kjør diskusjon 2

Før hadde jeg sagt at det var totalt koko. Nå etter jeg fikk barn selv forstår jeg det. Jeg vet ikke om jeg hadde klart det selv, men jeg forstår det.
 
Kommer an på.. Hvis det blir bare kranglig og bitterhet, så er det vel best om man går hver til sitt!
 
Hvilket forbilde er du da for barna dine? Når man aldri viser kjærlighet til den man bor sammen med? Vi er jo forbilder for barna i alle situasjoner også kjærlighet, og hvis vi ikke viser kjærlighet til den vi bor sammen med hvilket forbilde er vi da. Jeg synes det er helt håpløst å bo sammen for barna sin del!! Da bør man heller komme seg videre og kunne vise kjærlighet ovenfor en annen og heller da være venner med den andre foreldren til barna.
 
Ja, det kommer an på hvordan forholdet mellom foreldrene er. Er det andre personer involvert? Har man et vennskapelig forhold? Er det mye bråk og krangling?



I noen tilfeller bør man absolutt skilles. F.eks. hvis forholdene hjemme er uholdbare for barnet og stemningen er dårlig.



I andre tilfeller bør man i hvert fall bli litt til for å lete etter en løsning på problemet. Alle forhold har faser, og hvis man mistenker at det bare er en dårlig fase som kan gå over, så bør man ikke gi opp for fort, synes jeg.

 

Det synes jeg er veldig positivt! Så lenge de klarer å holde sammen på en ordentlig måte (altså at de har et godt vennskap og lever godt sammen), så mener jeg det er til fordel både for barnet og forholdet og samarbeid senere. Barn har best av å bo med begge foreldrene, det viser all forskning. Jeg tror også at mange gir opp for lett og har forventninger om å leve på en rosa sky hele sitt samliv. Disse kan kanskje få oppleve at forholdet vil ta seg opp igjen om de fortsetter å leve sammen. Det går jo i bølger, og kanskje de vil nå en ny topp? dessuten, om de går fra hverandre senere, tror jeg samarbeidet vil være mye bedre når de har bodd sammen og kjenner hverandre godt etter at kjæresteriet tok slutt.

Jeg tror ikke det finnes mange som holder sammen kun for barnas skyld egentlig. Dagens samfunn har såpass liberale holdninger til samlivsbrudd og aleneforeldre, og menneskene såpass høye forventinger til egen lykke, at jeg tror veldig få gjør det offeret.

 
Fru Riskorn skrev:

Det synes jeg er veldig positivt! Så lenge de klarer å holde sammen på en ordentlig måte (altså at de har et godt vennskap og lever godt sammen), så mener jeg det er til fordel både for barnet og forholdet og samarbeid senere. Barn har best av å bo med begge foreldrene, det viser all forskning. Jeg tror også at mange gir opp for lett og har forventninger om å leve på en rosa sky hele sitt samliv. Disse kan kanskje få oppleve at forholdet vil ta seg opp igjen om de fortsetter å leve sammen. Det går jo i bølger, og kanskje de vil nå en ny topp? dessuten, om de går fra hverandre senere, tror jeg samarbeidet vil være mye bedre når de har bodd sammen og kjenner hverandre godt etter at kjæresteriet tok slutt.

Jeg tror ikke det finnes mange som holder sammen kun for barnas skyld egentlig. Dagens samfunn har såpass liberale holdninger til samlivsbrudd og aleneforeldre, og menneskene såpass høye forventinger til egen lykke, at jeg tror veldig få gjør det offeret.

Hvis "høye forventninger til egen lykke" vil si å benytte muligheten til å leve et godt liv også når det ikke innebærer å leve som den glorifiserte kjernefamilien, så har du sikkert rett. Jeg tror menneskene har like store forventninger til egen lykke som alltid; forskjellen ligger i hvor man finner lykke. Før var kvinnene (tilsynelatende) lykkelige når de laget mange barn og fikk stå i et velutstyrt kjøkken og ellers sysle med sine kvinnehobbyer uforstyrret. Nå har vi fått utvidete horisonter, og vi finner lykke på andre måter. Det betyr ikke at lykken i seg selv er noe annerledes, eller at den er falsk.

Ellers er jeg litt nysgjerrig på forskningen som sier at alle barn har best av å bo med begge foreldre. Du fremstiller det uten forbehold, og da synes jeg at du må legge ved en link eller to som kan oppklare litt. Hvis denne forskningen faktisk konkluderer som du sier, så ville jeg absolutt vært noe kritisk til hva slags kriterier som ble lagt til grunn for begrepet "best for barna". Jeg ville også lurt litt på hva slags "forsøksfamilier" det ble tatt utgangspunkt i, og på hvilke premisser.

Gleder meg til spennende lesning!
 
Jeg synes man skal det. Nesten uten unntak.
 
Foreldrene mine holdt sammen kun på grunn av meg, og skilte seg etter at jeg flyttet ut. Jeg for min del ante fred og ingen fare, og skulle vel egentlig ønske at de skiltes med en gang forholdet var over. Ikke fordi det var forferdelig å bo med de begge, tvert i mot. Det var ikke mye krangling eller slikt, men manglende kommuikasjon var det jo.
Jeg skulle ønske at de skilte lag tidligere, rett og slett fordi jeg fikk så ufattelig dårlig samvittighet når jeg fikk vite at de holdt sammen kun på grunn av meg. Ingen av de var lykkelige, og de hadde det ikke bra sammen.
Nå var jeg mer eller mindre voksen når de skilte lag, situasjonen blir kanskje litt annerledes når små barn er med i bildet..
 
Jeg for min del vil strekke meg langt for at mine barn skal slippe å vokse opp som skilsmissebarn. Er selv vokst opp med skilte foreldre, og vet hva det innebærer på godt og vondt.
 
Bouncy the Butthead Slayer skrev:
Fru Riskorn skrev:

Det synes jeg er veldig positivt! Så lenge de klarer å holde sammen på en ordentlig måte (altså at de har et godt vennskap og lever godt sammen), så mener jeg det er til fordel både for barnet og forholdet og samarbeid senere. Barn har best av å bo med begge foreldrene, det viser all forskning. Jeg tror også at mange gir opp for lett og har forventninger om å leve på en rosa sky hele sitt samliv. Disse kan kanskje få oppleve at forholdet vil ta seg opp igjen om de fortsetter å leve sammen. Det går jo i bølger, og kanskje de vil nå en ny topp? dessuten, om de går fra hverandre senere, tror jeg samarbeidet vil være mye bedre når de har bodd sammen og kjenner hverandre godt etter at kjæresteriet tok slutt.

 

Jeg tror ikke det finnes mange som holder sammen kun for barnas skyld egentlig. Dagens samfunn har såpass liberale holdninger til samlivsbrudd og aleneforeldre, og menneskene såpass høye forventinger til egen lykke, at jeg tror veldig få gjør det offeret.

Hvis "høye forventninger til egen lykke" vil si å benytte muligheten til å leve et godt liv også når det ikke innebærer å leve som den glorifiserte kjernefamilien, så har du sikkert rett. Jeg tror menneskene har like store forventninger til egen lykke som alltid; forskjellen ligger i hvor man finner lykke. Før var kvinnene (tilsynelatende) lykkelige når de laget mange barn og fikk stå i et velutstyrt kjøkken og ellers sysle med sine kvinnehobbyer uforstyrret. Nå har vi fått utvidete horisonter, og vi finner lykke på andre måter. Det betyr ikke at lykken i seg selv er noe annerledes, eller at den er falsk.

Ellers er jeg litt nysgjerrig på forskningen som sier at alle barn har best av å bo med begge foreldre. Du fremstiller det uten forbehold, og da synes jeg at du må legge ved en link eller to som kan oppklare litt. Hvis denne forskningen faktisk konkluderer som du sier, så ville jeg absolutt vært noe kritisk til hva slags kriterier som ble lagt til grunn for begrepet "best for barna". Jeg ville også lurt litt på hva slags "forsøksfamilier" det ble tatt utgangspunkt i, og på hvilke premisser.

Gleder meg til spennende lesning!
Signerer sistemann her. Gode poenger.
Ellers deler vi vel alle forståelsen av at brudd mellom foreldrene er en stor belastning for barna. Grad av belastning, avhenger av hvordan forholdet mellom foreldrene var under forholdet, under bruddet og etter bruddet. På samme måte vil belastningen barna får der foreldre velger å være sammen kun pga barna, avhenge av kvaliteten på forholdet, og det er her jeg har problemer med å forstå at det finnes mange foreldre som vil klare å leve sammen i så mange år som venner, ikke partnere, uten at dette påvirker de involverte i familien på problematisk vis. Og da faller jo grunnlaget for "barnas beste" bort (etter Fru Riskorns kriterier), og det beste bør da være at de går hvert til sitt?

Hvis det er slik at foreldre er i stand til å være venner der parforholdet er avsluttet, så er det en viktig verdi for å skåne barna for de største tapsopplevelsene når de går fra hverandre. De bør ikke nødvendigvis utfordre dette vennskapet ved å bli hos hverandre.


 
Helt utrolig at folk velger å leve sammen pga barna, tror de seriøst at barna lever i lykkelig uvitenhet om hvordan foreldrene egentlig har det? Da er man temmelig korttenkt mener jeg..

Det er nok hardt for barna at foreldre går fra hverandre men alle barn med lykkelige foreldre har det bra..at man jobber for å få ting til å funke er bra, men bo ikke sammen kun pga barna!

Jeg lever 1 liv og skal pokker meg ha det bra også!
 
Skal da foreldrene leve et kjærlighets-sexløst liv i ti-femten år, eller skaffe seg partnere på si?
 
Det kommer ann på så mangt.

På den ene siden er jeg totalt i mot at man skal holde sammen for barnas skyld, siden barn forstår og senser så mye mere enn vi tror. På den annen side er jeg helt for det, men da MÅ foreldrene være gode venner, sammarbeide godt, og ikke ha ett konfliktfylt forhold.

Nei, det er veldig vanskelig det der, og det finnes ingen fasit.
 
Jeg hadde aldri klart og se datteren min mindre enn 100%, og jeg vet pappaen heller ikke hadde klart det! I tilegg ville jeg aldri klart og "ta fra" barnet mitt det daglige samværet med begge foreldrene, så for min del måtte jeg jo ha valgt hva som var viktigst..

Litt grønnere gress med en annen mann, eller et stabilt vennskap og daglig samvær med barnet mitt.

 
Juliette skrev:
Bouncy the Butthead Slayer skrev:
Fru Riskorn skrev:

Det synes jeg er veldig positivt! Så lenge de klarer å holde sammen på en ordentlig måte (altså at de har et godt vennskap og lever godt sammen), så mener jeg det er til fordel både for barnet og forholdet og samarbeid senere. Barn har best av å bo med begge foreldrene, det viser all forskning. Jeg tror også at mange gir opp for lett og har forventninger om å leve på en rosa sky hele sitt samliv. Disse kan kanskje få oppleve at forholdet vil ta seg opp igjen om de fortsetter å leve sammen. Det går jo i bølger, og kanskje de vil nå en ny topp? dessuten, om de går fra hverandre senere, tror jeg samarbeidet vil være mye bedre når de har bodd sammen og kjenner hverandre godt etter at kjæresteriet tok slutt.

 

Jeg tror ikke det finnes mange som holder sammen kun for barnas skyld egentlig. Dagens samfunn har såpass liberale holdninger til samlivsbrudd og aleneforeldre, og menneskene såpass høye forventinger til egen lykke, at jeg tror veldig få gjør det offeret.

Hvis "høye forventninger til egen lykke" vil si å benytte muligheten til å leve et godt liv også når det ikke innebærer å leve som den glorifiserte kjernefamilien, så har du sikkert rett. Jeg tror menneskene har like store forventninger til egen lykke som alltid; forskjellen ligger i hvor man finner lykke. Før var kvinnene (tilsynelatende) lykkelige når de laget mange barn og fikk stå i et velutstyrt kjøkken og ellers sysle med sine kvinnehobbyer uforstyrret. Nå har vi fått utvidete horisonter, og vi finner lykke på andre måter. Det betyr ikke at lykken i seg selv er noe annerledes, eller at den er falsk.

Ellers er jeg litt nysgjerrig på forskningen som sier at alle barn har best av å bo med begge foreldre. Du fremstiller det uten forbehold, og da synes jeg at du må legge ved en link eller to som kan oppklare litt. Hvis denne forskningen faktisk konkluderer som du sier, så ville jeg absolutt vært noe kritisk til hva slags kriterier som ble lagt til grunn for begrepet "best for barna". Jeg ville også lurt litt på hva slags "forsøksfamilier" det ble tatt utgangspunkt i, og på hvilke premisser.

Gleder meg til spennende lesning!
Signerer sistemann her. Gode poenger.
Ellers deler vi vel alle forståelsen av at brudd mellom foreldrene er en stor belastning for barna. Grad av belastning, avhenger av hvordan forholdet mellom foreldrene var under forholdet, under bruddet og etter bruddet. På samme måte vil belastningen barna får der foreldre velger å være sammen kun pga barna, avhenge av kvaliteten på forholdet, og det er her jeg har problemer med å forstå at det finnes mange foreldre som vil klare å leve sammen i så mange år som venner, ikke partnere, uten at dette påvirker de involverte i familien på problematisk vis. Og da faller jo grunnlaget for "barnas beste" bort (etter Fru Riskorns kriterier), og det beste bør da være at de går hvert til sitt?

Hvis det er slik at foreldre er i stand til å være venner der parforholdet er avsluttet, så er det en viktig verdi for å skåne barna for de største tapsopplevelsene når de går fra hverandre. De bør ikke nødvendigvis utfordre dette vennskapet ved å bli hos hverandre.



Nettopp!
Det optimale er selvfølgelig at mor og far lever i et godt samliv hele livet slik at barna får nyte godt av denne stabiliteten, men nå er det en gang slik at verden ikke fungerer slik i alle tilfeller, av et talløst antall grunner som er umulig å generalisere over (skjønt mange har forsøkt). Poenget er, som du sier, samspillet mellom mor og far i de respektive situasjonene: hva skal man med foreldre som holder sammen for barnas skyld, om det gjør dem til halvfornøyde zombier i et kollektiv fremfor en familie? Selvfølgelig er det hyggelig om man klarer å være venner og fullstendig tilfreds med en slik voksen-kjærlighets-løs tilværelse, men hvor realistisk er egentlig dette, bortsett fra i et svært lavt antall tilfeller?

Personlig har jeg erfaring med dette, hvor alenetilværelsen gjorde meg tusen ganger bedre rustet til å holde vedlike et nærmest plettfritt samarbeid med den andre forelderen - og da må jeg bare le når noen påstår at det ville vært bedre for barnet vårt om vi bodde sammen, og jeg tenker at vedkommende ikke vet hva de snakker om. Derfor er jeg så nysgjerrig på hva slags forskning som konstaterer dette.

Det er også et viktig poeng at barna på ett eller annet tidspunkt vil oppfatte hva som skjer (eller ikke skjer) mellom foreldrene, og begynne å stille spørsmålstegn ved det. Jeg har full forståelse for at det kan føles vondt for et stort barn eller en ung voksen å få vite at mor og far har holdt sammen kun for hennes del. Har hun berøvet dem for en annen og lykkeligere tilværelse? Samtidig vet man at barn har en tendens til å påta seg ansvaret for foreldrenes lykke uansett hvordan situasjonen er, og det er helt vanlig at barn tar på seg skyld for foreldrenes brudd - så dette er selvsagt et toegget sverd.

Til syvende og sist så kan man bare ikke trekke så store linjer over denne saken at man konstaterer at alle barn har det best når mor og far er sammen, som om det ikke finnes variabler i denne likningen.
 
Cinnamon* skrev:
Jeg hadde aldri klart og se datteren min mindre enn 100%, og jeg vet pappaen heller ikke hadde klart det! I tilegg ville jeg aldri klart og "ta fra" barnet mitt det daglige samværet med begge foreldrene, så for min del måtte jeg jo ha valgt hva som var viktigst..

Litt grønnere gress med en annen mann, eller et stabilt vennskap og daglig samvær med barnet mitt.


Har du noen garanti for det da?


Jeg har vært i et forhold kun for barnet sin del.
Jeg og pappaen var gode venner, men ikke noe mer. Vi ble enige om å bo sammen for å se hvordan det gikk. Det gikk...greit. Hverken mer eller mindre.
Vi kranglet ikke spesielt mye, hadde hver våre soverom, hver våre liv utenom de timene på ettermiddagene og i helgene da vi var sammen med barnet.

Det gikk i et år. Så klarte vi ikke mer og flyttet hver for oss.
Vi er fortsatt gode venner, bestevenner faktisk. Er MER sammen nå enn da vi bodde sammen. Finner på ting sammen med barnet vårt, snakkes som venner.
Deilig å slippe det presset om å finne tilbake, slipper å "lyve" for alle og late som om vi har et perfekt familieliv.

Jeg tror også det er mye bedre for barnet vårt nå! 
For selv vi var venner da vi fremdeles bodde sammen, så ble det en slags spenning og falskhet over det hele. Det er det ikke nå lenger. Både jeg og pappaen er gladere og har det bedre - det tror jeg så absolutt barnet vårt merker også!

Så nei, jeg syns ikke det er smart å holde sammen KUN for barna sin del.
Men heller ikke gi opp for tidlig. Jeg er glad vi prøvde litt ekstra, nå er vi helt sikker på at vi gjorde det riktige og at det ikke var en forhastet avgjørelse.
 
Nei jeg syntes ikke det er smart og holde sammen pga barna. Har selv vokst opp med foreldre som kun holdt sammen pga oss unger og det var grusomt. Dårlig kommunikasjon, merkelig stemning og ingen glade foreldre samt en del krangling. Jeg ønsker ikke å utsette mitt barn for en slik lidelse, da er det bedre å ha skilte men lykkelige foreldre. 

Ingen av de tilfellene jeg kjenner til der foreldrene har holdt sammen kun pga barna har holdt, og har heller ikke hvert spesielt positivt for ungene.
 
Bouncy the Butthead Slayer skrev:
Juliette skrev:
Bouncy the Butthead Slayer skrev:
Fru Riskorn skrev:

Det synes jeg er veldig positivt! Så lenge de klarer å holde sammen på en ordentlig måte (altså at de har et godt vennskap og lever godt sammen), så mener jeg det er til fordel både for barnet og forholdet og samarbeid senere. Barn har best av å bo med begge foreldrene, det viser all forskning. Jeg tror også at mange gir opp for lett og har forventninger om å leve på en rosa sky hele sitt samliv. Disse kan kanskje få oppleve at forholdet vil ta seg opp igjen om de fortsetter å leve sammen. Det går jo i bølger, og kanskje de vil nå en ny topp? dessuten, om de går fra hverandre senere, tror jeg samarbeidet vil være mye bedre når de har bodd sammen og kjenner hverandre godt etter at kjæresteriet tok slutt.

 

Jeg tror ikke det finnes mange som holder sammen kun for barnas skyld egentlig. Dagens samfunn har såpass liberale holdninger til samlivsbrudd og aleneforeldre, og menneskene såpass høye forventinger til egen lykke, at jeg tror veldig få gjør det offeret.

Hvis "høye forventninger til egen lykke" vil si å benytte muligheten til å leve et godt liv også når det ikke innebærer å leve som den glorifiserte kjernefamilien, så har du sikkert rett. Jeg tror menneskene har like store forventninger til egen lykke som alltid; forskjellen ligger i hvor man finner lykke. Før var kvinnene (tilsynelatende) lykkelige når de laget mange barn og fikk stå i et velutstyrt kjøkken og ellers sysle med sine kvinnehobbyer uforstyrret. Nå har vi fått utvidete horisonter, og vi finner lykke på andre måter. Det betyr ikke at lykken i seg selv er noe annerledes, eller at den er falsk.

Ellers er jeg litt nysgjerrig på forskningen som sier at alle barn har best av å bo med begge foreldre. Du fremstiller det uten forbehold, og da synes jeg at du må legge ved en link eller to som kan oppklare litt. Hvis denne forskningen faktisk konkluderer som du sier, så ville jeg absolutt vært noe kritisk til hva slags kriterier som ble lagt til grunn for begrepet "best for barna". Jeg ville også lurt litt på hva slags "forsøksfamilier" det ble tatt utgangspunkt i, og på hvilke premisser.

Gleder meg til spennende lesning!
Signerer sistemann her. Gode poenger.
Ellers deler vi vel alle forståelsen av at brudd mellom foreldrene er en stor belastning for barna. Grad av belastning, avhenger av hvordan forholdet mellom foreldrene var under forholdet, under bruddet og etter bruddet. På samme måte vil belastningen barna får der foreldre velger å være sammen kun pga barna, avhenge av kvaliteten på forholdet, og det er her jeg har problemer med å forstå at det finnes mange foreldre som vil klare å leve sammen i så mange år som venner, ikke partnere, uten at dette påvirker de involverte i familien på problematisk vis. Og da faller jo grunnlaget for "barnas beste" bort (etter Fru Riskorns kriterier), og det beste bør da være at de går hvert til sitt?

Hvis det er slik at foreldre er i stand til å være venner der parforholdet er avsluttet, så er det en viktig verdi for å skåne barna for de største tapsopplevelsene når de går fra hverandre. De bør ikke nødvendigvis utfordre dette vennskapet ved å bli hos hverandre.



Nettopp!
Det optimale er selvfølgelig at mor og far lever i et godt samliv hele livet slik at barna får nyte godt av denne stabiliteten, men nå er det en gang slik at verden ikke fungerer slik i alle tilfeller, av et talløst antall grunner som er umulig å generalisere over (skjønt mange har forsøkt). Poenget er, som du sier, samspillet mellom mor og far i de respektive situasjonene: hva skal man med foreldre som holder sammen for barnas skyld, om det gjør dem til halvfornøyde zombier i et kollektiv fremfor en familie? Selvfølgelig er det hyggelig om man klarer å være venner og fullstendig tilfreds med en slik voksen-kjærlighets-løs tilværelse, men hvor realistisk er egentlig dette, bortsett fra i et svært lavt antall tilfeller?

Personlig har jeg erfaring med dette, hvor alenetilværelsen gjorde meg tusen ganger bedre rustet til å holde vedlike et nærmest plettfritt samarbeid med den andre forelderen - og da må jeg bare le når noen påstår at det ville vært bedre for barnet vårt om vi bodde sammen, og jeg tenker at vedkommende ikke vet hva de snakker om. Derfor er jeg så nysgjerrig på hva slags forskning som konstaterer dette.

Det er også et viktig poeng at barna på ett eller annet tidspunkt vil oppfatte hva som skjer (eller ikke skjer) mellom foreldrene, og begynne å stille spørsmålstegn ved det. Jeg har full forståelse for at det kan føles vondt for et stort barn eller en ung voksen å få vite at mor og far har holdt sammen kun for hennes del. Har hun berøvet dem for en annen og lykkeligere tilværelse? Samtidig vet man at barn har en tendens til å påta seg ansvaret for foreldrenes lykke uansett hvordan situasjonen er, og det er helt vanlig at barn tar på seg skyld for foreldrenes brudd - så dette er selvsagt et toegget sverd.

Til syvende og sist så kan man bare ikke trekke så store linjer over denne saken at man konstaterer at alle barn har det best når mor og far er sammen, som om det ikke finnes variabler i denne likningen.

Jeg er ute av drift (syk), og nøyer meg med bare å signere dine refleksjoner og kloke ord. Vel talt
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp