei og dette skal være en lykkelig tid.
Men jeg har alikevel få som støtter oss i prosessen og det hele føles så ensomt.
Tror det mest sårende er en av mine venner som ba meg fjerne nyheten om graviditeten på facebook fordi hun prøvde å få barn selv og hun syntes det var unødvendig at jeg skulle slenge det ut sånn.
Det ga jeg ikke etter for , fordi jeg mener at etter så langt til må få lov til å være glad på at spiren endelig sitter.
Dette har da ført til at hun ikke lenger snakker meg meg.
Dette ble et langt sutrete innlegg ser jeg, og vet egentlig ikke meningen med det.
Tror jeg bare trengte å lufte ut litt tanker om ensomheten. frustrasjonen og støttende venner som er ikke eksisterende....
Er så lei meg og sitter og tenker gjennom alt sammen. Når man sitter med slike tanker og ingen skjønner, blir alt liksom så veldig tungt...
Vi har verdens beste sønn på 15 år. Han er virkelig det beste som har skjedd meg og jeg er overbevist om at hadde ikke han vært født, hadde heller ikke jeg levd i dag. Han reddet livet mitt.
Han er diagnosert med autisme og det har alltid vært fryktelig mye rundt han. Jeg har jobbet ræva av meg for at dagene hans skal kunne fungere best mulig.
Dette har gjort meg opp gjennom årene fryktelig sliten.
Så når han var rundt 6 år steriliserte mann min seg fordi vi var sikre på at vi kom ikke til å orke en til.
Etter noen år angret vi veldig! Jeg forsøkte å legge det bak meg men klarte ikke. Jeg følte at jeg MÅTTE ha et barn til. Han gjennomgikk en refertilisering som vi fikk beskjed om ikke fungerte.
Vi begynte å styre med prøverør, donorer og var inne på adopsjon.
Gjennom alle de årene fikk vi veldig lite støtte. Og de nærmeste oss skjønte ikke hvorfor vi "sutret" sånn om flere barn. Vi hadde jo allerede en så det var ikke noe synd på oss.
Etter en refertilisering til ble jeg gravid for 4 år siden. Dessverre mistet jeg dette barnet i uke 7.
Trodd jeg skulle få litt støtte rundt det , men nei følte at ingen brydde seg.
Ingen viste sin medfølelse eller spurte hvordan jeg hadde det,
Til og med min egen bestemor sa rett etter spontanaborten at hun skjønte det var litt trist, og han hun ikke skjønte hvorfor folk på død og liv skulle ha alle disse ungene etter så jeg fikk ta meg sammen litt.
Etter 7 år med prøving nå er jeg 9 uker på vei og dette skal være en lykkelig tid.
Men jeg har alikevel få som støtter oss i prosessen og det hele føles så ensomt.
Tror det mest sårende er en av mine venner som ba meg fjerne nyheten om graviditeten på facebook fordi hun prøvde å få barn selv og hun syntes det var unødvendig at jeg skulle slenge det ut sånn.
Det ga jeg ikke etter for , fordi jeg mener at etter så langt til må få lov til å være glad på at spiren endelig sitter.
Dette har da ført til at hun ikke lenger snakker meg meg.
Dette ble et langt sutrete innlegg ser jeg, og vet egentlig ikke meningen med det.
Tror jeg bare trengte å lufte ut litt tanker om ensomheten. frustrasjonen og støttende venner som er ikke eksisterende....