kjhg

du får ikke kurert det....

han må søke hjelp, og selv da kommer han nok aldri til å bli kvitt det - men han kan lære seg å kontrollere det..
du bør sette et ultimatum, og du bør gjennomføre det.. enten får han hjelp og du skal se bedring, eller så går du...
det er ikke noe liv å ha det sånn som du beskriver det...
(ja, jeg vet at alt ikke er svart-hvitt, men jeg kjenner andre som har det som du beskriver og det eneste som hjalp var å sette et ultimatum..)
 
Takk for svar :)

Jeg skal ta det opp med han.. Han har i tillegg til dette diagnosen bipolar og er stort sett negtiv og depressiv. Lurer på om dette kan ha innvirkning på sjalusien også.. Han gjør ikke noe for å få hjelp for dette heller..
 

LittleMonkey skrev:
Takk for svar :)

Jeg skal ta det opp med han.. Han har i tillegg til dette diagnosen bipolar og er stort sett negtiv og depressiv. Lurer på om dette kan ha innvirkning på sjalusien også.. Han gjør ikke noe for å få hjelp for dette heller..
det har nok MYE å si på hvordan og hvorfor han er som han er...

 
Du kan ikke endre han, han må ville det selv...
 

Dollface skrev:

LittleMonkey skrev:
Takk for svar :)

Jeg skal ta det opp med han.. Han har i tillegg til dette diagnosen bipolar og er stort sett negtiv og depressiv. Lurer på om dette kan ha innvirkning på sjalusien også.. Han gjør ikke noe for å få hjelp for dette heller..
det har nok MYE å si på hvordan og hvorfor han er som han er...

Signerer disse. Og du kan ikke forandre deg selv, da blir det i hvertfall feil i lengden...Og et forhold skal jo bygges på den man faktisk er....

 
Det er nok ikke svart hvitt, og det er fint du klarer å se nyansene. Om jeg skal svare ut fra min oppfatning og hva jeg hadde orket, så er jeg en såpass svart-hvitt-person at jeg hadde gått... Jeg ville nok heller hatt et mye bedre liv alene enn å innskrenke livet mitt slik at det passet best mulig til hans grenser.

Jeg har ikke så mye tro på at sånne forandrer seg, dessverre, og jeg er en alfor egoistisk person til å bruke livet mitt på å hjelpe personer med problemer som går utover mitt eget liv.

Jeg vil ha min frihet, og jeg hadde ikke kuttet ut gamle venner som ikke passet inn i hans "form", verken guttevenner eller jentevenner. Gamle ekskjærester kan jeg til en viss grad forstå, men ikke de som alltid har vært "bare" venner. Og jeg vil ikke gå med klump i magen fordi jeg får meldinger av noen jeg vet han ville reagert på, eller fordi jeg vekslet et par ord med en gammel klassekamerat på gaten. Jeg nekter å måtte spørre om hvem som kommer når jeg blir bedt i venners bursdag for å høre om "feil" personer skal komme og dermed måtte melde avbud for å bevare freden i hjemmet. Jeg vil ikke ha meldeplikt om hva jeg har gjort hele dagen, hvem jeg møtte og ned til detalj hva vi pratet om. Kjenner du deg igjen i dette, så tenker jeg, dessverre, at du burde gå... (Ja, jeg har vært der, og skal aldri dit igjen)
 
Blæ. Jeg håpet på svar som "gjr sånn og sånn - så er du kvitt det", selv om jeg var ganske sikker på at jeg ikke ville få det :P

Tror vi får ta oss en skikkelig prat en dag uten at det er under krangling!
 

Inmari skrev:
Det er nok ikke svart hvitt, og det er fint du klarer å se nyansene. Om jeg skal svare ut fra min oppfatning og hva jeg hadde orket, så er jeg en såpass svart-hvitt-person at jeg hadde gått... Jeg ville nok heller hatt et mye bedre liv alene enn å innskrenke livet mitt slik at det passet best mulig til hans grenser.

Jeg har ikke så mye tro på at sånne forandrer seg, dessverre, og jeg er en alfor egoistisk person til å bruke livet mitt på å hjelpe personer med problemer som går utover mitt eget liv.

Jeg vil ha min frihet, og jeg hadde ikke kuttet ut gamle venner som ikke passet inn i hans "form", verken guttevenner eller jentevenner. Gamle ekskjærester kan jeg til en viss grad forstå, men ikke de som alltid har vært "bare" venner. Og jeg vil ikke gå med klump i magen fordi jeg får meldinger av noen jeg vet han ville reagert på, eller fordi jeg vekslet et par ord med en gammel klassekamerat på gaten. Jeg nekter å måtte spørre om hvem som kommer når jeg blir bedt i venners bursdag for å høre om "feil" personer skal komme og dermed måtte melde avbud for å bevare freden i hjemmet. Jeg vil ikke ha meldeplikt om hva jeg har gjort hele dagen, hvem jeg møtte og ned til detalj hva vi pratet om. Kjenner du deg igjen i dette, så tenker jeg, dessverre, at du burde gå... (Ja, jeg har vært der, og skal aldri dit igjen)

Æsj.... Bortsett fra det med sms'ene så var det ganske nært!

 

LittleMonkey skrev:

Inmari skrev:
Det er nok ikke svart hvitt, og det er fint du klarer å se nyansene. Om jeg skal svare ut fra min oppfatning og hva jeg hadde orket, så er jeg en såpass svart-hvitt-person at jeg hadde gått... Jeg ville nok heller hatt et mye bedre liv alene enn å innskrenke livet mitt slik at det passet best mulig til hans grenser.

Jeg har ikke så mye tro på at sånne forandrer seg, dessverre, og jeg er en alfor egoistisk person til å bruke livet mitt på å hjelpe personer med problemer som går utover mitt eget liv.

Jeg vil ha min frihet, og jeg hadde ikke kuttet ut gamle venner som ikke passet inn i hans "form", verken guttevenner eller jentevenner. Gamle ekskjærester kan jeg til en viss grad forstå, men ikke de som alltid har vært "bare" venner. Og jeg vil ikke gå med klump i magen fordi jeg får meldinger av noen jeg vet han ville reagert på, eller fordi jeg vekslet et par ord med en gammel klassekamerat på gaten. Jeg nekter å måtte spørre om hvem som kommer når jeg blir bedt i venners bursdag for å høre om "feil" personer skal komme og dermed måtte melde avbud for å bevare freden i hjemmet. Jeg vil ikke ha meldeplikt om hva jeg har gjort hele dagen, hvem jeg møtte og ned til detalj hva vi pratet om. Kjenner du deg igjen i dette, så tenker jeg, dessverre, at du burde gå... (Ja, jeg har vært der, og skal aldri dit igjen)

Æsj.... Bortsett fra det med sms'ene så var det ganske nært!

Da må jeg bare si at du har min dypeste medfølelse. Det kommer sannsynligvis ikke til å gå opp for deg hvor slitsomt du faktisk har det før du er kvitt problemet (på den ene eller andre måten). Jeg syntes ikke det var så ille der og da, men nå i ettertid, blir jeg helt kvalm av å tenke på det... Aldri, aldri mer. Det verste er at man blir helt rar overfor venner og familie, fordi man ikke ønsker å skylde på partneren. Man bruker istedet en masse andre dårlige unnskyldninger som går på en selv. Og man mister dessverre en del venner på veien.

Håper det ordner jeg for deg:)
 

Inmari skrev:

LittleMonkey skrev:

Inmari skrev:
Det er nok ikke svart hvitt, og det er fint du klarer å se nyansene. Om jeg skal svare ut fra min oppfatning og hva jeg hadde orket, så er jeg en såpass svart-hvitt-person at jeg hadde gått... Jeg ville nok heller hatt et mye bedre liv alene enn å innskrenke livet mitt slik at det passet best mulig til hans grenser.

Jeg har ikke så mye tro på at sånne forandrer seg, dessverre, og jeg er en alfor egoistisk person til å bruke livet mitt på å hjelpe personer med problemer som går utover mitt eget liv.

Jeg vil ha min frihet, og jeg hadde ikke kuttet ut gamle venner som ikke passet inn i hans "form", verken guttevenner eller jentevenner. Gamle ekskjærester kan jeg til en viss grad forstå, men ikke de som alltid har vært "bare" venner. Og jeg vil ikke gå med klump i magen fordi jeg får meldinger av noen jeg vet han ville reagert på, eller fordi jeg vekslet et par ord med en gammel klassekamerat på gaten. Jeg nekter å måtte spørre om hvem som kommer når jeg blir bedt i venners bursdag for å høre om "feil" personer skal komme og dermed måtte melde avbud for å bevare freden i hjemmet. Jeg vil ikke ha meldeplikt om hva jeg har gjort hele dagen, hvem jeg møtte og ned til detalj hva vi pratet om. Kjenner du deg igjen i dette, så tenker jeg, dessverre, at du burde gå... (Ja, jeg har vært der, og skal aldri dit igjen)

Æsj.... Bortsett fra det med sms'ene så var det ganske nært!

Da må jeg bare si at du har min dypeste medfølelse. Det kommer sannsynligvis ikke til å gå opp for deg hvor slitsomt du faktisk har det før du er kvitt problemet (på den ene eller andre måten). Jeg syntes ikke det var så ille der og da, men nå i ettertid, blir jeg helt kvalm av å tenke på det... Aldri, aldri mer. Det verste er at man blir helt rar overfor venner og familie, fordi man ikke ønsker å skylde på partneren. Man bruker istedet en masse andre dårlige unnskyldninger som går på en selv. Og man mister dessverre en del venner på veien.

Håper det ordner jeg for deg:)

Takk! Håper vi klarer å finne ut av dette :)
 
Eksen til eksen er også bipolar.
Hun klikka bare han snakket med en kvinnelig ekspeditør i butikken.
Og hun kunne begynne å grine hvis de kjørte forbi en pen jente, og påsta at han heller ville ha henne osv... Hun trengte bekreftelse hele tiden.
Vet ikke om du gir han nok bekreftelse, men jeg har et inntrykk av at det er noe som er viktig for sjalu personer iallefall.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp