Alabama Arkansas
Første møte med forumet
Hei!
Jeg er ny her. Det vil si, jeg har vært her en stund, men jeg har ikke fått til å skrive noe.
For noen uker siden mistet jeg min lille baby. Sent i svangerskapet, men akkurat litt for tidlig til at det skulle defineres som en dødfødsel med permisjonsrettigheter og sorgterapi.
Siden den gang har livet mitt vært fullstendig preget av motsetninger, eller motstridende følelser. Det er vanskelig å forklare, men jeg skal prøve.
Jeg vet at jeg skal være glad for de barna jeg har, men jeg slites i stykker av å mangle den lille i magen. Jeg har lyst til å være en god mor og ta ekstra godt vare på de jeg har, men jeg føler ikke at jeg får det godt nok til. Jeg vil gjerne at folk skal snakke til meg istedenfor å unngå meg, men når de snakker til meg, bryter jeg sammen. Jeg tror folk forventer at jeg skal begynne å komme over det, men jeg makter ikke tanken på hverken jobb eller sosiale sammenkomster. Jeg vil så gjerne være gravid igjen, men vet ikke om jeg tør. Jeg synes det er godt å vite at jeg har et gravsted å gå til, men jeg får vondt av å være der - og spesielt av å gå derfra. Jeg synes det er godt å vite at jeg har bilder og minner av babyen min, men jeg klarer ikke å ta dem fram og se på dem. Jeg skulle ønske at jeg fikk oppfølging fra noen som kan hjelpe meg, men vil ikke be om det i tilfelle jeg ikke får det. Jeg kan ha gode øyeblikk og smile og le, men så blir jeg nesten redd for at folk som ser det skal tenke "hvis hun har det SÅ bra, må hun vel komme seg på jobb". I min verden står tiden stille, samtidig er jeg smertelig klar over at dagene raser avgårde og jeg føler at jeg må skynde meg å fungere igjen.
Alt dette og mye mer kverner rundt i hodet hele tiden. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Er det noen som har noen råd?
Jeg er ny her. Det vil si, jeg har vært her en stund, men jeg har ikke fått til å skrive noe.
For noen uker siden mistet jeg min lille baby. Sent i svangerskapet, men akkurat litt for tidlig til at det skulle defineres som en dødfødsel med permisjonsrettigheter og sorgterapi.
Siden den gang har livet mitt vært fullstendig preget av motsetninger, eller motstridende følelser. Det er vanskelig å forklare, men jeg skal prøve.
Jeg vet at jeg skal være glad for de barna jeg har, men jeg slites i stykker av å mangle den lille i magen. Jeg har lyst til å være en god mor og ta ekstra godt vare på de jeg har, men jeg føler ikke at jeg får det godt nok til. Jeg vil gjerne at folk skal snakke til meg istedenfor å unngå meg, men når de snakker til meg, bryter jeg sammen. Jeg tror folk forventer at jeg skal begynne å komme over det, men jeg makter ikke tanken på hverken jobb eller sosiale sammenkomster. Jeg vil så gjerne være gravid igjen, men vet ikke om jeg tør. Jeg synes det er godt å vite at jeg har et gravsted å gå til, men jeg får vondt av å være der - og spesielt av å gå derfra. Jeg synes det er godt å vite at jeg har bilder og minner av babyen min, men jeg klarer ikke å ta dem fram og se på dem. Jeg skulle ønske at jeg fikk oppfølging fra noen som kan hjelpe meg, men vil ikke be om det i tilfelle jeg ikke får det. Jeg kan ha gode øyeblikk og smile og le, men så blir jeg nesten redd for at folk som ser det skal tenke "hvis hun har det SÅ bra, må hun vel komme seg på jobb". I min verden står tiden stille, samtidig er jeg smertelig klar over at dagene raser avgårde og jeg føler at jeg må skynde meg å fungere igjen.
Alt dette og mye mer kverner rundt i hodet hele tiden. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Er det noen som har noen råd?