Leelu
Elsker forumet
Var hos jordmor i dag, skulle snakke om fødselen. Så begynte jeg å grine. Gråt i går kveld også da jeg leste meg opp om fødsel og forløp for å forbered meg til samtalen jeg skulle ha i dag.
Jeg har tydeligvis fødselsangst.
I hovedsak er jeg redd for å bli ødelagt nedentil, strukket ut og revne, klippet osv.
Og er redd fordi jo mer barnet vokser og jo mer magen vokser jo bedre ser jeg at det fremstår som umulig at barnet skal komme ut derfra...
Jordmor tok det alvorlig, og ringte sykehuset jeg skal føde på, så på tirsdag skal jeg dit til samtale med legen. Jordmor har skrevet henvisning og forklart dem på telefon hva vi snakket om.
Det er ingen medisinske grunner som skulle tilsi at jeg trenger kesisersnitt, kun denne uforklarlige fødselsangsten.
Har ikke bestemt meg for noe enda, som jeg sa til jordmor tror jeg at dersom jeg ikke har noe valg så overlever jeg sikkert å føde vaginalt, men det å tenke på vaginal fødsel får meg til å grine. Må si at det hjalp å få gråte litt, ble overrasket over at jordmor tok det såpass alvorlig også at hun fikset meg time med en gang. Jordmor mente man trenger en del motivasjon for å føde vaginalt og at det ikke hjelper verken meg eller barnet om jeg er super stresset og redd hele veien.
Gruer meg til samtalen med legen på tirsdag, spesielt siden jeg ikke er 100% sikker på hva jeg vil... Dette er utrolig vanskelig, så vanskelig å ta stilling til om jeg skal bite tennene sammen og bare la fødselen skje og ting gå som de går.. Eller om jeg skal stå på mitt og kreve keisersnitt. Har forstått det slik at i Oslo området får man keisersnitt om man står på sitt og nekter vaginal fødsel også om det skyldes fødselsangst. Jordmor mente også det kunne hjelpe å komme til sykehuset bli vist rundt, og eventuelt kunne lage noen "avtaler" med sykehuset som ville gjøre det mer overkommelig for meg å føde vaginalt. Tenker det kanskje er en god ide.
Sorry om innlegget virker litt rotete, er super trøtt og har 1000 tanker og klarer ikke helt få dem ut.
Jeg har tydeligvis fødselsangst.
I hovedsak er jeg redd for å bli ødelagt nedentil, strukket ut og revne, klippet osv.
Og er redd fordi jo mer barnet vokser og jo mer magen vokser jo bedre ser jeg at det fremstår som umulig at barnet skal komme ut derfra...
Jordmor tok det alvorlig, og ringte sykehuset jeg skal føde på, så på tirsdag skal jeg dit til samtale med legen. Jordmor har skrevet henvisning og forklart dem på telefon hva vi snakket om.
Det er ingen medisinske grunner som skulle tilsi at jeg trenger kesisersnitt, kun denne uforklarlige fødselsangsten.
Har ikke bestemt meg for noe enda, som jeg sa til jordmor tror jeg at dersom jeg ikke har noe valg så overlever jeg sikkert å føde vaginalt, men det å tenke på vaginal fødsel får meg til å grine. Må si at det hjalp å få gråte litt, ble overrasket over at jordmor tok det såpass alvorlig også at hun fikset meg time med en gang. Jordmor mente man trenger en del motivasjon for å føde vaginalt og at det ikke hjelper verken meg eller barnet om jeg er super stresset og redd hele veien.
Gruer meg til samtalen med legen på tirsdag, spesielt siden jeg ikke er 100% sikker på hva jeg vil... Dette er utrolig vanskelig, så vanskelig å ta stilling til om jeg skal bite tennene sammen og bare la fødselen skje og ting gå som de går.. Eller om jeg skal stå på mitt og kreve keisersnitt. Har forstått det slik at i Oslo området får man keisersnitt om man står på sitt og nekter vaginal fødsel også om det skyldes fødselsangst. Jordmor mente også det kunne hjelpe å komme til sykehuset bli vist rundt, og eventuelt kunne lage noen "avtaler" med sykehuset som ville gjøre det mer overkommelig for meg å føde vaginalt. Tenker det kanskje er en god ide.
Sorry om innlegget virker litt rotete, er super trøtt og har 1000 tanker og klarer ikke helt få dem ut.
