Katt og små barn

Vi fikk 2 kattunger for 2 mnd siden. Barna er 4 og snart 2 år. Kattene var ikke vandt med barn, så de har vært skeptiske. De går stort sett unna barna, men tolererer litt kos iblandt. De sier i fra med labben av og til, så noen bittesmå kloremerker har ungene fått . Men alt i alt har det gått greit :) Er det noe jeg angrer litt på, så er det at vi ikke fikk kattunger som var vandt med barn, så det er et tips jeg vil gi videre. Og husk at de skal være minimum 12 uker før de skilles fra moren :)
 
Et lite svar utenom, men please allergitest barnet, før du får katt. Det er så innmari trist å bli kjempeglad i et dyr, for så å måtte gi det vekk om noen år. Barna mine uttrykker enda et stort savn etter kattene vi måtte gi vekk da de var 5 og 7 år, for tre år siden :(
 
Allergi kan man utvikle mange år etter man har fått katt. Og kattungen skal være 12 uker før den omplasseres. Og ikke ta imot en kattungen som mista mora si når de var født eller de var noen uker. De lærer mye av mora på de 12 ukene. Og mister de mora si kan de få "adferdsvansker". Det gjorde våres. Var ofte han angrep mange i familien våres og oss. Ofte han angrep armen og beinet mitt og jeg kunne bare løfte armen og han hang der og klorte og beit.
 
MammaEva91 skrev:
Allergi kan man utvikle mange år etter man har fått katt. Og kattungen skal være 12 uker før den omplasseres. Og ikke ta imot en kattungen som mista mora si når de var født eller de var noen uker. De lærer mye av mora på de 12 ukene. Og mister de mora si kan de få "adferdsvansker". Det gjorde våres. Var ofte han angrep mange i familien våres og oss. Ofte han angrep armen og beinet mitt og jeg kunne bare løfte armen og han hang der og klorte og beit.
Klikk for å utvide …
Min gamle katt mistet moren når han var 6-7 uker, verdens beste katt men hadde hele livet et sutte behov som gikk ut over håret mitt, han satt gjerne ha skuldrene mine for å sutte. Så ikke alltid adferdsvanskene blir aggressive, men greit å unngå om man har barn da selvom jeg ellers ikke ville anbefalt noen å unngå de kattene som har mistet moren sin for man er aldri garantert hvordan en katt er.
 
Tror en kattunge kanskje har lettere for å tilpasse seg slikt som småbarn, hunder osv enn en katt som har vært uten sånt tidligere, har inntrykk av at de lettere kan bli litt "sære" på det :p

Svigers katt har vært ganske tålmodig med vår frøken, men ved noen anledninger da hun var mye yngre ble det vel såpass at han bestemte seg for at han ikke hadd mer, så han stakk bare og gjemte seg hver gang vesla kom, lot være å komme inn/snudde i døra om han så vi var der. Kjente til og med igjen bilen vår, så han gikk vekk hvis han så den :p men tror knapt han har klort henne, faktisk. Denne pusen døde i sommer da, og svigers snakker om ny katt(-unge), så vesla som nå er sju er jo veldig spent på om neste katt blir mer kos å få fra siden hun nå vet litt mer om hvordan man behandler dyr enn hun gjorde da hun var 2. :p
 
Vi fikk katt da eldstemann var 3 år. Hadde da et rom vi kunne stenge kattungen unna på slik at den fikk fred.

Katten er nå 3,5 år og ungene elsker den!!!!! Eldstemann på 6 går rundt å bærer på den og minstemann på snart to rett og slett stråler hver gang han ser katta, eeeeeelsker å kose med den og legger hodet ned på den for skikkelig å kose. Vår har vært veldig tålmodig med ungene, men vi ser han tolererer mest når en av oss voksne er der sammen med minstemann slik at han føler seg skikkelig trygg. Toåringen har vel blitt klort såvidt 2-3 ganger, ellers går bare katta unna når den ikke vil mer..

Anbefaler å få tak i kattunge som er vokst opp der det er barn og er vant til litt håndtering.... Min erfaring er nemlig at om de ikke er håndtert noe særlig før 12 uker (de skal ikke tas fra mor før de er 12 uker), så er det vanskelig å ta igjen det der etterpå.... :-)
 
Tusen takk for så mange fine svar! :) Nå har jeg fått sambo med på katt så nå leter vi etter den rette kattungen. Hvilket kjønn det blir vet vi ikke ennå. Har egentlig hatt lyst på jentekatt, men vet ikke hvorfor. Dere som har katt eller er vandt med katter, hvilket kjønn anbefaler dere? Og hvorfor? Håper på svar! :-)
 
Begge mine barn er vokst opp med katt, det samme er jeg.
Bestevenner er dem :)
 
Vi har en av hvert kjønn. Hannen er den mest utadvente og tryggeste av de :)
 
Vi har katt, som var 3 år da junior ble født. Han var ikke noe interessert i babyen i det hele tatt, og junior var ikke noe snill med ham, da han ble større heller (trakk i halen, holdt ham fast osv.), men nå er junior 2 år og 8 mdr, og det går mye bedre. Pusen er noe mere vant til ham nå, og blir ikke så redd ham, når han løper mot... Lar ham kose osv, men bryr seg stadig svært lite om han. :D
 
Med tanke på sterilisering (som anbefales å gjøre på katter!) er det hannkatter som er "billigst" og enklest.
Ellers er ikke kjønn så viktig, men jeg har bare hatt jentedyr (hund og katt) så har ikke så mye erfaringer med monser.
Viktig å følge opp med vaksiner og helsesjekk hvert år fra man får kattungen i hus. Når de er små skal de ha 2 doser med vaksiner med noen dager i mellom. Også et lurt tips: Klipp klørne til katten hvis de ikke er så mye ute. Da blir det ikke så vonde kloremerker når en ivrig kattejeger får tak i armene/beina dine ;) Vi har innekatt som vi klipper klørne på hver uke. Da slipper vi også altfor mye skader på møbler o.l
Av egen erfaring syntes jeg det var greit å ha voksen katt når vi hadde baby i hus, for da var hun oppdratt og lydig. En kattunge er som 4 barn på en gang :P Ulydig, rampete og sta som esel.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp