(OH my god, det ble mye.. du får bare droppe og lese om det ikke var så lange avhandlinger du var ute etter, hehehe!! Ble litt revet med)
Jeg har samme erfaring med bomming på mål.
De trodde dattera mi var 4700 g omtrent (fikk svangerskapsdiabetes, så derfor stort barn) - men da hun kom ut var hun 5300 !! Og de vurderte å la meg føde henne vaginalt, jeg hadde jo SPJÆRA til ryggen! :-P
Men heldigvis for meg så endte det med at de tok keisersnitt.
Jeg vet ikke hvor mye du vil vite, men kan godt skrive min historie og erfaring med keisersnitt:
Jeg våknet om natta av vannavgang to uker før termin, og fødselen var i gang. Det tok sin tid før de bestemte seg for å gi meg keisersnitt, og det var jo godt med tanke på vekta til dattera mi :)
De sjekket åpningen min etter fire timer og den var 3 cm, så fikk jeg beskjed om at de skulle ta keisersnitt.
Jeg fikk rom. Der satte de kateter, noe jeg gruet meg veldig til - men det var helt greit, ikke noe ubehag. De barberte meg fra navelen og ned. Jeg husker ikke om de satte kanyle i armen min før eller etter jeg ble trillet på operasjonsstuen.
Så satte jeg meg på kanten av operasjonsbordet og måtte bøye meg fremover så de fikk satt spinalbedøvelse i ryggen min. De bommet en del ganger, og det var ikke spesielt godt, så den følelsene sitter litt igjen, men samtidig så er det ikke vondt, bare ubehagelig.
Så merket jeg at beina mine "sovnet" og de svingte meg opp på operasjonsbordet. Han tok noen tester for å se om jeg kjente noe, varmt og kaldt, og sikkert noen stikkprøver. Men det gjorde jeg ikke, så de hang opp ett blått forheng.
Så kom mannen min inn, og de festet samtidig på meg blodtrykksmaskin, som målte automatisk gjennom hele operasjonen. Tror de begynte å operere i 11 tiden, og det var ikke noe stress. De sa jeg ville føle ubehag ved at de dro og barnet og sånn, men det synes jeg ikke var noe ubehagelig. Jeg var mer opptatt av blodtrykksaparatet som klemte hardt i armen :P
Så hørte jeg plutselig babygråt kl 11.30, og de sa dattera mi var ute :) Da begynte jeg å gråte for å si det sånn :)) De tørket henne og kom bort til meg med henne, kjempestas :)
Så gjorde de seg ferdig. Etter dette husker jeg ikke så veldig mye, for jeg hadde sovnet 2 den natta, og vannet gikk 4.30, så jeg var kjempetrøtt. Eneste jeg husker var at jeg brakk meg ganske mange ganger, men kom ingenting.
Så trillet de meg på intensiven, der jeg våknet kl 14 :) Så det meste av etterpåtiden er borte. Jeg våknet da til at mannen satt og sendte ut meldinger til venner og familie, og at jeg frøys skikkelig på beina. Så kom pleierne inn med jenta mi, som de fikk lagt ved siden av meg så hun fikk prøve å amme, mellom alle ledningene som var festet til meg.
Utover kvelden var jeg veldig bleik og slapp, men de tro meg opp av senga i 18 tiden, det var ikke godt. Mens andre jeg har hørt om har gått så fint som bare det .- veldig individuelt.
Så de neste dagene var det vondt å komme seg ut av senga og sånne ting, men sånn er det vel bare.
Jeg måtte ta blodprøver hver dag (ons-man lå jeg på sykehuset), og de tok blodfortynnende sprøyte på meg hver dag. Ellers er vel alt annet som normalt tror jeg :) Og veldig individuelt som sagt, fra person til person, om åssen opplevelsen er.
Jeg fikk infeksjon i såret, så ble lagt inn to dager etter jeg kom hjem fra sykehuset da - men intravenøst antibiotika. Så litt uheldig der.
Men ellers så gruer jeg meg ikke SÅ til neste gang, om jeg må ta keisersnitt da og. Da vet jeg hva jeg går til. Det er en helt grei opplevelse, men jeg vil tro man kommer seg mye fortere ved vaginal fødsel da, men sånn er det :)
Alt blir glemt når man ser sin lille, vakre skatt ;))
Lykke til!!! ;)